Hungersnød trass i overflod — hvorfor?

● «Det er en kjensgjerning at hvis en samler sammen alt det korn som blir produsert, pluss alle avlingene av andre matvarer, pluss all annen mat som blir produsert, så vil dette være nok til å utgjøre en tilstrekkelig mengde mat og mat av god kvalitet til hele verdens befolkning på fem milliarder mennesker.» — Montreal-avisen The Gazette.

● «Siden 1974 økte utviklingslandene som et hele den totale produksjon av mat med 3,4 prosent hvert år og sørget for en betydelig nettotilvekst av disponibel mat. Matvareproduksjonen i Latin-Amerika og Asia økte med over 32 prosent i løpet av det siste tiåret.» — Los Angeles Times.

DET problem som hungersnøden utgjør, er langt fra løst. Likevel er stadig flere eksperter på området blitt klar over at matmangelen ikke er den egentlige årsaken. Det later til å være alminnelig enighet om at det er noe annet enn spørsmålet om hvor mye mat som er disponibel, som er årsaken til at store grupper av mennesker rundt om i verden lider av hungersnød og underernæring. Det som vi faktisk opplever, er et paradoks, nemlig hungersnød i en verden med overflod. Hvorfor? Selv om problemet er meget innviklet, er det en rekke grunnleggende faktorer som har bidratt til å skape dette paradokset.

Skjev prioritering

Det er dyrt å utvikle et effektivt jordbrukssystem. Kunstgjødsel, insektmidler, moderne landbruksutstyr og forbedret såkorn er dyrt å anskaffe. Å sørge for lagringsmuligheter, transport og overrislingsanlegg er noe som krever tid og koster penger. Det er innlysende at hvis et utviklingsland skal kunne gjøre noen som helst fremskritt på disse områdene, må det være villig til å øremerke en betydelig del av sine ressurser for dem. Nasjoner som har gjort dette, for eksempel Kina og India, de to folkerikeste land på jorden, har gjort betydelige fremskritt hva det å brødfø seg selv angår.

Dette har dessverre ikke vært tilfellet i de fleste nasjoner i den tredje verden, særlig i land i Afrika, hvor en alvorlig matmangel er blitt et stadig og tiltagende problem. En melding fra FAO (FNs organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri) på den 13. regionalkonferanse, som ble holdt i Zimbabwe i juli i fjor, sier rett ut: «Den dypeste årsaken til matvareproblemet er den kjensgjerning at medlemslandene ikke har prioritert landbruket i tilstrekkelig grad.» Hvorfor er det slik?

Observatører peker på at regjeringene i mange av de nyopprettede uavhengige nasjonene i Afrika og i andre land ofte betrakter landbruk som ensbetydende med kolonialisme og tilbakegang. De mener at måten å gå framover på er å industrialisere sine nasjoner. For å fremme en slik politikk har regjeringene en tilbøyelighet til å begunstige nyutviklede industrier i både større og mindre byer og forsømmer derved bøndene i landdistriktene. I stedet for å bruke midler til å utvikle og forbedre overrislingsanlegg og transportsystemer eller til å oppmuntre bøndene til å produsere mer går noen regjeringer egenmektig inn for å holde matvareprisene nede for å hjelpe byarbeiderne og de nye industriene. En slik politikk har ført til et jordbruk som bare tilfredsstiller egenbehovet, og har fått nasjoner som en gang var selvhjulpne, og som til og med eksporterte matvarer, til å ha underskudd på mat og bli nasjoner som må importere matvarer.

En forandring av levemåten

Det at landbruket ble forsømt, førte til en masseflukt fra landsbygda og inn til byene, hvor folk prøvde å skaffe seg arbeid. Undersøkelser viser at i 1960 bodde hver tiende afrikaner i en by, mens det i 1980 var hver femte som gjorde det. Hvis denne tendensen fortsetter, vil ifølge beregningene halvparten av Afrikas befolkning bo i byer ved slutten av dette århundret. Dette vil naturligvis bety ytterligere tilbakeslag for jordbruket og matvareproduksjonen.

Men dette er ikke alt. Mangelen på tilstrekkelige lagrings- og transportmuligheter gjør det vanskelig å få det som blir produsert på landsbygda, inn til byene for å bli solgt. Lokale avlinger, for eksempel hirse og kassava, er dessuten ikke lenger så etterspurt, fordi byboerne ønsker mat som er lett å tilberede, i likhet med brød og ris. Bøndene føler seg derfor ikke tilskyndt til å produsere mer, og bymenneskene benytter seg av importerte matvarer. Opptegnelser viser at mellom 1960 og 1982 økte importen av korn til Afrika til nesten det firedobbelte, mens den lokale matvareproduksjonen sakket ytterligere akterut i forholdet til befolkningstilveksten.

I tillegg til den kostbare matvareimporten er de høye kostnadene til den energien som er nødvendig for de nyopprettede industrier, også med på å øke matvareproblemet i mange nasjoner i den tredje verden. Meldinger fra Nairobi i Kenya viser for eksempel at «60 prosent av landets utenlandske valuta går med til import av olje». Nabolandet Uganda «bruker hele sin inntekt fra utlandet, ti millioner dollar om måneden, til å betale sin månedlige oljeregning».

For å lette denne byrden tar regjeringen i utviklingslandene ofte i bruk fremgangsmåter som bare gjør matvareproblemet enda større. En undersøkelse viser at om lag halvparten av den dyrkbare jorden i Mellom-Amerika blir brukt til å produsere avlinger som kan eksporteres for salg, for eksempel sukker, kaffe og tobakk, i stedet for å produsere hardt tiltrengte matvarer. Mange land i det tropiske Afrika dyrker på lignende måte jordbær og nelliker for salg i Europa, eller de driver med oppdrett av kveg, sauer og geiter for eksport til arabiske land, mens deres eget folk ikke har nok å spise.

Politikkens innvirkning på hungersnøden

Sosial og politisk uro i mange av utviklingslandene er også med på å forverre matvareproblemet. Ifølge en opptelling har Afrika siden 1960 opplevd over 12 kriger, 50 statskupp, 13 snikmord på statsoverhoder og omfattende flyktningestrømmer. Situasjonen er den samme i andre områder av verden. Alt dette skader ikke bare det ømtålige landbrukssystemet, men det undergraver også den allerede anstrengte økonomien på grunn av omfattende militærutgifter. Nasjonene later til å være mer opptatt av å øke sine våpenlagre enn av å fylle de tomme magene.

Det ble for eksempel nylig skapt stor publisitet angående det at en nasjon i Øst-Afrika, som mottok to milliarder dollar til militær hjelp, brukte om lag 100 millioner dollar til feiringen av tiårsdagen for sin revolusjon, mens seks millioner av landets befolkning stod overfor sultedøden på grunn av alvorlig tørke og hungersnød.

Fattigdommens knugende grep

Av alle de skjulte faktorer som forårsaker omfattende hungersnød, er imidlertid fattigdommen kanskje den som er dypest forankret. «Du trenger noe mer enn overskudd av korn for å kunne brødfø verdens hungerrammede mennesker,» sier Barbara Huddelston, som er en autoritet på området som har med internasjonal matvarehjelp å gjøre. «Verden har allerede et overskudd av korn. Det er en direkte forflyttning av kjøpeevnen til slike steder som Afrika som må finne sted.» Hvordan dette skal skje, er noe ikke engang ekspertene kan si.

Selv der hvor det finnes mat, har imidlertid mange av de fattige rett og slett ikke råd til å skaffe seg den. En rapport fra Ghana viser for eksempel at «det å forsyne en vanlig familie på seks medlemmer med tre solide måltider om dagen vil koste det seksdobbelte av gjennomsnittsinntekten til et voksent ektepar, hvor begge arbeider». Mens de rike fråtser i dyre importerte matvarer, har de fattige vanskeligheter med så vidt å klare seg. I områder hvor det ikke er jobber å få, eller hvor de ikke finnes, kan situasjonen bli fortvilt. «Intet mindre enn en storstilt ny undersøkelse og en reorganisering av den sosiale og økonomiske prioritering . . . vil få verden tilbake på en økonomisk og demografisk sti som vil redusere hungersnøden i stedet for å øke den,» sier Lester Brown, som er knyttet til Worldwatch Institute.

Hvordan virker hjelpetiltakene?

Hvordan klarer de fattige nasjonene å brødfø seg selv når de verken har det landbruksutstyr eller de midler som trengs for å kjøpe dette utstyret på det konkurransepregede internasjonale marked? Svaret er at det er få av dem som klarer det. Mange av dem er avhengige av internasjonal matvarehjelp og i ekstreme tilfelle av krisehjelp. Den totale mengden av matvarer som blir gitt, innbefattet det som blir gitt som krisehjelp, er for tiden på 45 millioner tonn i året, noe som teoretisk sett er nok til å fylle gapet mellom det som de fattige nasjoner er i stand til å produsere og kjøpe, og det som de i virkeligheten trenger. Men hvorvidt de som virkelig trenger hjelpen, får den, er en helt annen sak.

Mat er et mektig våpen på den internasjonale skueplassen, og de nasjoner som har overskudd av mat, er fullstendig klar over det. «Med begrensede ressurser går mer av hjelpen din til dine venner,» sa en embetsmann i den amerikanske regjering. «Den samme norm blir anvendt av enhver regjering som jeg vet om,» fortsatte han. Den siden som et utviklingsland i politisk henseende stiller seg på i kampen, har derfor mye å si når det gjelder hvilken hjelp og hvor mye hjelp det får. Selv da vil mangelen på tilstrekkelige transportmuligheter vanligvis bety at hjelpen aldri når fram til dem som virkelig trenger den i landområdene.

Uansett hvor viktig denne matvarehjelpen er, er den i beste fall et nødhjelpstiltak. «Regelmessig matvarehjelp til fattige land,» sier det kanadiske bladet Globe and Mail, «har fått mange til å bli avhengige av industriland. Det har tatt fra dem initiativet til å bli selvforsørgende matvareprodusenter og har latt veldige distrikter med dyrkbar jord bli liggende ubenyttet.» Selv om givernasjonene vanligvis stiller som betingelse at mottagerlandene iverksetter visse økonomiske reformer og andre langtrekkende planer, blir slike forholdsregler ofte betraktet som innblanding i en annen nasjons indre anliggender og fører stadig til opprør og voldshandlinger. I betraktning av hvordan menneskenaturen egentlig er, er det dessuten få mennesker som kjenner til eller i virkeligheten bryr seg om den vedvarende, daglige situasjonen til menneskene på fjerne steder. Når det oppstår krisesituasjoner, blir folk tilskyndt til å gjøre noe, men det som da blir gjort, er ofte altfor lite, eller det blir gjort for sent.

En annen side av saken

Vår korte undersøkelse har vist at hungerproblemet i virkeligheten er et paradoks. Men det vi hittil har sett på, er bare den ene siden av saken, nemlig de sultende og utpinte menneskemassene i afrikanske land og i andre utviklingsland. Hvordan forholder det seg med dem som befinner seg på den andre siden, i industrilandene? Mange av dem som bor i den tredje verden, ser hen til disse landene for å få hjelp, både nå og i en overskuelig framtid. Kan disse landene fortsette å yte hjelp? Vil de kunne finne løsningen på den kompliserte matvaresituasjonen? Hvordan fortoner framtiden seg? Ja, hvilke muligheter er det for å kunne brødfø de sultne i verden?

[Ramme på side 5]

Fortvilte afrikanere leter etter mat

TITALLS millioner i minst 20 afrikanske land er sultne, underernært eller dør av sult. Millioner av dem er barn. De løper rundt mellom bena til torgkonene og leter etter de få kornene eller bønnene som kan ha falt ned på bakken. Det lille de finner, havner enten i munnen deres eller legges oppi tiggerskålen deres. Av og til tygger de på en seig stengel av en grønnsak som er kassert som uspiselig, for å trekke ut saften av den, og det som blir igjen av den, blir spyttet ut.

Maurtuer blir finkjemmet for å finne noen korn. Kvinner bruker hele dager på å hakke løs de svære, harde termittuene for å få tak i de viltvoksende kornene som insektene har lagret. Mange samler sammen geitemøkk for å få tak i de ufordøyde kjernene til palmefrøene som dyrene har svelget uten å tygge. Kvinnene knuser tørkede blad og gresstrå til et slags pulver som ikke har noen næringsverdi — den eneste føden for mange. Andre salter og koker løv som er falt av trærne. Bønder må ofte spise det såkornet som de skulle ha til utsæd.

Barna er kledd i filler — noen er nesten nakne, bare iført geiteskinn som så vidt dekker den magre kroppen deres. Nettene blir ofte kalde, og de underernærte har lett for å fryse og bli utsatt for lungebetennelse, anfall av hoste og feber.

Matfordelingssentrer er blitt opprettet av forskjellige hjelpeorganisasjoner, men forsyningene er begrenset, og det er bare et mindretall av de sultne og de underernærte som får mat. Ved ett hjelpesenter står 100 barn som ikke får mat, bak et tau og ser på at andre spiser. Et fire år gammelt barn, som veier bare fem kilo, og som er altfor svakt til å gå selv, blir båret av moren.

I et annet matfordelingssenter bar en mor på sin tre år gamle datter, som veide bare knappe tre kilo. Rapporten sa: «Det så ut som om barnets ribben og brystben holdt på å sprenge seg ut gjennom huden, som var blitt tørr og innskrumpet og lå stramt over de skarpe knoklene. Armene og bena hennes var som pipestilker.»

I slike tilfelle har sulttilstanden nådd et punkt som kalles marasme, en sykdom hvor den sultherjede kroppen begynner å tære på seg selv. Barna får et uttrykk i ansiktet som uttrykket til svært gamle folk. Slike barn kan en se overalt i de hungerrammede landene i Afrika.

[Bilder på sidene 6 og 7]

Det er nok mat til alle . . . likevel er det millioner som sulter

[Rettigheter]

FAO Photo / B. Imevbore