Papir — ikke oppfunnet av egypterne

DET blir sagt at det var egypterne i det tredje årtusen før Kristus som var de første som fremstilte et slags papir. De flekket barken av stenglene til en sumpplante som heter papyrus. Margen skar de i brede, tynne strimler som de la ved siden av hverandre, men slik at de overlappet hverandre litt. Så strøk de på et tynt lag klebestoff og la et annet lag papyrusstrimler på tvers oppå det første laget. De to lagene ble limt sammen ved at egypterne slo på dem med en klubbe. Etter at arkene hadde tørket i solen og var blitt polert, kunne de brukes til å skrive på. Av alle de eldste skrivematerialene var det papyrus som lignet mest på papir.

Men egypterne var sent ute med denne papirfremstillingen, for andre hadde holdt på i mange tusen år! De første som fremstilte papir, var vepsene. De største er geithamsene Vespa crabro i Europa og Vespa maculata i Nord-Amerika. Vepsebolet er først lite; en hunn, en dronning, bygger det alene. Men det ender med å bli en imponerende papirkule på mellom 30 og 60 centimeter i diameter som huser flere tusen arbeidere. Etter at dronningen har valgt det stedet hvor bolet skal være, vanligvis i et tre, gnager hun bittesmå fliser av gammelt, morkent tre som hun blander med spytt til det blir en papirmasse.

Av denne papirmassen lager hun en liten cellekake som hun fester til en gren eller et annet fast punkt. Papirmassen stivner fort. Hun omgir cellekaken med et beskyttende hylster som består av flere lag papir. Mellom disse lagene er det luftrom som virker isolerende. Hylstret kommer ikke i berøring med cellekaken, men henger fast i omkringliggende grener og kvister. Den eneste åpningen i denne hule papirkulen er et hull nederst, som er vepsebolets inn- og utgang. De få, sekskantete cellene i cellekaken vender ned, og i hver av disse legger dronningen et egg.

Etter noen få dager klekkes eggene. Dronningen fôrer larvene, som tigger om mat ved å lage skrapelyder på celleveggene. Etter tre uker lukker larvene seg inne i cellene ved å spinne en hinne av silke over celleåpningen. Puppestadiet varer enda tre uker, og så gnager de fullt utviklede geithamsene seg vei gjennom hinnen. De er nå rede til å arbeide, og dronningen trekker seg tilbake fra papirfremstillingen for å konsentrere seg om eggleggingen.

Det betyr at det må settes fart i papirproduksjonen. Det trengs flere celler til eggene. Den opprinnelige cellekaken blir større i omkrets etter hvert som det blir laget flere celler. Ned fra cellekaken blir det hengt sentralpilarer av papir som en ny og større cellekake blir festet til. Det blir laget flere og større cellekaker, til det er blitt åtte eller flere. Når vi bygger hus, begynner vi med den nederste etasjen og bygger oppover, men geithamsene begynner med den øverste og bygger nedover. Vi bygger den ene etasjen oppå den andre, men geithamsene bygger den ene etasjen under den andre. For at det skal bli plass til denne innvendige utvidelsen, blir de indre veggene revet ned samtidig med at nye føyes til utenfra. Etter hvert som familien vokser, utvider vepsebolet seg som en ballong som blåses opp.

Av og til kan en se geithamser legge disse nye lagene utenpå hylstret. De kommer med små kuler av papirmasse som er godt tygd. Mens de går baklengs, trekker de disse kulene ut til strimler som blir lagt etter hverandre. Disse sammenføyde strimlene danner et mønster som kan ses på det ferdige hylstret. Geithamsenes spytt virker som lim i papirmassen.

Det er interessant — og forbløffende — at geithamsen selv kan bestemme fiberretningen i papiret. Vepsebolets vegger får styrke ved at fibrene danner et uregelmessig mønster, for vepsene legger lagene på kryss og tvers, og dette minner om den fremgangsmåten egypterne brukte med strimlene av papyrus. Men når papiret skal brukes til sentralpilarer som den første cellekaken skal festes til en gren med, eller som det skal festes nye cellekaker til under de øverste, blir alle fibrene lagt parallelt. Dette øker styrken betraktelig, slik at vepsebolets tyngre deler kan holdes på plass. En autoritet på området sier i den forbindelse: «Betydelig bæreevne oppnås ved at alle trefibrene legges på langs — akkurat som senene i kroppen får sin store styrke ved at alle fibrene i bindevevet ligger parallelt i belastningsretningen.»

Er så denne likheten mellom geithamsens sentralpilarer og menneskenes sener et bevis for en evolusjonær sammenheng? Evolusjonister hevder ofte at likheter er et bevis for slektskap. Og når likhetene ikke passer inn i mønstret, blir de vilkårlig og bekvemt avvist som tilfeldige. Men akkurat som menneskene gjør bruk av samme prinsipper i forbindelse med vidt forskjellige oppfinnelser, har Skaperen av himmel og jord gjort det — lenge før mennesket. I virkeligheten er det ved hjelp av sitt gudgitte instinkt at geithamsene kan ta hensyn til det varierende behov for styrke i de forskjellige delene av bolet og ordne trefibrene i tremassen deretter.

Det er også ved hjelp av instinktiv visdom at geithamsene kan holde en konstant temperatur på 30 grader celsius inne i bolet. Denne oppgaven lettes betraktelig ved hjelp av de mange lag papir i hylstret med luftrom mellom. Disse lagene virker etter samme prinsipp som termoruter. En autoritet sier: «Denne ytterveggen er et like effektivt isolasjonsmateriale mot varme og kulde som en 40 centimeter tykk mursteinsvegg.»

Dette er likevel ikke alltid tilstrekkelig. Når temperaturen synker til under 30 grader, begynner en spesiell gruppe arbeidere å bevege vingemusklene uten å bevege vingene, noe som kan sammenlignes med en bil som har motoren gående på tomgang. Denne muskelaktiviteten produserer varme. Hvis temperaturen blir for høy, henter geithamsene vann som de fukter cellene med, og så vifter de med vingene for å få vannet til å fordampe, og dermed avkjøles bolet. Det kan sammenlignes med at en bilmotor blir avkjølt ved hjelp av kjøleren.

Si ikke at denne visdommen bare har utviklet seg ved en tilfeldighet, uten å komme med beviser for det og forklare hvordan det har kunnet la seg gjøre. Disse forbløffende papirfabrikantene er nesten som roboter, for de ble programmert med denne visdommen da de ble skapt. «De er instinktivt vise.» — Ordspråkene 30: 24, NW.

Og når det gjelder å fremstille papir, var geithamsene mange tusen år tidligere ute enn egypterne.