Krig — hvorfor?
HAR du noen gang lurt på hvorfor nasjonene går til krig? Hvis vi kan få svar på det spørsmålet, kan vi kanskje også få vite hvordan det kan bli fred.
Du reagerer kanskje omtrent som John Stoessinger, som er professor i statsvitenskap: «Jeg leste at krigene ble forårsaket av nasjonalisme, militarisme, alliansesystemer, økonomiske faktorer eller en eller annen blodløs, abstrakt ting av et annet slag som jeg ikke kunne forstå. . . . Jeg lurte på om dette kunne være sant. . . . Når alt kommer til alt, blir krigene satt i gang av mennesker. Men denne personlige dimensjon [mennesket] ble sjelden tillagt tilbørlig vekt i tradisjonelle bøker om krig.» (Uthevet av oss) Det er innlysende at den menneskelige faktor ikke kan ignoreres i denne forbindelse.
I sin bok The Evolution of War trekker professor Otterbein en lignende konklusjon. Han sier at «krigene er en følge av beslutninger som er truffet av mennesker som sitter som medlemmer i organisasjoner, enten det dreier seg om militære organisasjoner eller om et styrende råd av et eller annet slag». Hvilke motiver er det så som står bak krigene? Ifølge professor Otterbeins undersøkelse er det i første rekke politisk kontroll, territoriale interesser, plyndring, prestisje, forsvar og hevn som kommer inn i bildet.
Krig — er det noe som er nedlagt i oss?
Det er blitt framsatt mange teorier i et forsøk på å forklare årsakene til krigene. De som tror på utviklingslæren, ser for eksempel ganske enkelt på mennesket som en høyere form for dyreliv som fortsatt har visse aggressive og defensive tendenser som skriver seg fra dyreverdenen. De argumenterer med at aggresjon er medfødt hos menneskene, at det er noe som er nedlagt i oss. Zoologen Irenäus Eibl-Eibesfeldt skrev i sin bok The Biology of Peace and War: «Våre nærmeste slektninger, de store apene, er i høy grad i besittelse av aggressive tendenser, og de verner også om sitt område. . . . Dette tyder sterkt på at den aggressivitet som finnes hos oss, kan være en arv fra våre gamle forfedre blant primatene.»
Østerrikeren Konrad Lorenz, grunnleggeren av den moderne etologi (studiet av dyrenes atferd), hevder at mennesket har en aggressiv drift som utgjør dets «viktigste motiverende instinkt når det gjelder å gå til krig». — On Aggression.
Sue Mansfield, som er professor i historie, setter imidlertid spørsmålstegn ved denne konklusjonen og sier: «Selv om de fleste kulturer i historisk tid har vært innblandet i krig, har de fleste mennesker ikke deltatt.» Det faktum at myndighetene har måttet ty til tvungen verneplikt, tyder også på at aggresjon og det å drepe ikke nødvendigvis blir sett på med stor begeistring av folk i sin alminnelighet, og at dette heller ikke kan betraktes som reaksjoner som er nedlagt i oss. Professor Mansfield tilføyer: «Den historiske beretning viser at det vanligvis har vært en minoritet som har fått erfaring i krigføring.»
I nyere tid har denne minoriteten fått omfattende opplæring med tanke på beredskap. I og med at artilleri, bomber og raketter er blitt tatt i bruk, er krigene og nedslaktingen dessuten blitt mer upersonlig. I motsetning til hvordan det var i fortidens kriger, kan den spesialiserte minoriteten drepe uten å se, langt mindre kjenne, sine offer. Hvordan kan så folk bli motivert til å kjempe hvis de ikke kjenner fienden?
Propagandaens rolle
Det hender at naboer krangler. Men det fører sjelden til blodsutgytelser. Det er jo også slik at et lands lov forbyr borgerne å gå til angrep på og myrde andre borgere. Men i krigstid får ikke dette forbudet sin anvendelse på borgere som tilhører fiendelandet, selv om folk i sin alminnelighet ikke kjenner sine «fiender». Alt de vet om fienden, er det de er blitt ledet til å tro på grunn av det de er blitt proppet med av politisk kontrollerte medier.
Slik forholder det seg i hvert eneste land. Som Irenäus Eibl-Eibesfeldt skrev: «Folkeopinionen dannes av interessegrupper (politikere, våpenfabrikanter og det militære) som bedrar velgerne ved å gi dem falske eller ensidige opplysninger.» Historikeren H. E. Barnes var inne på noe av det samme da han skrev: «Helt siden krigene i forbindelse med den franske revolusjon . . . er store mengder med overbevisende propaganda hele tiden blitt brukt, og det i stadig større utstrekning, for å beskytte krigføring mot en negativ holdning og motstand fra folket og en faktisk analyse av de stridsspørsmål som er inne i bildet.»
Følgen er at «praktisk talt hvem som helst kan bli overtalt og manipulert på en slik måte at han mer eller mindre frivillig bringer seg i en situasjon hvor han må drepe og kanskje dø». (War av Gwynne Dyer) På grunn av sin politiske og økonomiske makt kan «eliten» således kontrollere mediene for å gjøre massene beredt til å delta i blodbadet.
Adolf Hitler og Joseph Goebbels, den nazistiske elites ledere, var fullt ut klar over hvor viktig det er å bedra massene og få kontroll over deres sinn. Den 24. august 1939 sa Hitler følgende til en gruppe høye offiserer da han gjorde rede for sine planer om å invadere Polen: «Jeg skal gi en propagandist i oppdrag å fortelle hvorfor krigen må startes. Det spiller ingen rolle om det er en plausibel grunn eller ikke. . . . Når det gjelder å starte og utkjempe en krig, er det ikke retten som teller, men seieren.»
Det er klart at en nasjon må motiveres for å gå til krig mot en annen. Men hva er noen av de faktorer som må til for å skape krigshysteri?
Hvem treffer avgjørelsene?
Den østerrikske økonomen Schumpeter skrev: «En stillingtagen for krig næres i første rekke av de herskende klassers indre politiske interesser, men også av påvirkningen fra alle de enkeltpersoner som kan høste fordeler, enten økonomisk eller sosialt, av en krigsorientert politikk.» Disse herskende klassene er blitt definert som «de elitegrupper som til enhver tid er opptatt med å forsøke å manipulere andre deler av befolkningen eller selve folkeopinionen for derved å sikre sin makt». — Why War? av professorene Melson og Olin.
Enhver nasjon har sin herskende klasse, selv om denne gruppen kanskje er splittet i forskjellige politiske fraksjoner. Mange er imidlertid klar over at den militære elites makt i enhver nasjon ikke bør undervurderes. Den tidligere amerikanske ambassadøren John K. Galbraith omtaler det militære som «den avgjort mektigste av de uavhengige utløpere av regjeringen». Han fortsetter: «Det militære maktapparat omfatter ikke bare de viktige kildene til makt, . . . men alle de tilgjengelige midler til å utøve den. . . . Det er mer enn noen annen form for utøvelse av makt i vår tid årsak til alvorlig bekymring blant folk.»
Galbraith illustrerer hva han mener, ved å henvise til De forente staters militære institusjon, som er i besittelse av midler som gjør at den «langt overgår enhver lignende maktfaktor; de omfatter ikke bare det som står til rådighet for de væpnede styrker og det sivile militære apparat, men også det som har tilknytning til våpenindustrien». En lignende situasjon eksisterer uten tvil også i Sovjetunionen og i mange andre land. Og deri — i at det militære får større makt enn politikerne — ligger en fare som vil kunne føre til en krig hvor partene utrydder hverandre.
Hvilken rolle spiller religionen?
Selv om religionen er på tilbakegang i mange land, kan presteskapet regnes med til den elitegruppe som er med på å treffe avgjørelser. Religionen har dessuten vært og er fortsatt drivkraften bak enkelte kriger. Et tydelig eksempel på dette er de sjiittiske muslimene i Iran som fører krig mot de sunnittiske muslimene i Irak.
En lignende situasjon eksisterer i konflikten mellom India og Pakistan. Professor Stoessinger sier: «Den mest grusomme religionskrigen i historien er verken de kristne korstogene mot islam eller trettiårskrigen, hvor katolikkene kjempet mot protestantene. Det er hinduenes krig mot muslimene nå i det 20. århundre.» Hva var det som utløste dette vedvarende fiendskapet? Delingen av India og Pakistan, som fant sted i 1947. Den første virkningen var «en gigantisk befolkningsutveksling, sannsynligvis den største i historien. Over sju millioner fortvilte hinduer, som fryktet for å bli forfulgt i Pakistan, søkte tilflukt i India, og et lignende antall muslimer flyktet fra India for å oppnå sikkerhet på pakistansk jord. En mengde voldshandlinger og store blodsutgytelser på grunn av religiøst hat ledsaget denne befolkningsutvekslingen». — Why Nations Go to War.
Gjennom hele historien har presteklassen villig stilt seg på den herskende elites side og er dermed blitt medskyldig i dens handlinger. I krigstid har de religiøse lederne på begge sider med religiøs glød velsignet våpnene og hærene, og det i Guds navn, mens de ofte har tilhørt den samme religion. En slik blasfemi har fått mange til å vende seg bort fra religionen og fra Gud.
Nasjonalismen — den splittende «hellige egoisme»
Undertiden er folket ikke for krig. På hvilket grunnlag kan så herskerne lettest få befolkningen til å støtte deres planer? Det var det problemet De forente stater stod overfor i forbindelse med Vietnam. Hva gjorde så den herskende elite? Galbraith svarer: «Vietnamkrigen resulterte i De forente stater i et av de mest omfattende forsøk på indoktrinering av et helt samfunn [påvirkning av folkeopinionen] i moderne tid. Ikke noe ble spart i forsøket på å få krigen til å virke nødvendig, slik at den kunne godtas av det amerikanske folk.» Det bringer tanken hen på det mest lettvinte redskap når det gjelder å myke opp en nasjon med tanke på krig. Hva er det?
Professor Galbraith besvarer også dette spørsmålet: «Skoler i alle land innprenter elevene patriotismens prinsipper. . . . Den indoktrinering som krever at alle fylker seg rundt flagget, er av spesiell betydning når det gjelder å få folk til å underordne seg under det militære og en fremmed fremgangsmåte.» Denne systematiske indoktrineringen gjør seg gjeldende i de kommunistiske land akkurat som i de vestlige land.
Charles Yost, en veteran i De forente staters utenrikstjeneste og utenriksdepartement, sa det på denne måten: «Den viktigste årsaken til nasjonenes usikkerhet er der hele tiden, nettopp det som nasjonene er mest stolte av — deres suverene uavhengighet, deres ’hellige egoisme’, det at de nekter å underordne seg under enhver interesse som er mer omfattende eller ligger på et annet plan enn deres egen.» Denne «hellige egoisme» kommer til uttrykk i splittende nasjonalisme, i den fordervelige lære at en bestemt nasjon er alle andre nasjoner overlegen.
Historikeren Arnold Toynbee skrev: «Den nasjonalistiske ånd er gjærstoffet i den nye demokratiske vin på den gamle stammekulturs flasker.» I boken Power and Immortality skrev dr. Lopez-Reyes: «Suvereniteten er en viktig årsak til vår tids kriger; . . . hvis ikke ordningen med suverene nasjoner eller stater blir forandret, vil den utløse en tredje verdenskrig.» Når det blir lagt vekt på nasjonalisme og suverenitet, blir det ikke tatt hensyn til den grunnleggende tanke at vi alle tilhører den samme menneskelige familie, uansett hvilke språklige eller kulturelle ulikheter som skiller oss. Og dette fører til kriger.
Ja, ekspertene kan komme med alle slags forklaringer på hvorfor menneskene systematisk går inn for å tilintetgjøre sitt eget slag. Men det er en viktig faktor som de fleste kommentatorer ignorerer.
Den skjulte årsaken til krig
Vi bør ikke undersøke historien om krigene og deres årsaker uten å ta i betraktning en langt større konflikt som i høy grad har berørt menneskeheten. Hva denne konflikten går ut på, blir klart og tydelig vist i Bibelen. Denne gamle boken viser at en mektig åndeskapning drevet av selviske ambisjoner gjorde opprør mot Gud. (Job 1: 6—12; 2: 1—7) Han satte på den måten i gang et opprør både i himmelen og på jorden og fikk menneskene til å være ulydige, noe som igjen førte til ufullkommenhet, synd og død for dem. (1. Mosebok 3: 1—7) Da Jesus var på jorden, kom han med en uttalelse som kaster lys over dette. Han viste hvem hans religiøse fiender var, og sa i den forbindelse: «Dere har djevelen til far, . . . Han har vært en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten; det finnes ikke sannhet i ham. . . . han er en løgner og løgnens far.» — Johannes 8: 44.
Denne opprørske åndeskapningen, Satan (som betyr «motstander») Djevelen (som betyr «falsk anklager», «bakvasker»), har hersket over nasjonene i årtusener og splittet dem. Han har oppnådd usynlig herredømme over nasjonene ved hjelp av politisk makt. Hvilket grunnlag har vi for å komme med en slik påstand? Den kjensgjerning at Satan da han fristet Jesus, kunne vise ham «alle verdens riker og deres herlighet» og så si: «Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg.» Kristus benektet ikke at Satan hadde makten over «alle verdens riker». Men han avviste fristelsen ved å si: «Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.» — Matteus 4: 1, 8—10.
Ved hjelp av alle mulige former for politisk list og bedrag og alle slags avledningsmanøvrer har Satan vendt menneskene bort fra den eneste sanne veien til fred. De fleste mennesker er lojale overfor politiske systemer som står i et tydelig motsetningsforhold til hverandre. Menneskene vil aldri bli i stand til å opprette varig fred, ettersom de er under innflytelse av en falsk gud — den gud «som forfører hele verden» — Satan. De forkaster følgelig åpent eller indirekte den eneste veien til fred. — Åpenbaringen 12: 9; 2. Korinter 4: 4.
Men du spør kanskje: Hva er den sanne veien til fred? Hvordan kan fred bli en realitet? Hva kan få i stand en slik forandring? Og hva må jeg gjøre for å få del i en slik fred? Den etterfølgende artikkelen vil ta for seg disse spørsmålene.
[Bilde på side 5]
Joseph Goebbels, sjef for ministeriet for folkeopplysning og propaganda, «naziregimets fremste propagandist»
[Rettigheter]
U.S. Library of Congress
[Bilde på side 6]
Religionen er fortsatt en årsak til kriger, noe konflikten mellom Iran og Irak viser
[Rettigheter]
I. Shateri/Gamma—Liaison