Hvorfor kan ikke Afrika brødfø seg selv?

«JEG sådde . . . men regnet uteble,» forklarte Idris, en bonde i Etiopia. Alt såkornet råtnet i jorden, og han ble tvunget til å dra fra gården og begynne et nytt liv i en flyktningeleir. «En gang hadde jeg fire okser som drog plogen,» tilføyde han. «Da det ikke fantes mer mat, solgte jeg to av dem og slaktet de to andre. . . . Jeg har spist opp framtiden min.» — Utdrag fra boken Ethiopia: The Challenge of Hunger.

Mange afrikanske bønder synes i likhet med Idris at det er vanskelig å produsere nok mat. Det kontinentet som en gang var selvforsynt, er nå avhengig av å importere store mengder matvarer. Hva har skjedd? Hvorfor går så mange afrikanere sultne til sengs?

Tørke

Afrika er stadig hjemsøkt av lunefulle tørkeperioder. Landene som grenser opp til den sørlige delen av Sahara-ørkenen, er spesielt sårbare. Nedbørsmengden i dette området har siden 1960 stadig avtatt. Bladet Ceres kaller det derfor en «forlenget sahelisk tørke». Likevel klarer en rekke bønder å overleve.

I sesongen 1983—1984 satte fem land i Sahel-området til tross for tørke ny rekord når det gjaldt bomullsdyrking. De klærne du har på deg nå, kan godt være laget av bomull fra dette området. Eksport av bomull gir landene verdifull fremmed valuta, men medaljen har også en bakside. I 1984 måtte landene i Sahel-området importere 1 770 000 tonn korn, som også var ny rekord. «Grunnen til at man kan dyrke bomull, men ikke korn, har mer med regjeringens og hjelpeorganisasjonenes politikk å gjøre enn med nedbørsmengden,» hevder Lloyd Timberlake i sin bok Africa in Crisis.

I tillegg til bomull eksporterer Afrika te, kaffe, sukker, kakao, jordnøtter, blomster, kjøtt, palmeolje, tømmer og en rekke jordbruksprodukter. Det amerikanske bladet The Nation sier: «Afrika er et rikt og stabilt kontinent som produserer avlinger som daglig blir konsumert i industrilandene.» Da Etiopia nylig ble rammet av en hungerkatastrofe, ble befolkningen i Storbritannia rystet over å få vite at frukten og grønnsakene de spiste, kom fra Etiopia. Det er derfor tydelig at tørken alene ikke er årsaken til at Afrika ikke kan brødfø seg selv.

Befolkningsøkningen

Enkelte afrikanere er ikke villige til å begrense størrelsen på familiene sine. For dem er det å ha mange barn et statussymbol. Det er derfor ikke overraskende at Afrika er det kontinent hvor befolkningen øker raskest. Dette forverrer unektelig hungerproblemet. Enkelte anslår at det i dag bor 553 millioner mennesker i Afrika. Innen år 2000 vil det, hvis tendensen fortsetter, være ytterligere 324 millioner munner å mette!

Betyr dette at det afrikanske kontinent er for lite til å kunne produsere nok mat? Nei. Store arealer med utnyttbar jord blir ikke oppdyrket. I India, hvor det bor flere mennesker på et langt mindre landområde, blir det produsert store overskuddsmengder med korn. «Selv om Kina har én milliard innbyggere,» tilføyer den sørafrikanske avisen The Star, «produserer landet likevel år etter år et overskudd av mat . . . Vi mener at Afrika sulter som følge av dårlig rådgivning.»

Dårlig rådgivning

Råd er ikke mangelvare i Afrika. «Hvis de som sulter, kunne spise ord,» ble det sagt i en reportasje fra BBC, «ville Afrika snart komme til hektene igjen.» Omkring 80 000 utenlandske eksperter er engasjert i rådgivning til afrikanske land. «Det å gi råd til landene i Afrika,» sier Timberlake, «er blitt en betydelig industri. Konsulentfirmaer i Europa og Nord-Amerika forlanger over 1,3 millioner kroner i året for å engasjere en ekspert.»

Ekspertene taler varmt for dyre jordbruksmetoder som krever kjemikalier, spesielt såkorn som gir svært god avkastning, og tungt, maskinelt utstyr. Dette har vært god forretning for dem som leverer disse varene, men for de fattige som bor på landsbygda i Afrika, har disse metodene vært til liten hjelp. Gårdsbruk som produserer avlinger som går til eksport, blir viet størst oppmerksomhet, og deretter blir oppmerksomheten rettet mot gårdsbruk som produserer mat som blir solgt i Afrikas mer velstående byer. Mange av disse prosjektene har vist seg å være utilstrekkelige, andre har vært en fiasko. Ifølge bladet Newsweek er klimaet i Afrika «ofte altfor barskt for den type såkorn som gir spesielt god avkastning, og som har vist seg å bringe svært gode resultater i Asia». Jordsmonnet i Afrika er også karrig, og fra tid til annen blir avlinger ødelagt av nye jordbruksmetoder.

Utviklingshjelp

Regjeringer og hjelpeorganisasjoner i industrilandene støtter andre kostbare prosjekter, prosjekter som på lignende måte «bedrer økonomien og hjelper virksomheter og konsulentfirmaer i deres eget land,» hevder tidsskriftet People. Slike prosjekter er populære fordi de får de afrikanske land til å virke moderne, og de gjør det mulig for de enkelte land å oppta store lån. På den måten kan enkelte regjeringer i Afrika tilfredsstille den mer velstående bybefolkningen, som de igjen er avhengig av støtte fra for å kunne beholde regjeringsmakten. Man kan derfor ofte se imponerende hoteller, universiteter, flyplasser, motorveier, biler og luksusartikler inne i byene i Afrika, mens landsbygda blir oversett. På swahili kaller bøndene på landsbygda den velstående bybefolkningen for wabenziene, som på norsk betyr «Mercedes-Benz-stammen».

Mange trekker det humanitære grunnlag som utviklingshjelpen bygger på, i tvil. «Hjelpen kan ikke sies å være et uttrykk for nestekjærlighet,» sier forfatterne av boken Famine: A Man-Made Disaster?, «for det er giverlandene som tjener mest på denne hjelpen. . . . Landene i både vest og øst oppnår anseelse og skaper økonomiske muligheter for en billig penge.» Utviklingshjelpen har bidratt til at Afrika har en enorm gjeld på over 1,3 billioner kroner.

«To tiår med ’utvikling’ brakte Afrika på avgrunnens rand i 1984,» sier Peter Gill i sin bok A Year in the Death of Africa. Utviklingshjelpen har ifølge Gill vært «et bedrageri». De som virkelig trenger denne hjelpen, de afrikanske bøndene, har merket lite til den. «Ikke desto mindre utgjør bøndene 75—80 prosent av befolkningen i de fleste afrikanske land,» sier bladet The Ecologist. Bladet kaller dem derfor «ryggraden i Afrikas matvareproduksjon».

Matvarehjelp

Overskudd på matvarer er blitt en byrde som er tung å bære for rike nasjoner. Lagringskostnadene er høye. I artikkelen «Verden drukner i korn» i det amerikanske bladet Foreign Affairs stod det: «Det er merkelig og smertefullt å snakke om korn i år. Fjernsynet viser bilder av sultne afrikanske barn, mens verdens overskuddslagre av korn overstiger 190 millioner tonn — et rekordstort overskudd.»

Billig korn fra disse overskuddslagrene kommer ikke alltid de sultne afrikanerne til gode. Det hender at det kommer i hendene på grådige forretningsmenn, eller at myndighetene i mottagerlandet selger kornet med fortjeneste for å komme gunstigere ut på budsjettene. Dumping av store mengder korn fra overskuddslagrene har også bidratt til å svekke stillingen til bøndene på landsbygda i Afrika. «Hvordan skal en afrikansk bonde kunne konkurrere med gratis matvarer fra utlandet?» spør forfatterne av boken Famine: A Man-Made Disaster?

Tradisjonelle afrikanskproduserte matvarer, for eksempel hirse og durra, synker raskt i popularitet. Ikke desto mindre er disse kornslagene mer motstandsdyktige mot tørke enn andre. Bybefolkningen har fått smaken på hvete og ris — kornslag som trives dårlig i det barske afrikanske klimaet. Enkelte konsulentfirmaer bidrar til å gjøre utenlandske matvarer populære, noe som fører til at Afrika blir enda mer avhengig av matvareimport.

Bøndene blir oversett

Idris, den etiopiske bonden som ble omtalt tidligere, og andre bønder i lignende situasjoner trenger såkorn og enkelt jordbruksutstyr. Matvarehjelp er av begrenset verdi. Et kinesisk ordspråk sier: «Gi en mann en fisk, og du gir ham mat for en dag. Lær en mann å fiske, og du gir ham mat hele hans levetid.» Bøndene får generelt sett ikke hjelp til å forbedre jordbruket, selv om det finnes unntak i enkelte land i Afrika.

Helt siden kolonitiden er den beste jorden i Afrika blitt brukt til å dyrke avlinger som går til eksport. I tillegg er omfattende jordbruksprosjekter blitt satt i verk i første rekke for å skaffe mat til den mer velstående befolkningen i byene. Dette har ført til at bøndene ofte er blitt drevet bort fra den beste jorden og har måttet klare seg med mindre produktiv jord. Det igjen har resultert i at de afrikanske bøndene har forringet den karrige jorden ved overdyrking og overbeiting og ved å hogge ned for mange trær, slik at store deler av Afrika er i ferd med å forvandles til ørken.

Bøndenes stilling blir også undergravd ved at myndighetene i mange afrikanske land holder svært lave priser på jordbruksprodukter, for på den måten å gjøre bybefolkningen til lags. En slik politikk har, ifølge det vitenskapelige tidsskriftet Nature, «bidratt sterkt til nedgang i jordbruksproduksjonen, til hunger også blant bybefolkningen og til større avhengighet av matvareimport fra mer produktive land i Afrika».

Krig

«En halv million angolanere har flyktet fra gårdene sine på grunn av borgerkrigen,» stod det nylig i en afrikansk avis. Til forskjell fra enkelte andre land i Afrika faller det mye nedbør i Angola. Likevel er titusener av dem som bor i det fruktbare angolanske høyland, avhengig av at det regelmessig blir fløyet matvareforsyninger til dem.

Det er ingen tilfeldighet at de afrikanske land som i størst grad er rammet av hungersnød, også er herjet av borgerkrig. Selv om mer nedbør har bedret situasjonen noe i Etiopia, Sudan og Moçambique, blir matvareproduksjonen fortsatt til stadighet avbrutt på grunn av borgerkrigen, med det resultat at millioner sulter.

En uavhengig kommisjon for internasjonale humanitære saker, som består av 25 representanter, hvorav fem fra afrikanske land, kom nylig med denne kraftige uttalelsen: «Vold og væpnede konflikter i visse deler av Afrika føyer unødvendige blodsutgytelser og uroligheter til en fra før av tragisk situasjon. . . . Ødeleggelsesvåpen blir prioritert i en tid da folk trenger rent drikkevann, hakker og såkorn til å produsere mat og enkle, billige og forebyggende helsetiltak.»

Det er ikke bare Afrika som må ta på seg skylden for dette. Peter Gill viser i sin bok A Year in the Death of Africa til den rolle utenlandske regjeringer spiller i «militariseringen av Afrika», og stiller spørsmålet: «Hvilke lands våpenprodusenter har fordeler av at afrikanske land ruster opp?» Nasjonene i øst og vest støtter afrikanske kriger og har økonomiske fordeler av dem.

Et overmenneskelig hjelpeprogram — en nødvendighet

Spørsmålet «Hvorfor kan ikke Afrika brødfø seg selv?» er et omstridt spørsmål, og svaret er nokså sammensatt. Tørke, befolkningseksplosjon, hjelpeorganisasjonenes fremgangsmåter, grådighet, neglisjering av bøndene på landsbygda, forringelse av jorden og krig er alle nevnt av myndighetene blant de faktorer som bidrar til dette. Av disse kan bare tørke sies å være en naturlig faktor; de andre må menneskene ta på seg skylden for.

Tørken i Afrika har i virkeligheten bidratt til å tydeliggjøre menneskenes begrensninger og deres selviskhet. Menneskehetens manglende evne til å ta hånd om jordens anliggender uavhengig av deres Skaper, Jehova Gud, er tydelig for alle. En profet i fortiden sa det slik: «Herre, jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» — Jeremia 10: 23.

Dette ubestridelige faktum er nedskrevet i Bibelen. Bibelen har også forutsagt vår tids «hungersnød», som skulle etterfølges av kriger og menneskelig vanstyre av jorden. Alt dette viser gledelig nok at et overmenneskelig hjelpeprogram snart vil bli iverksatt, et program som vil gjøre slutt på all hungersnød, ikke bare i Afrika, men over hele jorden. — Lukas 21: 10, 11, 28—31; Åpenbaringen 6: 3—8; 11: 18; 21: 1—5.

[Bilde på side 7]

De afrikanske bøndene får generelt sett ikke hjelp til å forbedre jordbruket

[Rettigheter]

Foto: FAO