«Aldri mer Hiroshima!»
SELV om japanerne var opprømt over Pearl Harbor-seieren og husket den mens de var på offensiven, lot de datoen gå i glemmeboken etter at de hadde tapt krigen. Da den japanske regjering nylig ble spurt om hvorfor den ikke hadde bedt om unnskyldning for angrepet, svarte den øverste kabinettminister: «Strategisk sett og i det store og hele har jeg følelsen av at angrepet på Pearl Harbor var alt annet enn rosverdig. Spørsmål angående krigen mellom USA og Japan ble imidlertid avgjort ved fredsavtalen i San Francisco.»
Han gav dermed uttrykk for det noen japanere mener om det overraskende angrepet som utløste stillehavskrigen. Selv om det hvert år er over en million japanere som besøker Hawaii, skriver avisen Mainichi Shimbun at det bare er et forholdsvis lite antall som besøker Arizona-minnesmerket (oppkalt etter slagskipet «Arizona», som sank), som ble laget til minne om angrepet på Pearl Harbor.
Mens slagordet «Husk Pearl Harbor!» vekker bitre minner hos en del amerikanere, minnes japanerne sine lidelser med ropet «Aldri mer Hiroshima!» De atombombene som eksploderte over Hiroshima og Nagasaki i august 1945, hadde en traumatisk virkning på nasjonen som et hele, ikke bare på de direkte ofrene.
Hvis vi hører de overlevende fortelle hva de selv opplevde, er det lettere for oss å forstå hvordan de føler det. Ta for eksempel Itoko, som nettopp var ferdig med skolen og var blitt sekretær på marineinstituttet i Hiroshima. Selv om hun befant seg inne i bygningen hvor hun arbeidet, merket hun lyset fra atombomben; det var som om selve lyset fikk henne til å svaie. «Jeg hjalp noen soldater med å fjerne lik i byen,» forteller Itoko. «I en elv brukte soldatene trål fra en båt og fikk opp over 50 lik hver gang de drog den opp. Vi tok likene med inn på land og la dem i hauger med fem i hver, og så brente vi dem. De fleste av dem var nakne. Jeg kunne ikke se forskjell på menn og kvinner, og leppene deres var så oppsvulmet at de så ut som andenebb.» Japanerne kan ikke glemme de redsler som to atombomber medførte.
Hvorfor masseødeleggelsesvåpenet ble brukt
Professor Shigetoshi Iwamatsu ved Nagasaki universitet, som selv opplevde atombomben, skrev til vestlige aviser for over 20 år siden for å fortelle dem om ofrenes vanskeligheter. «Han ble forbauset over reaksjonen,» skriver Asahi Evening News. «Halvparten av svarene gikk ut på at det var atombombene som hadde satt en stopper for den japanske aggresjon, og at det var underlig at bombeofrene anmodet om fred.»
The Encyclopedia Americana sier om grunnen til at masseødeleggelsesvåpenet ble tatt i bruk: «Han [Harry S. Truman] bestemte at det skulle brukes atombomber mot Japan, fordi han mente at det ville føre til en rask slutt på krigen og redde liv.» Kenkichi Tomioka, en japansk journalist som skrev om de kaotiske forholdene etter krigen, innrømmer, selv om han ikke er ufølsom overfor atombombeofrenes følelser: «Når vi ser tilbake på perioden mellom mars/april og august 1945, da operasjoner med tanke på å avslutte krigen nådde et klimaks som satte nasjonens skjebne på spill, kan vi ikke ignorere den rolle som ble spilt av de to dosene med korrigerende medisin [atombomber] som hadde den spesifikke virkning å roe ned hissigpropper, og som ble foreskrevet militarister som ropte på et oppgjør for å forsvare fedrelandet. Et oppgjør ville ha betydd gyokusai (angrep med døden til følge framfor kapitulasjon) for befolkningen på 100 millioner.»
De som mistet sine kjære i atombombeangrepene, og de som har fått stråleskader, erfarer at deres smerte ikke kan lindres av ord som rettferdiggjør bruken av pikadon, «glimt og eksplosjon», som de overlevende kalte atombombene. Selv om de lenge har sett på seg selv som uskyldige offer, innser nå noen av de overlevende at de som japanere må innrømme de «forbrytelser de begikk i sin aggresjon mot andre land i Asia og Stillehavet,» som professor Iwamatsu sa. I 1990 bad et bombeoffer om unnskyldning for Japans krigsforbrytelser i en tale til utenlandske delegater ved de årlige antibombedemonstrasjonene i Hiroshima.
Hadde de egentlig grunn til å drepe?
Mange som overlevde og var øyenvitner til det som skjedde i Pearl Harbor, Hiroshima og Nagasaki, har sterk avsky for krig. Når de ser tilbake, er det noen av dem som spør om landene deres hadde god nok grunn til å kreve at deres kjære ofret livet i kampen for fedrelandet.
For å piske opp glød for krigen og rettferdiggjøre nedslaktingen kom begge sider også med verbale angrep. Amerikanerne kalte japanerne «snikende japser» og fant det lett å vekke hat og hevnlyst med ordene «Husk Pearl Harbor!» I Japan lærte folk at angloamerikanerne var kichiku, som betyr «demoniske dyr». Mange på Okinawa ble til og med drevet til å begå selvmord for ikke å falle i hendene på «dyr». Etter at japanerne hadde overgitt seg, da amerikanske invasjonsstyrker gikk i land i en havn i nærheten, fikk unge Itoko, som er omtalt tidligere, overrakt to doser giftig kaliumcyanid av sjefen sin. «Du skal ikke være noe leketøy for de utenlandske soldatene,» befalte han.
Men med hjelp fra sine japansk-hawaiiske venner ble Itoko gradvis mer vidsynt og ble klar over at både amerikanere og briter kan være vennlige og dannede. Hun traff George, en ire som var født i Singapore. Faren hans var blitt drept av japanerne. George og Itoko ble kjent med hverandre og giftet seg. De er bare to av mange som fant ut at deres tidligere fiender var vennlige mennesker. Hvis alle hadde sett «fiendene» gjennom sine egne, fordomsfrie øyne istedenfor gjennom briller som var farget av krig, kunne de ha overøst dem med kjærlighet istedenfor med bomber.
Ja, fred mellom enkeltpersoner basert på gjensidig forståelse er nødvendig for verdensfred. Men de utallige kriger som er blitt utkjempet siden 1945, viser tydelig at menneskene ikke har lært denne grunnsannhet av det som skjedde i Pearl Harbor og Hiroshima. Fred mellom enkeltpersoner er likevel ikke nok for at det skal bli verdensfred. Hva er det egentlig som må til? Det forklarer den neste artikkelen.
[Uthevet tekst på side 7]
Mens slagordet «Husk Pearl Harbor!» vekker bitre minner hos en del amerikanere, husker japanerne sine lidelser med ropet «Aldri mer Hiroshima!»
[Uthevet tekst på side 8]
Fred mellom enkeltpersoner basert på gjensidig forståelse er nødvendig for verdensfred
[Bilde på side 7]
Lloyd Barry og Adrian Thompson, to av Selskapet Vakttårnets misjonærer, foran Hiroshimas fredsminnesmerke i 1950
[Bilde på side 8]
Hiroshima i ruiner etter atombombeeksplosjonen
[Rettigheter]
U.S. Army/Med velvillig tillatelse av det japanske fredsmuseum