Menneskenes styre veies på vektskål

Del 4: ’Vi, folket’

Demokrati: Styre av folket, utøvd enten direkte eller gjennom valgte representanter.

«VI, Amerikas forente staters folk, . . . påbyr og fastsetter denne grunnlov.» Disse første ordene i innledningen til USAs grunnlov er passende, siden de som var med på å utforme grunnloven, hadde til hensikt at De forente stater skulle være et demokrati. Ordet «demokrati» er av gresk opprinnelse og betyr «folkestyre», eller som Abraham Lincoln, USAs 16. president, definerte det: «styre av folket, ved folket, for folket».

Oldtidens Hellas, som ofte kalles demokratiets vugge, skryter av at det var demokrati i dets bystater, særlig i Aten, så langt tilbake som i det femte århundre før Kristus. Men demokratiet den gangen var ikke slik det er i dag. Greske borgere var for eksempel mer direkte innblandet i styringsprosessen. Hver mannlig borger tilhørte en forsamling som kom sammen gjennom hele året for å drøfte aktuelle problemer. Ved avstemninger som gav simpelt flertall, avgjorde forsamlingen politikken i bystatene, som kaltes polis.

Kvinner, slaver og fastboende utlendinger kunne imidlertid ikke få politiske rettigheter. Det atenske demokrati var derfor en aristokratisk form for demokrati for bare de få privilegerte. Mellom halvparten og fire femtedeler av befolkningen hadde sannsynligvis overhodet ikke noe de skulle ha sagt i politiske spørsmål.

Denne ordningen virket likevel til fremme for talefriheten, siden borgere som hadde stemmerett, hadde rett til å gi uttrykk for sine meninger før det ble truffet avgjørelser. Politiske embeter kunne enhver mannlig borger få, ikke bare en liten elite. Det ble utformet et kontrollsystem som skulle hindre at enkeltpersoner eller grupper misbrukte sin politiske makt.

«Atenerne selv var stolte av sitt demokrati,» sier historikeren D. B. Heater. «De mente at det i forhold til det alternative monarki eller aristokrati var et skritt nærmere det rike og fullkomne liv.» Demokratiet fikk øyensynlig en god start.

Demokratiet har vokst fra sin vugge

Bortsett fra det som praktiseres i liten målestokk på borgermøter i New England i USA og i begrenset grad i noen av kantonene i Sveits, finnes det ikke lenger noe direkte eller rent demokrati. Det ville være teknisk umulig å styre på denne måten, tatt i betraktning størrelsen på de moderne stater og deres millioner av borgere. Og hvor mange borgere i vår tids travle verden ville hatt nok tid til å vie seg til timelange politiske debatter?

Demokratiet har vokst og er i voksen alder blitt nokså kontroversielt — med sine mange ansikter. Som bladet Time forklarer: «Det er umulig å dele verden i klare demokratiske og ikke-demokratiske blokker. I de såkalte demokratier er det grader av individuell frihet, pluralisme og menneskerettigheter, akkurat som det er forskjellige grader av undertrykkelse i diktaturer.» Men de fleste venter å finne visse grunnleggende ting i demokratiske styreformer, slike ting som personlig frihet, likhet, respekt for menneskerettigheter og rettferdighet ifølge loven.

Det som i går var direkte demokrati, er i dag demokrati basert på representasjon. Nasjonalforsamlinger, som enten har ett eller to kamre, består av personer som er valgt av folket — eller på annen måte er utpekt — til å representere dem og vedta lover, formentlig til gagn for dem.

Denne tendensen i retning av demokrati etter representasjonsprinsippet begynte i middelalderen. På 1600- og 1700-tallet fikk 1200-tallets institusjoner, for eksempel Magna Carta og parlamentet i England, og også de politiske teorier om menneskenes likeverd, om naturrettigheter og om folkets suverenitet en større betydning.

I den andre halvdelen av 1700-tallet var betegnelsen «demokrati» tatt i alminnelig bruk, selv om det ble sett på med en viss skepsis. The New Encyclopædia Britannica sier: «Selv de som utformet De forente staters grunnlov i 1787, hadde betenkeligheter med å trekke folk i sin alminnelighet inn i den politiske prosess. En av dem, Elbridge Gerry, kalte demokratiet ’det verste av alle politiske onder’.» Slike menn som engelskmannen John Locke fortsatte likevel å framholde at styret hviler på folkets samtykke, og at folket har hellige og ukrenkelige naturrettigheter.

Republikker

Mange demokratier er republikker, det vil si styreformer som har et annet statsoverhode enn en monark, nå vanligvis en president. En av verdens første republikker var det gamle Roma, selv om det må innrømmes at demokratiet der var begrenset. Ikke desto mindre varte denne delvis demokratiske republikken i over 400 år, før den vek plassen for et monarki og Romerriket.

Republikk er for tiden den vanligste styreformen. Av de 219 statene som står oppført i en oversikt i et oppslagsverk fra 1989, er 127 oppført som republikker, skjønt ikke alle er demokratier basert på representasjon. Styret kan faktisk variere betraktelig fra republikk til republikk.

Noen republikker har en unitær eller enhetsstatlig styreform, det vil si at myndigheten ligger hos en sterk, sentral regjering. Andre har en føderal styreform, det vil si at myndigheten er delt mellom to instanser. Som navnet antyder, har Amerikas forente stater det sistnevnte systemet, som er kjent som føderalisme. Den nasjonale regjering tar hånd om interessene til nasjonen som et hele, mens delstatsregjeringene tar seg av lokale behov. Innenfor disse omfattende begrepene er det selvfølgelig mange variasjoner.

Noen republikker holder frie valg. Deres borgere har kanskje også et stort antall politiske partier og kandidater å velge mellom. Andre republikker anser det som unødvendig med frie valg, ut fra det syn at folkets demokratiske vilje kan gjennomføres på andre måter, for eksempel ved å virke til fremme for at produksjonsmidlene skal være felleseie. Det gamle Hellas er forbildet, for der var det heller ikke frie valg. Embetsmenn ble tatt ut ved loddtrekning og fikk som regel beholde sin embetsstilling i bare én eller to ettårsperioder. Aristoteles var imot valg. Han sa at det ville bety at man innførte det aristokratiske element som bestod i å velge ut «de beste». Et demokrati skulle imidlertid være et styre av alle, ikke bare «de beste».

Best bare når det sammenlignes med andre?

Allerede i det gamle Aten var demokratisk styre kontroversielt. Platon var skeptisk. Demokratisk styre ble betraktet som svakt fordi det lå i hendene på uvitende personer som lett lot seg beherske av eventuelle demagogers følelsesladede ord. Sokrates antydet at demokrati ikke var noe annet enn pøbelvelde. Og Aristoteles, den tredje av disse tre fremtredende greske filosofene i oldtiden, hevdet ifølge boken A History of Political Theory at «jo mer demokratisk et demokrati blir, jo lettere blir det styrt av pøbler, . . . og degenerert til tyranni».

Andre har gitt uttrykk for lignende betenkeligheter. Jawaharlal Nehru, tidligere statsminister i India, sa at demokratiet var en god styreform, men tilføyde så de modifiserende ordene: «Jeg sier dette fordi andre styreformer er verre.» Og William Ralph Inge, engelsk prelat og forfatter, skrev en gang: «Demokrati er en styreform som rasjonelt kan forsvares, ikke som en god styreform, men som en som er mindre dårlig enn en hvilken som helst annen.»

Demokratiet har flere svakheter. For at det skal lykkes, må enkeltpersoner være villig til å la flertallets ve og vel komme foran sine egne interesser. Det betyr kanskje at de må støtte skattetiltak eller andre lover som de personlig kanskje ikke er enig i, men som er nødvendig av hensyn til hele nasjonens vel. En slik uselvisk interesse er det vanskelig å finne, selv i demokratiske «kristne» nasjoner.

En annen svakhet ble oppdaget av Platon. Ifølge A History of Political Theory angrep han «politikernes uvitenhet og inkompetanse, som er demokratienes spesielle plage». Mange yrkespolitikere beklager vanskeligheten med å finne kvalifiserte og talentfulle personer som kan være med i landets styre og stell. Selv valgte representanter er kanskje ikke stort mer enn politiske amatører. Og nå i fjernsynets tidsalder kan det være at en kandidats pene utseende eller personlige utstråling kan gi ham stemmer som hans administrative evner aldri ville ha gitt ham.

En annen åpenbar ulempe ved demokratier er at de fungerer langsomt. En diktator taler, og så blir tingene gjort! Men i et demokrati kan endeløse debatter føre til at det går tregt framover. Det kan selvfølgelig ha definitive fordeler at kontroversielle spørsmål blir grundig drøftet, men som Clement Attlee, tidligere statsminister i Storbritannia, en gang sa: «Demokrati betyr styre ved drøftelser, men det er bare effektivt hvis du kan få folk til å slutte å prate.»

Selv etter at pratingen har stoppet, er det diskutabelt i hvilken grad de avgjørelsene som blir truffet, virkelig er et utslag av det «folket» ønsker. Stemmer representantene for det som flertallet av velgerne deres mener, eller stemmer de som oftest for det de selv mener? Eller godkjenner de uten videre sitt partis offisielle politikk?

Det demokratiske prinsipp om å ha et system hvor instanser blir sjekket og kontrollert for at man skal forebygge korrupsjon, betraktes som en god idé, men er knapt effektiv. I 1989 skrev bladet Time om «forfall i forvaltningen på alle plan» og kalte styresmaktene i et ledende demokrati «en oppsvulmet, ineffektiv, hjelpeløs gigant». Formannen for en ekspertgruppe som ble nedsatt i midten av 1980-årene for å undersøke sløsing innen en annen statsforvaltning, beklaget situasjonen og sa: «Styret er forferdelig.»

Av disse og mange andre grunner kan man neppe kalle demokratiet en ideell styreform. Den åpenbare sannhet er, som den engelske dikteren John Dryden påpekte på 1600-tallet, at «de fleste kan feile like grovt som de få». Henry Miller, en amerikansk forfatter, var likefram, men ikke desto mindre nøyaktig, da han kom med denne sarkastiske bemerkningen: «De blinde leder de blinde. Det er den demokratiske måten.»

Går det mot slutten?

Demokratiet er blitt mer akseptert i vårt århundre enn noen gang tidligere. De politiske omveltningene som nylig har funnet sted i Øst-Europa, bekrefter det. Ikke desto mindre «er det liberale demokrati nå i alvorlige vanskeligheter i verden,» skrev journalisten James Reston for noen år siden. Daniel Moynihan sa at «det liberale demokrati ikke er en ideologi som er på vei oppover», og at «det ser ut til at demokratier forsvinner». Den britiske historikeren Alexander Tyler sa at et demokratisk styre ikke kan vare i det uendelige, for det «bryter alltid sammen på grunn av uklar finanspolitikk». Hans oppfatning er selvfølgelig kontroversiell.

Demokratiet er i hvert fall en tydelig fortsettelse av den tendensen som begynte i Eden, da menneskene bestemte seg for å gjøre tingene på sin egen måte, ikke på Guds måte. Det er det grunnleggende i menneskers styre, siden det tar sikte på, i hvert fall i teorien, å ta alle med i styringsprosessen. Men det latinske ordtaket Vox populi, vox Dei, «folkets røst er Guds røst», er ikke sant. De som støtter menneskers demokratiske styre, må derfor være villig til å dele ansvaret for det det gjør. — Jevnfør 1. Timoteus 5: 22.

Dette er blitt stadig alvorligere siden 1914, det skjebnesvangre året da Guds styre trådte i kraft på en helt spesiell måte. Guds messianske rike er nå klar til fullstendig å overta kontrollen over verdens anliggender. Alle former for menneskelig styre — deriblant demokratiske styreformer — blir veid på vektskålen. I den grad hver enkelt av oss forsvarer dem, blir vi veid sammen med dem. — Daniel 2: 44; Åpenbaringen 19: 11—21.

[Ramme på side 12]

’Vandringsmannen kan ikke selv styre sine skritt.’ — Jeremia 10: 23

[Ramme på side 14]

«Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden.» — Ordspråkene 14: 12

[Bilde på side 13]

De som støtter menneskers demokratiske styre, må være villig til å dele ansvaret for det det gjør

[Bilderettigheter på side 11]

Foto: U.S. National Archives