Virkningene av fordommer

En forsker spurte en mann hva han mente om en bestemt folkegruppe. «De er lunefulle og hissige,» svarte han. «Det ligger dem i blodet.»

«Har du noen gang kjent noen av disse . . . personlig?» ble mannen spurt.

’Ja, én. Han var klassens tillitsmann da jeg gikk på gymnaset.’

’Passet denne «tillitsmannen» inn i det bildet du har av dem?’

«Nei,» innrømmet han, «han var rolig og vennlig.»

’Da kunne vel ikke «lunefullheten og hissigheten» egentlig ha «ligget ham i blodet»?’

Etter en pause svarte mannen: «Han var et unntak.»

EN SOM er fordomsfull, dømmer andre på forhånd, uten å gi dem en sjanse til å forsvare seg. En fullstendig fremmed person blir uten videre erklært «lat», «upålitelig» eller «farlig» uten at det er bevist; det er bare en forutfattet mening. Det er fordi den som er fordomsfull, ikke ser menneskene som enkeltpersoner, men som grupper. For ham virker det som om alle i en og samme folkegruppe er «helt like», som om de var kloner som ikke hadde sin egen personlighet. Og som det blir vist i eksemplet ovenfor, vil den som er fordomsfull, ofte forsvare sitt forutfattede syn til den bitre slutt, selv om kjensgjerningene viser at han tar feil. Som bladet Psychology Today påpeker, har fordomsfulle personer «en tendens til å legge merke til og huske de måtene [en] person ser ut til å passe inn i det stereotype bildet på, mens de ser bort fra det som ikke stemmer med dette bildet».

Fordommer gir næring til seg selv. Folk som er blitt støpt i en ugunstig form, mister selvrespekten så ofte at de i virkeligheten svarer til de små forventningene. Eller det kan være at fordommer fører til det som Bibelen sier i Forkynneren 7: 7 (NW): «For undertrykkelse alene kan få den vise til å handle som om han var fra vettet.» De som er offer for undertrykkelse, kan bli fylt av nag. De kan bli så følsomme overfor forutinntatthet at de til sine tider reagerer for sterkt og ser fordommer der det egentlig ikke er noen. En hvilken som helst person av en annen rase blir enten med urette betraktet med mistenksomhet eller som en mulig fiende. Så det er ikke bare enkelte raser eller nasjonaliteter som gjør seg skyldig i bigotteri.

Hvis en person først har fått en fordomsfull tankegang, kan det være at han oppdager at han misliker så å si alle folkegrupper. Noen studenter ble en gang bedt om å gi uttrykk for hva de følte for 32 virkelige nasjoner og raser pluss tre oppdiktede grupper («danierene», «pireneene» og «walloniene»). Det kan nok virke merkelig, men studenter som nærte fordommer mot virkelige folkegrupper, nærte like stor motvilje mot «danierene», «pireneene» og «walloniene».

Hvordan kommer fordommer til uttrykk?

En fordomsfull person er ikke nødvendigvis hatsk. Han er heller ikke nødvendigvis lik ham som hyklersk sier at ’noen av de beste vennene hans’ tilhører den eller den gruppen, men som rygger tilbake ved tanken på å ha slike til naboer — eller i svigerfamilien. Det er forskjellige grader av fordomsfullhet. En fordomsfull person kan godt ha venner av en annen rase, men på en aldri så snedig måte vise at han fremdeles føler seg overlegen. Han setter kanskje deres tålmodighet på prøve ved å komme med smakløse bemerkninger angående den rasen de tilhører. Eller det kan være at han istedenfor å behandle dem som likeverdige inntar en nedlatende holdning ved å oppføre seg som om han har gjort dem en tjeneste ved å gjøre dem til sine venner.

En annen måte en person viser at han nærer fordommer på, er å kreve større innsats av bestemte personer, selv om han viser dem mindre anerkjennelse. Og hvis de mislykkes, har han lett for å forklare det med at de tilhører den eller den rasen. Eller det kan være at han fordømmer en bestemt oppførsel hos én rase, mens han tolererer den hos sin egen rase. Men en slik person vil ta det svært fornærmelig opp hvis noen antyder at han er fordomsfull. Så stort er selvbedraget. Som salmisten en gang sa: «Når han ser på seg selv, blir han smigret, han finner ikke noen synd å hate.» — Salme 36: 3.

«Når de er blitt fire år gamle»

Hvorfor blir folk fordomsfulle? Hvor tidlig i livet begynner en å nære fordommer? Sosialpsykologen Gordon W. Allport forteller i sitt klassiske verk The Nature of Prejudice om den tendens menneskets sinn har til å «tenke ved hjelp av kategorier». En kan til og med se at små barn gjør dette. De lærer tidlig å skille mellom menn og kvinner, hunder og katter, trær og blomster — og til og med mellom «svarte» og «hvite». Mange forskere er uenige i den oppfatning at små barn er «fargeblinde». De er enige om at småbarn som får se mange forskjellige raser, snart vil begynne å legge merke til «ulikheter i ytre preg, for eksempel hudfarge, ansiktstrekk, hårtyper og så videre. Barn . . . har vanligvis fått full bevissthet om rasemessige grupper når de er blitt fire år gamle». — Bladet Parents for juli 1981.

Men blir barna fordomsfulle bare fordi de legger merke til disse forskjellene? Ikke nødvendigvis. En undersøkelse som nylig ble omtalt i Child Development, hevdet imidlertid at «femåringer som begynner på førskolen, tydelig viser at de foretrekker å påvirke og bli påvirket av kamerater som har samme hudfarge som de selv». Enda mer foruroligende var det å se at «barnas tendens til å velge ut lekekamerater blant dem som har samme hudfarge som de, stiger i løpet av det året de går på førskolen». (Uthevet av oss) Andre forskere har på lignende måte kommet fram til at små barn ofte ikke bare har en bevissthet om rase, men også om rasenes betydning. En fire år gammel pike som heter Joan, kom en gang med denne kjølige uttalelsen: «De som er hvite, kan gå opp. De som er brune, må gå ned.»

Hvordan barn utvikler en slik forutinntatt innstilling, er en gåte for forskerne. Men de har en sterk mistanke om at det skyldes foreldrenes påvirkning. Det er riktignok få foreldre som direkte forbyr barna sine å leke med barn av en annen rase. Men hvis et barn legger merke til at foreldrene er forutinntatt mot noen av en annen rase eller simpelthen føler seg ille til mote sammen med dem, kan det være at barnet begynner å anta en negativ holdning selv. Kulturelle forskjeller, kameraters og massemedienes innflytelse og andre faktorer kan forsterke disse fordommene.

Dårlige erfaringer

Noen har fordommer fordi de har reagert for sterkt på noe negativt de har opplevd. En ung tysk kvinne ble med mannen sin til Afrika da han reiste dit for å gjennomføre et prosjekt i forbindelse med arbeidet. Der støtte hun på problemer. Hun følte at enkelte var forutinntatt mot henne, både fordi hun var kvinne, og fordi hun var europeer. Den holdning enkelte inntok, kom som et sjokk på henne. Fordi hun dvelte ved de problemene som bare noen få personer hadde forårsaket, begynte hun å mislike alle med svart hudfarge!

Noe lignende skjedde med en vestindisk student som bodde i De forente stater for cirka 20 år siden. Selv om han var pent kledd og var høflig, ble han nektet servering på en restaurant. Han fikk høre: «Vi serverer ikke slike som deg her.» Han var aldri blitt utsatt for rasediskriminering før og var ikke klar over den spente situasjonen som hersket mellom rasene den gangen, så han forsøkte å forlange å bli servert — med det resultat at han omgående ble arrestert! Selv om borgermesteren sørget for at han ble løslatt, og gav politiet en reprimande, gjorde denne hendelsen ham bitter. Nå, mange år etter, nærer han fremdeles en sterk uvilje mot de hvite.

I andre tilfelle er grunnen den som The Nature of Prejudice peker på, nemlig at en ved å sette andre lavere, tilsynelatende får tilfredsstilt menneskets umettelige trang til å oppnå status. Det betyr at en ’tenker høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke’. (Romerne 12: 3, NW) En kan også lage myter om at én rase er en annen overlegen, for å «rettferdiggjøre» at en bestemt gruppe blir undertrykt. På den tid da De forente stater var kjent for sin skjendige slavehandel, var det for eksempel populært å betrakte de svarte som mentalt underlegne, eller nærmest som dyr. Disse oppfatningene var så alminnelige at til og med De forente staters president Thomas Jefferson, en frimodig kritikera av slaveriet, en gang gav uttrykk for en «mistanke» om at «de svarte . . . er de hvite underlegne, både når det gjelder sinn og kropp». Selv om forskningen har bevist at en slik oppfatning ikke kan forsvares, er rasisme fremdeles et problem.

Hvorfor? Den viktigste grunnen blir tydelig vist i Bibelen, som mange forskere ikke tar i betraktning: «Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» (Romerne 5: 12) Nedarvet synd har forkvaklet menneskenes tenkemåte og synspunkter. Istedenfor å bli fengslet av forskjellene og glede seg over dem reagerer de på en måte som vitner om frykt og usikkerhet. Og til og med ut av et lite barns ufullkomne hjerte kan det komme en mengde skremmende «onde tanker» som utvikler seg til ødeleggende fordommer. (Matteus 15: 19) Men kan fordommer overvinnes?

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 6]

Fordi hun dvelte ved de problemene som bare noen få personer hadde forårsaket, begynte hun å mislike alle med en annen hudfarge!

[Uthevet tekst på side 5]

Fordommer kan gjøre folk mistroiske overfor hverandre