De fantastiske syngende hvalene
Hvem andre kan lage fiskenett av luftbobler, gjøre baklengs salto med en kropp som veier 40 tonn, og holde konserter under vann?
«SE PÅ den lysegrønne flekken til høyre for båten!» Alle styrtet bort til den siden av båten, og jeg rakk akkurat å se et enormt gap skyte opp av vannet i midten av flekken. Mens det rant inn flere hektoliter vann, svulmet den foldete halsen opp på grunn av den store vannmengden. Overkjeven, som hadde en vegg av frynsete barder som minnet om børsten på en kjempemessig feiekost, lukket seg over alt det vannet som var blitt slukt.
Jeg hadde nettopp sett en knølhval eller pukkelhval komme opp for å få seg en bit mat.
To timer tidligere hadde de cirka 30 passasjerene og mannskapet på «Daunty II» seilt ut fra Gloucester i Massachusetts i USA for å studere hvaler. Mason Weinrich, lederen for hvalforskningsstasjonen der og forfatteren av Observations: The Humpback Whales of Stellwagen Bank, hadde kommet med noen generelle opplysninger om knølhvalene. Vi hadde sett blåsten fra noen av dem i det fjerne, og noen litt nærmere oss hadde kommet opp for å puste. Men hva var de kulene som ses så tydelig på hodet deres? Det er hårsekker, får vi vite. Alle inneholder ett eller to korte hår, som antagelig fungerer som sanseorganer på samme måte som kattens værhår.
Da Weinrich plutselig ropte, ble det slutt på alle spørsmålene, og vi skyndte oss bort til den høyre siden av båten for å se for første gang på nært hold hvordan en knølhval spiser. Det var bare begynnelsen på våre opplevelser. Hvalene må jo ta mange jafser for å fylle en mage som rommer 590 kilo!
«Her på Stellwagenbanken lever knølhvalene hovedsakelig av småsil, en liten, hurtigsvømmende agnfisk,» sa Weinrich. «For å få nok fisk benytter knølhvalen en bestemt taktikk. Under vann sender hvalen ut en tett sky av luftbobler, som kommer opp til overflaten som en stor, lysegrønn flekk. En vet ikke nøyaktig hva disse boblene tjener til. Det kan være at de forvirrer eller samler småsilen, eller at de skjuler hvalen. Uansett hva forklaringen er, virker det i hvert fall. Mellom 10 og 20 sekunder etter at boblene har vist seg på vannflaten, kommer hvalen opp i midten av flekken med gapet vidt åpent, slik som dere nettopp har sett.»
Weinrich forklarte så hva som skjedde videre: «Da vannet rant ned i hvalens undermunn, kunne vi se at furene eller foldene på halsen utvidet seg. Disse furene strekker seg ned til midten av buken og er skilt fra kroppen med en vegg av muskler og av bindevev. Furene svulmer opp når vannet fosser inn, og dermed dannes et svært stort oppbevaringsrom for både vannet og byttet. Når så gapet delvis lukkes, trekker musklene i furene seg sammen som et trekkspill. Samtidig presser tungen vannet ut av hvalens gap. Men småfiskene holdes tilbake når bardene siler ut vannet. Disse bardene ble forresten en gang brukt til å lage korsettspiler av.»
Fiskenett av luftbobler
«De bobleskyene som knølhvalene benytter seg av her på Stellwagenbanken, ville ikke ha gjort nytte for seg i Alaskas farvann, hvor krillen ikke opptrer i tette stimer,» forteller Weinrich oss. «Der ’knytter’ knølhvalene et nett av bobler for å samle og fange sitt bytte.»
Senere så jeg et bilde av et slikt boblenett i National Geographic. Det var også en beskrivelse av hvordan det virker: «Den oppfinnsomme jegeren løser problemet med å samle de spredte lekkerbiskenene til et festmåltid i én munnfull ved å blåse et ’nett’ av bobler. Som en kjempestor sjøedderkopp, som spinner sitt nett, begynner knølhvalen, kanskje på 15 meters dyp, å presse ut luft gjennom blåsehullet mens den svømmer opp mot overflaten i en spiral. Store bobler, etterfulgt av en mengde små, stiger opp og danner et sylinderformet nett som samler krillen og småfisken. Når boblene og føden er kommet opp til overflaten, dukker hvalen opp med åpent gap midt inne i nettet.»
Knølhvalenes «fingeravtrykk»
På utflukten vår var det imidlertid knølhvalene på Stellwagenbanken jeg fikk se og lære mer om. Det var særlig én ting som gjorde inntrykk på meg. Den dagen så vi cirka 20 forskjellige knølhvaler, og Weinrich kunne si navnet på hver av dem hvis han fikk se undersiden av halefinnen. Ikke to knølhvaler har samme mønster på halefinnen. Halefinner er like pålitelige kjennetegn som fingeravtrykk! Det er svært nyttig for hvalforskerne. Når en hval først er blitt fotografert, kan den gjenkjennes ved hjelp av fotografiet uansett hvor den måtte befinne seg, og hvilket hav den måtte vandre til.
De siste årene er halefinnene til tusener av knølhvaler blitt fotografert, og fotografiene er så blitt ordnet, katalogisert og lagret i dataanlegg ved College of the Atlantic, som ligger i Bar Harbor i Maine i USA. Fram til 1984 var over 3000 knølhvaler blitt registrert. Nye fotografier av hvaler som er blitt sett, kan sammenlignes med dem som er i dette hovedarkivet, og enten blir hvalene gjenkjent, eller så blir bildene føyd til arkivet.
Knølhvalene viste oss mange interessante manøvrer den dagen. De var for eksempel under vann mens de lot bare halen stikke opp og slo flere ganger på vannet med halefinnen. Eller de holdt bare hodet over vannet og speidet omkring. Og når de dykket, krummet de kroppen i en elegant bue og vinket farvel med den store halefinnen som spratt opp, slik at det siste vi så, var den svart-hvite undersiden av halefinnen, som om de viste oss sitt identitetsmerke før de forsvant. Men det mest dramatiske de viste oss, var sprangene sine. Plutselig og med full kraft skjøt de opp av vannet og landet så med et så voldsomt plask at vannet for et øyeblikk delte seg og det oppstod en dyp kløft i sjøen.
Hvordan den puster, dykker og føder
Det jeg så på denne turen, skjerpet min interesse — jeg ville vite mer om hvalene. Hvalene har mange særegenheter. En av dem gjør at de kan puste mens de sover. De puster gjennom ett eller to blåsehull øverst på hodet. Blåsehullene har klaffer som lukkes når hvalen dykker, slik at det ikke kan komme vann inn i de to små neseborene. Når hvalen skal puste, må den bevisst åpne blåsehullene, for pustingen foregår ikke automatisk, som hos pattedyrene på land. Dette byr på et problem når hvalen sover. Den må selv åpne blåsehullene for hvert åndedrag. Hvordan kan den sove og likevel puste? Weinrich svarer: «Man antar at det hos hvaler og delfiner bare er den ene halvdelen av hjernen som sover, mens den andre halvdelen overvåker den bevisste pustingen og opprettholder oppdriften.»
En annen av hvalens særegenheter hindrer den i å få dykkersyke når den dykker dypt. Luften i lungene blir komprimert under trykket fra vannet i havdypet, slik at det kan sive nitrogen inn i blodet. Når hvalen igjen stiger opp til overflaten, ville nitrogenet normalt utvide seg og danne bobler som kan blokkere blodomløpet og forårsake dykkersyke. Men det er liten fare for at dette skal skje, for ettersom hvalens lunger er forholdsvis små, blir nitrogenmengden redusert. For å få mer oksygen skifter hvalen ut mesteparten av luften i lungene ved hvert åndedrag. Menneskene skifter ut bare mellom 15 og 20 prosent ved hvert åndedrag, mens hvalene skifter ut mellom 85 og 90 prosent.
En annen ting er at hvalene lagrer oksygenet annerledes. Menneskene lagrer 34 prosent av sitt oksygen i lungene, 41 prosent i blodet, bare 13 prosent i musklene og 12 prosent i andre vev. Hvalene, derimot, lagrer ni prosent av oksygenet i lungene, men 41 prosent i musklene, hvor det raskt kan tas i bruk. Av resten av oksygenet befinner 41 prosent seg i blodet og ni prosent i andre vev. Under et langvarig dykk blir bare de viktigste organene forsynt med oksygenrikt blod. De andre organenes virksomhet blir sterkt redusert. Det ser forresten ut til at det er spermasetthvalen som er den beste dykkeren. Den kan dykke 910 meter og holde seg under vann i 90 minutter. Knølhvalen kan dykke 370 meter.
En hvals fødsel er noe helt spesielt. Pattedyr blir vanligvis født med hodet først, men hvalene blir født med halen først. Det er nødvendig for at den nyfødte ikke skal begynne å puste under vannet og drukne. Det er viktig at hvalen kommer opp til overflaten før den tar sitt første åndedrag. Ved fødselen er ungen tre meter lang og veier cirka 900 kilo.
«De mest godlynte blant kjempene»
«Knølhvalene er kjent for å være godlynte, men 40 tonn er nå engang 40 tonn!» Slik tenkte marinbiologen Sylvia Earle da hun engstelig gled ned i vannet for å treffe knølhvalene i deres naturlige omgivelser for første gang. Men da en av disse grasiøse kjempene gled forbi og «kastet et skrått blikk» bort på henne for å ta henne i øyesyn, sluttet hun å være redd for disse «mest godlynte blant kjempene».
Det ser ut til at alle er enige om at knølhvalene er godlynte. Deborah Glockner-Ferrari, en forsker fra Maui på Hawaii, beskrev hvor godlynte de er, og hvordan dette spesielt kommer til uttrykk mellom moren og ungen: «De nærer ømme følelser for hverandre. Det ser ut til at det er svært viktig for dem å berøre hverandre. Moren kjærtegner ungen med luffene. Ungen får hvile under morens hake.» Jacques Cousteau sier: «Selv blant kjempestore dyr vitner diegivningen om at det er et nært og fortrolig forhold mellom moren og ungen. Når ungen patter, spiller morens luffer en stor rolle; de ser nesten ut som armer som omfavner ungen. Hvalen ligger på siden og holder ungen med luffene mens den patter.» Og luffene til knølhvalen er fire og en halv meter lange, de største blant hvalene.
Disse godlynte kjempedyrene vandrer mellom 6400 og 9700 kilometer hvert år. Enkelte hevder at knølhvalene ikke følger faste ruter fra nord til sør, men at de nærmest kan regnes som nomader. Om sommeren befinner de seg i de kalde havområdene i den nordlige delen av Atlanterhavet og Stillehavet, hvor de tar til seg en masse næring og får et tykt spekklag. Om vinteren ferdes de i grunne tropiske farvann i Det karibiske havet og utenfor Baja California og Hawaii, hvor de føder sine unger, finner seg en ny make, parer seg og synger. I flere måneder tar de ikke til seg noe næring, men . . .
De synger!
En kveld satt Roger Payne og hans kone i en liten seilbåt langt fra land hvor de følte ensomheten på havet. Payne senket et par undervannsmikrofoner ned i vannet, slo på forsterkerne og tok på seg høretelefonene. «Vi var ikke lenger alene! Vi var isteden omgitt av et veldig kor. Glade toner steg opp fra havet. Det var hvaler som sang, og gjenlyden drønnet og dundret, som i en konsertsal. Det runget og bruste, og tonene ble satt sammen som tråder i en stor vev av herlige lyder. Jeg følte meg straks vel til mote; jeg ble så begeistret over det jeg hørte, at ensomhetsfølelsen forsvant helt. Hele natten ble vi båret av sted av disse trillende tonene, der vi seilte på et hav av musikk fra en annen verden.»
Hvalene synger solo, duett og i kor. Alle hvalene synger samme sang, men ikke nødvendigvis unisont. De synger ikke mekanisk samme melodi år etter år, men komponerer en ny sang for hvert år. Den nye sangen begynner slik fjorårets sang var, men så begynner hvalene å improvisere, og snart er sangen helt ny. I tillegg til at de kan synge, kan de altså komponere. Hvert år komponerer de en ny sang, og alle synger kun den nye sangen. De synger bare om vinteren, når de holder til i varme farvann. I sommerhalvåret synger de ikke. Men når de begynner å synge igjen neste sesong, innleder de med fjorårets sang — et bemerkelsesverdig bevis for hvor god hukommelse de har!
Selv om sangene er forskjellige fra år til år, er de alltid oppbygd på samme måte. Alle sangene har seks temaer, hvert tema har flere like eller litt avvikende fraser, og hver frase består av mellom to og fem lyder. Hvalene i ett havområde synger en annen sang enn hvalene i et annet havområde, men alle sangene er oppbygd på samme måte.
Sangene kan vare fra seks minutter til en halv time, og hvalene kan synge dem om og om igjen uten stans i 24 timer. Andre hvaler kan høre sangen hele 30 til 50 kilometer unna. Forskere har sagt om disse sangene: «De er muligens de mest kompliserte sangene i dyreriket.» «Den mest kunstferdige oppvisning innen dyreriket.»
Dykkere som har oppholdt seg under vann når hvalene har sunget, har beskrevet sine inntrykk slik: «Under vannet var sangen så intens at vi kunne merke resonansen i hulrommene i hodet og resten av kroppen.» «Å høre sangene på nært hold er en uforglemmelig opplevelse — de pulserer og gir gjenklang.» «Lyden var utrolig, som trommeslag på brystkassen min.» Hvordan sangene frembringes, er et mysterium. Knølhvalene har ingen stemmebånd. Det dannes ingen luftbobler når de synger. Hvorfor de synger, er ikke kjent, men en antar at sangen har forbindelse med hannenes kurmakeri og aggressive atferd. Forskningsresultatene synes å vise at det er hannene som synger.
Hvalenes framtid er usikker. Står knølhvalene i fare for å bli utryddet? For 100 år siden fantes det cirka 100 000 av dem, men på grunn av hvalfangsten er antallet blitt sterkt redusert. Nå er det bare mellom 7000 og 10 000 igjen. Tenk så trist det er at disse fantastiske skapningene blir fanget for at det skal lages hunde- og kattemat av dem! I 1960-årene fikk man håp om at situasjonen ville bli bedre: Den internasjonale hvalfangstkommisjon besluttet at knølhvalen skulle fredes. Kom fredningsbestemmelsene for sent?
Hvis knølhvalene en dag blir utryddet, blir det også slutt på de fiskenettene de lager av luftbobler, de saltoene de foretar med en kropp som veier 40 tonn, den godlynte innstilling de har til hverandre og til menneskene, og de vandringene de foretar over enorme havstrekninger uten kart. Da blir det også slutt på de heftige og underfulle sangene deres, som nå gir gjenlyd i verdenshavene.
Romsondene Voyager 1 og Voyager 2, som ble skutt opp fra Cape Canaveral i 1977, har båndopptak av sangene til knølhvalene om bord. Er det det eneste som vil være igjen av sangene deres — at båndene i milliarder av år seiler rundt i verdensrommet, hvor ingen hører dem? Eller vil de fantastiske, syngende hvalene fortsette å komponere og holde konserter i verdenshavene, til stor glede for framtidige generasjoner som vil verdsette de mange forunderlige skapningene på land og i vann? (Salme 104: 24, 25) Det vil bare tiden vise. — Av en av Våkn opp!s medarbeidere.
[Bilder på side 18]
Øverst: Furene under underkjeven utvider seg når vannet og fisken strømmer inn
Nederst: Knølhvalens tunge (ikke avbildet) presser på mens furene trekker seg sammen, og vannet siles ut, men småfisken blir igjen
[Bilderettigheter på side 18]
Alle fotografiene i denne artikkelen er gjengitt med tillatelse av Mason T. Weinrich, lederen for hvalforskningsstasjonen i Gloucester i Massachusetts i USA.
[Bilde på side 19]
Måkene kommer for å få tak i de «smulene» som faller fra knølhvalens «bord»
[Bilde på side 20]
En knølhval kommer opp for å få en bit mat
[Bilder på side 21]
Øverst: Dette er Beltane, som gjenkjennes på det svart-hvite mønstret på undersiden av halefinnen
Nederst: Og dette er Mosaic, som gjenkjennes på halefinnen, som er blitt skadet og skamfert av spekkhoggere
[Bilde på side 22]
En knølhval som kommer opp i full fart for så å lande med et voldsomt plask
[Bilde på side 23]
Knølhvalens store halefinne etterlater seg et fossefall når hvalen skyter opp og så forsvinner ned i dypet