Fra våre lesere

Downs syndrom

Jeg har lest Våkn opp! i over 25 år, men dette var første gangen jeg leste en artikkel som behandlet en situasjon som lignet min egen. Jeg er mor til en sønn på 22 år som lider av Downs syndrom. Jeg leste artikkelen om Valérie i den franske utgaven av Våkn opp! om og om igjen. [På norsk 22. mai 1984] Artikkelen har hjulpet meg til å overvinne følelsen av skyld, skam og mislykkethet, som har plaget meg i 22 år. Valéries foreldre gav åpent uttrykk for det de følte. Det hjalp meg til å overveie tingene på nytt for å se hvilke positive tiltak jeg kan treffe for sønnen min, som er på institusjon. Takk for denne uventede hjelpen! Nå er jeg på rett vei.

Navnet ikke offentliggjort, Frankrike

Homoseksualitet

I min tidlige ungdom ønsket jeg bestandig å være kvinne, og som et resultat av dette ble jeg homoseksuell. De kirkesamfunnene jeg oppsøkte, oppmuntret meg til å velge den livsformen jeg selv foretrakk. Jeg fikk derfor laget hull i ørene, og jeg begynte å ta hormoner for å få større bryster og begynte også å gå i kvinneklær. Søsteren min, som er et av Jehovas vitner, viste meg at Bibelen fordømmer homoseksuelle handlinger, men jeg svarte bare at jeg ikke trodde på Bibelen. Hun gav meg noen blad, deriblant et nummer av Våkn opp! som inneholdt en beretning om en mann som var i en lignende situasjon. [22. oktober 1980] Og han klarte å slutte med homoseksuelle handlinger. Dette gjorde inntrykk på meg, og jeg begynte å lese i Bibelen og lærte om bønnens makt. Med tiden tok jeg imot tilbudet om et hjemmebibelstudium og klarte å slutte med mine homoseksuelle handlinger. Nå er jeg en innviet tjener for Jehova. Jeg ønsker å takke for bladet Våkn opp! og for all den hjelp jeg ellers har fått.

J. R., Brasil

Å flytte hjemmefra

Mange takk for artikkelen «De unge spør . . . Hvordan kan jeg noen gang bli voksen hvis jeg ikke flytter hjemmefra?». [22. januar 1985] Jeg skulle ønske at alle ungdommer ville lese denne artikkelen og anvende det som står der. Jeg flyttet hjemmefra for å bli voksen, og hver gang jeg tenker på det, angrer jeg. Jeg kan ikke la være å tenke på hvor mye lettere det ville ha vært å bli voksen med hjelp fra noen som virkelig var glad i meg og tenkte på min framtid. Mitt råd til alle ungdommer er at de bør bli boende hjemme og lære så mye som mulig. Når de så er blitt voksne og skal bo for seg selv, vil de bli mye lykkeligere, og det vil bli mye lettere for dem.

A. H., Nevada, USA

Å holde kontakten ved like

Vi som tjener som misjonærer langt borte fra hjemmet, satte i særlig grad pris på artikkelen «Holder du kontakten ved like?». [22. februar 1985] Det er virkelig en stor glede å få brev fra familie og venner. Det er så oppmuntrende å vite at det er noen som tenker på en. Jeg er sikker på at flere ville bli tilskyndt til å ta seg tid til å skrive til sine kjære som bor langt borte fra hjemmet, hvis de kunne se det strålende ansiktet deres når de får brev hjemmefra. Mange takk for denne velskrevne og tankevekkende artikkelen.

M. og C. S., Senegal