Uteliggernes fortvilte situasjon — et uløst problem
DE TRAVLE gatene ligger for en kort stund øde. Varehusene og butikkene har stengt sine dører. Den siste bussen, full av byens kontorister med sin åttetimersdag bak seg, har gått. Lokaltogene, som er fulle av forretningsfolk, farer av sted mot drabantbyene. Butikklysene er blitt dempet, og gatelysene er blitt tent. Kveldsbrisen friskner til etter hvert som temperaturen synker og en ny vinternatt nærmer seg. Oppvarmede leiligheter er et kjærkomment sted å komme til, et sted hvor brennende vedkubber på peisen er det samme som «hjem, kjære hjem» for drabantbyboerne. Den varme middagen og den myke sengen som venter, blir tatt som en selvfølge.
Hvor annerledes er ikke det som skjer i byens tomme gater! Hundrevis av skyggeaktige menneskesikkelser begynner å komme til syne. Kald på bena og med lutet rygg kommer de tuslende i den bitende vinden og inntar sin plass i varehusinnganger, under broer, over varmerister og på fortauer. I pappkartonger som de har tatt fra søppelplasser, legger de seg til å sove for natten. Uansett deres alder, deres bakgrunn eller deres fysiske og mentale tilstand befinner de seg alle i en situasjon som uløselig knytter dem sammen — de er uteliggere. De er byens omstreifere, de som har gaten som sitt hjem, kvinner som fyller sine poser med ting fra søppeldunkene, og fyllikene. De er et sørgelig syn å se i nesten hver eneste større by i verden. De er blitt et betydelig problem i mange byer, et uløst problem.
I de mer velstående byene har mange mennesker disse stakkarene like innpå seg. Hvis de ikke selv har vært vitne til deres fattigdom, har de i alle fall hørt om den. Hvilken ungdom som arbeider i et gatekjøkken, kan forholde seg taus etter å ha sett kvinner fylle sine plastposer med gammelt brød og harske kjøttvarer fra søppeldunkene utenfor bakdøren? Eller hvordan vil det være med ham som lager pizzaer, som ofte får bestillinger over telefonen på pizzaer med fyll som ingen vil ha, for eksempel med ananas, og som er vitne til at de sultne som ringte inn bestillingene, plukker de uavhentede pizzaene opp fra søppeldunken etter at de er blitt kastet? Eller hvilken servitør i en restaurant vil ikke kunne fortelle om desperate hender som leter i restaurantens søppeldunker etter kassert mat?
«Dette må være likevekten i naturen,» skrev George F. Will i bladet Newsweek. «Muligheten til å føre opp utgifter som refunderes, oppmuntrer middagsgjester til å bestille for mye; forfengeligheten — frykten for å legge på seg — får dem til å unnlate å spise opp alt. Fortvilelsen får andre middagsgjester til å forsyne seg av restene.»
Oppmerksomheten blir i enda høyere grad vendt mot uteliggernes fortvilte situasjon i byområdene når værmeldingene går ut på at det vil bli kuldegrader om natten. Det er altfor få herberger. De fleste uteliggerne må klare seg i all slags vær med altfor lite klær på seg. «Hvis jeg kunne skaffe en plass i et herberge til alle som søkte det en kald natt,» sa en velferdsarbeider i Atlanta i Georgia, «ville jeg sove atskillig bedre den natten.» Og derfor dør de — et foruroligende stort antall av dem. Formannen i New Yorks helseråd sa at det nå gjennomsnittlig blir funnet en død uteligger hver dag på gaten i New York.
Mange av uteliggerne vil ikke ta imot tilbudet om å få overnatte i de kommunale losjiene og nattherbergene med sine sovesaler. De frykter mest for sitt liv og minst for å bli frarøvet sine jordiske eiendeler. «Jeg skal si deg noe, min gode mann,» sa en som tilbrakte noen få timer i et slikt herberge. «Du vet aldri hva fyren ved siden av deg vil finne på. Du har det mye bedre ute på gaten.» En sosiolog som frivillig tilbrakte en natt i et herberge, sa: «Forholdene er fullstendig nedverdigende; de er så farlige som de bare kan bli. Det hersker et slags rovgrisk forhold mellom de yngre og de eldre mennene, og i løpet av den korte tiden jeg var der, var jeg vitne til utallige tilfelle av utplyndringer.» Voldshandlinger florerer, med knivstikking, slagsmål og overfall, som alt sammen foregår helt åpenlyst.
Mange av uteliggerne vil derfor heller løpe den risiko å klare seg selv ute på åpen gate, hvor de i det minste kan stikke av når de blir truet på livet. Men altfor ofte er det slik at av dem som må leve på gaten, er det de sterkeste som overlever. Noen er mange ganger blitt voldtatt av fylliker og stoffmisbrukere. Kvinner er særlig utsatt for å falle som offer for andre kvinner som er i samme situasjon. Eldre og svakere kvinner blir et bytte for yngre og sterkere kvinner, som faktisk river av dem de klærne de selv har lyst på. «Her er det slik at hvis du ikke kan holde fast på det du har, så fortjener du ikke å ha det. Det er regelen,» var det en som sa.
Det er ingen som helt sikkert vet hvor mange uteliggere det er i verden, for de som samler inn opplysninger til statistiske opptellinger, kan ikke finne dem. Noen eksperter i USA har anslått tallet på dem til å være så høyt som mellom to og tre millioner der i landet. Uansett hva det måtte være, så blir det stadig høyere.
Noen byer har opplevd at tallet på uteliggerne er blitt fordoblet i løpet av det siste året. I offentliggjorte rapporter ble tallet på uteliggere i New York anslått til å være 40 000 i 1984, og for hver dag som går, er det stadig flere som slutter seg til deres rekker. I 1982 ble tallet på uteliggere i Washington, D.C., anslått til å være 10 000, mens det for 1984 ble antatt å være 20 000. Chicagos 25 000 uteliggere representerer en betydelig økning i forhold til året før. I England utgjør uteliggerne et stort problem. Det samme er tilfellet i Sverige. Og dette gjelder for de fleste større byer i Europa. I land hvor det rår fattigdom, blir det at folk blir uteliggere, sett på som noe som er som det skal være.
Det er forskjellige grunner til at folk blir uteliggere. Det kan være at de har mistet jobben, at deres ekteskap er blitt oppløst, at de er blitt offer for alkoholisme eller narkotikamisbruk, noe som har ført til at de er blitt kastet ut av hjemmet eller leiligheten, og at familie og venner ikke vil ta imot den som nå står på bar bakke.
Mange av uteliggerne bodde i en slags billige nattherberger, som ble omtalt som enkeltromslosjier. Men på grunn av byfornyelsene mange steder var disse bygningene de første som ble revet eller ombygd og innredet til flerromsboliger. Mange av dem som bodde der, ble nødt til å flytte ut på gaten. Fra 1970 til 1980 ble en million slike rom sanert eller ombygd bare i De forente stater. I noen byer betydde det at over 50 prosent av ettromslosjiene ble borte. I New York var det 87 prosent av dem som forsvant på den måten.
Tenk bare på den fortvilte situasjon som uteliggerne i dobbelt forstand befinner seg i: Fordi de ikke har noen bostedsadresse, vil de i de fleste stater i USA ikke kunne motta matkuponger og dra nytte av andre velferdstiltak. «Noen av disse menneskene vil være berettiget til det, men de må først ha en fast adresse, og det har de ikke,» sa en frivillig arbeider i Chicago. Mange er dessuten ikke i stand til å finne ut av det byråkratiske system, slik at de kan søke om trygd og annen støtte fra myndighetene.
Det er et trist bilde som preger alt det offentliggjorte materiale som beskriver disse byens omstreifere, for det er ikke lenger slik at uteliggerne stort sett er 60 år eller eldre. Det er et hurtig økende antall unge og i mental henseende kronisk syke mennesker blant dem. De har aldri fått plass i institusjoner, men har sluttet seg til uteliggernes rekker. Både gutter og jenter prostituerer seg for å skaffe penger til et måltid mat, ja, piker i tenårene ligger med hotelldirektører bare for å ha et sted å være om natten. Ikke alle disse er imidlertid mentalt syke personer. Det kan være barn som ingen ønsker å ha, ikke engang deres egne foreldre. De er ofte misbrukte barn. Mange av dem vet altfor godt hva ordet «incest» betyr. Tenk på det at bare i New York er halvparten av de 40 000 uteliggerne som en anslår befinner seg der, under 21 år, det vil si 20 000 av dem! Og det er disse som de eldre uteliggerne frykter mest, disse som slår dem og plyndrer dem for deres få eiendeler.
I by etter by, hvor uteliggerne utgjør et problem, er det unge mennesker blant dem, og det blir stadig flere av dem for hvert år som går. Er barna dine blant dem? Ville du lete etter dem hvis du ikke visste hvor de var, hvor de sov når det er kaldt om natten, mens du selv hadde det godt og varmt, og hva de spiste, mens du selv hadde mer enn nok mat? Eller ville ditt barn være som den uteliggeren som sa: «Jeg har vært savnet i 20 år, men det er ingen som spør etter meg.»
Det problem som uteliggerne utgjør, lar seg tydeligvis ikke løse ved menneskers styre og stell. Alt er blitt forsøkt, og alt har mislykkes. Den eneste løsning vil komme gjennom den regjering som Jesus omtalte i sin mønsterbønn, og som det i så lang tid er blitt bedt om, for han sa: «La ditt rike komme.» Dette lovte rike vil fjerne fattigdom, sult, åndelig og fysisk sykdom og døden fra jorden for bestandig. At folk må være uteliggere, vil være noe som hører fortiden til, for under dette riket, med Jesus som dets leder, vil alle ha sitt eget hjem, kunne sitte under sitt eget vintre og fikentre, og ingen skal skremme dem. — Matteus 6: 10; Jesaja 65: 21, 22; Mika 4: 4.
[Uthevet tekst på side 13]
’Velstående middagsgjester bestiller for mye; fortvilelsen får andre middagsgjester til å forsyne seg av restene’
[Ramme på side 15]
Mange av dem som er utskrevet fra institusjoner, er blitt uteliggere
Etter anmodning av Benjamin Franklin ble det første sykehus som skulle ta seg av sinnslidende som ikke hadde noe hjem, åpnet i USA i 1752. I løpet av de to århundrene som fulgte, fikk alle stater i landet sine institusjoner for sinnslidende. I midten av 1940-årene begynte så den sørgelige tilstand som de sinnslidende befant seg i, å bli gjenstand for større oppmerksomhet. De forferdelige forholdene som hersket i overfylte statsinstitusjoner for sinnslidende, ble gjort kjent for offentligheten.
I 1954 ble det gitt tillatelse til at medikamentet klorpromazin, som var blitt utprøvd i Frankrike, kunne benyttes i De forente stater i behandlingen av psykotiske personer for å berolige dem og fortrenge deres vrangforestillinger og hallusinasjoner. Fire år senere ble det oppnevnt et fellesutvalg som skulle ta seg av de sinnslidende og deres helsetilstand. Gjennom dette utvalget ble det reist krav om at det måtte opprettes en landsomfattende ordning for behandling av sinnslidende. De som reiste dette kravet, mente at de som var anbrakt på anstalter, skulle bli behandlet på de stedene hvor de hørte hjemme. Dette ville med andre ord si at de som kunne bli behandlet og holdt under kontroll ved hjelp av det nye medikamentet, og som ikke ville utgjøre en fare for andre, skulle utskrives fra de stedene hvor de var blitt holdt innesperret.
I staten Alabama ble en sak prøvd for retten i 1971 på vegne av sinnslidende pasienter som ufrivillig var blitt holdt innesperret for å bli behandlet. Retten avsa den kjennelse at hvis en pasient skulle anbringes på en anstalt, måtte anstalten oppfylle visse strenge krav. I rettens kjennelse het det også at «ikke senere enn 15 dager etter at en pasient er blitt tvangsinnlagt på et sykehus, skal sykehusets overlege eller hans utnevnte og i faglig henseende kvalifiserte stedfortreder undersøke den innlagte pasienten og avgjøre hvorvidt pasienten fortsatt trenger å være på sykehuset. . . . Hvis pasienten ikke lenger trenger å være innlagt på et sykehus i henhold til de regler som gjelder for innleggelse, eller hvis et behandlingsprogram ikke er blitt gjennomført, må han straks utskrives, med mindre han går med på å fortsette en behandling på frivillig basis».
Som følge av denne rettsavgjørelsen begynte psykiatriske sykehus å utskrive pasienter i et så stort antall som aldri før. I 1982 var tallet på pasienter i psykiatriske sykehus i USA sunket fra 558 922 til 125 200.
Det som ble gjort i en god hensikt, fikk imidlertid motsatt virkning av den tilsiktede. De behandlingssentrene som det var blitt foreslått skulle opprettes på de stedene hvor pasientene hørte hjemme, så ikke dagens lys. De utskrevne pasientene ble til slutt byens vergeløse. «Mange tidligere pasienter var på grunn av den tilstanden de befant seg i, ikke klar over hvordan de skulle komme seg til de sentrene hvor de hørte hjemme,» sa en leder for et senter som steller med folks psykiske helsetilstand i Washington. «Etter at de var blitt utskrevet fra sykehusene, så derfor ikke noen noe mer til dem før de dukket opp i portrommene.» «Omtrent fra en tredjedel til halvparten av uteliggerne,» skriver Psychology Today i nummeret for februar 1984, «antas å være sinnslidende, og de er uteliggere som følge av den prosess som har pågått for å få pasienter utskrevet fra institusjonene.»
I noen større byer er tallet enda høyere, nærmere 60 prosent. I et intervju med 450 uteliggere som søkte husly i tre herberger i New York, kom det for eksempel for dagen «at 54 prosent av pasientene hadde vært på et statshospital, og at 75 prosent hadde et opphold på et psykiatrisk sykehus bak seg. For en meget stor prosentdel (53 prosent) av pasientene ble det stilt den diagnose at de led av schizofreni . . . Mange av disse pasientene var blitt sendt hjem til de områdene hvor de hørte hjemme, for at de skulle klare seg på egen hånd, uten at det på disse stedene var blitt sørget for tilstrekkelig tilsyn eller støtteordninger for å hjelpe dem til å tilpasse seg overgangen fra livet i en institusjon til livet ute blant folk». — Hospital & Community Psychiatry for september 1983.
Dette tidsskriftet hadde en rapport om en lignende undersøkelse som var blitt foretatt i London, av 123 mannlige uteliggere. Det innsamlede materiale viste at for 15 prosent ble det stilt den diagnose at de var schizofrene, åtte prosent hadde psykiske lidelser, og 29 prosent hadde et opphold på et psykiatrisk sykehus bak seg.
[Bilde på side 14]
’Jeg har vært savnet i 20 år, men ingen har spurt etter meg’