Hiroshima — har japanerne lært av det som skjedde?

JAPANERNE hadde tårer i øynene da de ved middagstider den 15. august 1945 stod rundt radioapparatene sine og hørte keiserens stemme. Han sa: «Det er i overensstemmelse med tidens og skjebnens krav at Vi har besluttet å bane veien for en storslått fred for alle kommende generasjoner ved å utholde det uutholdelige.»

Det var så vidt gått en uke siden det japanske folk hadde fått vite at Hiroshima og Nagasaki var blitt ødelagt av en ny type bombe. Nå fikk de høre at krigen i Stillehavet var over — og at de hadde tapt. Noen gråt av sorg, mens andre gråt av lettelse.

Krigen hadde krevd en høy pris. Landet var herjet, og innbyggerne var fysisk og følelsesmessig utmattet. Over tre millioner japanere var blitt drept i krigen, og 15 millioner var blitt hjemløse. Nitti større byer var blitt bombardert gjentatte ganger, og to og en halv million bygninger og bolighus lå i ruiner. Krigen hadde lagt Tokyo i grus og aske og redusert befolkningen betraktelig. Det var et ydmykende nederlag — et mørkt kapittel i soloppgangens lands historie.

Japan tar avstand fra krig

Når en har lidd nederlag og befinner seg midt blant en masse ruiner, er det lett å forstå at krig er noe meningsløst og et spill av menneskeliv. Like etter krigen reviderte Japan derfor sin grunnlov etter demokratiske prinsipper og tok avstand fra krig for alltid. I artikkel 9 i den nye grunnloven heter det:

«Da det japanske folk oppriktig streber etter en verdensomfattende fred som er basert på rettferdighet og orden, tar det for alltid avstand fra krig som en av nasjonens suverene rettigheter og fra truselen om eller bruken av makt som et middel til å avgjøre mellomfolkelige konflikter.

For at det mål som er nevnt i den foregående paragraf, skal kunne nås, vil land-, sjø- og luftvernet og andre krigspotensiale aldri mer bli opprettholdt. Statens rett til å føre krig vil ikke bli anerkjent.»

I betraktning av denne modige og edle erklæringen får man inntrykk av at Japan hadde tatt lærdom av det som hadde skjedd. Japanerne er da også sterkt imot krig og er særlig redd for atomkrig. Landet fører en treleddet politikk mot atomvåpen: Det skal verken produsere, eie eller tillate innførsel av atomvåpen. Hvert år kommer hundretusener japanere sammen forskjellige steder i landet for å protestere mot atomvåpen. Kjernevåpen bør aldri tas i bruk igjen — ikke noen steder!

En forunderlig utvikling — i hvilken retning?

Nå, 40 år etter at atombomben ble sloppet over Hiroshima, er det blitt så stor velstand i Japan at det nesten er utrolig. Uten den belastning som store militære utgifter utgjør, har man kunnet bruke midlene til å gjenoppbygge landet. Der hvor alt en gang lå i ruiner, står det i dag pene bolighus og skyskrapere. Skinnende blanke biler, velkledde mennesker og dyre restauranter står i skarp motsetning til den nød og elendighet som preget de første etterkrigsårene. Forretningene er fulle av alle slags luksusartikler, og fabrikkene spyr ut varer til inn- og utland på løpende bånd. Ja, Japan er blitt en av de mest velstående nasjoner i verden.

Men hva har den materielle velstand ført til? Har den økonomiske sikkerhet fått folk til å glemme det som skjedde i Hiroshima og Nagasaki? Blir japanernes avsky for krig mindre etter hvert som de arrene krigen etterlot seg, forsvinner?

Undersøkelser som nylig er blitt foretatt, viser at japanerne fremdeles vil at deres land skal være fritt for atomvåpen, men at de ikke ser særlig lyst på framtiden. Halvparten av dem som ble spurt, var redd for at det kunne bryte ut en atomkrig. Det er også stadig flere som tror at Japan kommer til å bli en atommakt innen de neste ti årene. Hvorfor frykter de dette? Legg merke til hvordan forholdene har utviklet seg.

Etter krigen ble det dannet en politireserve, en nasjonal styrke som bestod av 70 000 væpnede infanterister. Senere ble denne styrken utvidet til 250 000 mann, som ble gruppert i hær, marine og luftvåpen, og fikk navnet jieitai, selvforsvarsstyrker. Likevel brukte Japan bare én prosent av bruttonasjonalproduktet til militære formål. Men nå som forholdene i mange deler av verden blir mer og mer spent, føler Japan seg tvunget til å styrke sitt forsvar.

Japans statsminister, Nakasone, erklærte nylig at man akter å gjøre Japan om til «en stor flybase». Mot offentlighetens ønske ble det lagt planer om å øke forsvarsutgiftene med sju prosent i 1985. Og ifølge The Daily Yomiuri har Japan bundet seg til en femårsplan (1986—1990) som går ut på at forsvaret systematisk og uavbrutt skal utbygges, både når det gjelder mannskap, krigsskip, undervannsbåter og fly.

Det er ikke bare regjeringens politikk som er blitt forandret, men også befolkningens syn på krig. I 1970 ble det arrangert en av de største politiske demonstrasjoner i Japans historie da den sikkerhetsavtalen Japan hadde sluttet med De forente stater etter krigen, ble fornyet. Denne avtalen går ut på at De forente stater skal beskytte Japan i en eventuell krisesituasjon mot at amerikanerne får ha militære baser i Japan. Men da avtalen ble fornyet igjen i 1980, kom det ingen nevneverdige protester i det hele tatt.

Det er i dag få japanere under 50 år som husker krigen, eller som vil snakke om den. I skolebarnas nøye reviderte lærebøker kan man se forsøk på å fjerne alle de viktige fakta som førte til denne forferdelige krigen. Akkurat som fotspor på en sandstrand etter hvert blir visket ut av bølgene, blir menneskenes politiske oppfatning preget av de skiftende verdensforholdene. Mange er svært opptatt av slike spørsmål som: Hvordan kommer Japan til å forholde seg hvis det oppstår en ny konflikt? Kommer Japan til å gå i krig igjen hvis det ser ut til at det er en rettmessig grunn til det? Eller har japanerne lært av det som skjedde i Hiroshima?

Hvilken handlemåte nasjonen kommer til å følge, vil bare tiden vise. Men mange enkeltpersoner i Japan har allerede truffet en personlig avgjørelse i så henseende. En av dem som har gjort det, satt i fengslet i Hiroshima akkurat da atombomben eksploderte, men han overlevde katastrofen i en av cellene som lå langt under bakken. Han satt ikke i fengsel fordi han var kriminell. Nei, av samvittighetsgrunner hadde han nektet å delta i krig. Han var et av Jehovas vitner.

Ved å studere Bibelen hadde han fått lære hvordan Gud ser på de krigene som menneskene utkjemper, og at Guds rike er det eneste middel som kan bringe sann fred. (Se Jesaja 2: 4; Daniel 2: 44.) Fordi han av kjærlighet til Gud og til sine medmennesker forkynte dette budskapet, ble han satt i fengsel.

I dag er det over 100 000 som i likhet med ham er ivrig opptatt med å forkynne «evangeliet om riket» i Japan. (Matteus 24: 14) Mange av dem har selv gjennomlevd de redselsfulle tingene som skjedde i Hiroshima og Nagasaki. Hvordan denne usedvanlige opplevelsen fikk en av dem til å lete etter noe bedre — og hva hun fant — kan du lese om i den neste artikkelen.

[Bilde på side 7]

Hiroshima i dag. Nederst til venstre ses den samme del av byen som på side 4 (fra motsatt retning)