Hellas — to tusen år senere

Sommeren 1985 reiste store grupper av Jehovas vitner fra mange land til Hellas for å overvære internasjonale stevner og for å besøke steder av spesiell betydning i kristendommens historie. Denne artikkelen, som er skrevet av et av Jehovas vitner som reiste til Japan som misjonær i 1966 og har bodd der siden da, forteller om noe av det disse tilreisende opplevde.

HELLAS — et land rikt på historie og med en sterk tiltrekningskraft på de kristne. Da vi kom til dette bibelske landet, som vi skulle reise omkring i, dukket det opp mange spørsmål hos oss. Kom 2000 år til å svinne bort, slik at vi kunne danne oss et bilde av hvordan forholdene var i det første århundre? Hva kom vi til å få lære om apostelen Paulus, som organiserte de første kristne menighetene i dette landet? Bli med og se hva vi så i fem greske byer.

Filippi

Vi fikk se hvor Paulus påbegynte det kristne forkynnelsesarbeidet i Europa, og hvor han ble forfulgt for det. Blant ruinene av en stor kirke fra det sjette århundre ble vi forundret over å finne et dåpsbasseng som ligner de bassengene Jehovas vitner lager i dag. Vi ble overrasket over at disse grekerne hadde fulgt Bibelens retningslinjer for dåpen så lenge. Ettersom Filippi ikke er en by i dag, finnes det ingen menighet av våre brødre med dette navnet. — Apostlenes gjerninger 16: 12—40.

Tessalonike

Vi gråt på vegne av våre brødre her. Vi så trofaste søstre som forkynte på gaten og ble omringet av ungdommer som hånte dem. Da vi nærmet oss, begynte noen forbipasserende å skjelle ut oss og de lokale vitnene. Av og til dukket det opp en gresk-ortodoks prest. Det så ut som om han skulle sjekke hva som foregikk, som en selvutnevnt politikonstabel.

Vi tenkte på den motstand som Paulus og Silas møtte i Tessalonike i det første århundre. Noen jøder, som burde ha kjent Jehova, ble «forbitret, og de fikk med seg noen av pøbelen på torget og laget et oppløp som satte byen på ende». Hva var det de klaget over? «Disse folkene som oppvigler hele verden, er nå også kommet hit.» — Apostlenes gjerninger 17: 5, 6.

Nå i det 20. århundre har den gresk-ortodokse kirke Bibelen og hevder at den kjenner Gud. Men de kirkelige lederne var spesielt sinte på oss. Hva var det de klaget over? Selv om det er 42 menigheter av Jehovas vitner i byen, har presteskapet innbitt holdt fast på at dette bare er en lokal gruppe. Og nå hadde denne ’lokale gruppen’ arrangert et internasjonalt stevne i byen! De likte ikke at Jehovas vitner fra hele verden ’nå også var kommet hit’.

Vi var svært stolte over å ha på oss det greske stevnemerket, som viste den lokale befolkning at vi var Jehovas vitner, og at vi i andre land fullt ut støttet de greske vitnene. Stevnet var en stor suksess.

Berøa

Den jødiske synagogen her er omtrent like stor som mange Rikets saler. Det var artig å se tetragrammet over talerstolen og å tenke på at apostelen Paulus besøkte en synagoge i Berøa. Da gruppen vår gikk ut av synagogen, sa et japansk vitne: «Det må ha vært akkurat sånn i det første århundre når møtene var slutt.»

Bibelen forteller at jødene i Berøa var «høysinnet», for da de hadde hørt Paulus’ forkynnelse, tok de «imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte». I dag er det en menighet av kristne som viser den samme ’høysinnethet’ i denne lille byen. — Apostlenes gjerninger 17: 10—14.

Aten

Denne byen ble oppkalt etter gudinnen Atene, og den domineres av Parthenon, et tempel som ble viet til henne for nesten 2500 år siden. Da Paulus var på besøk her, «ble han rystet over å se at byen var full av avgudsbilder». (Apostlenes gjerninger 17: 16) Når de greske guidene la ut om oldtidens mytiske guder, var vi like rystet og irritert som Paulus hadde vært. Om disse byggverkene bare kunne ha vært brukt i den rene tilbedelse!

Fra Akropolis så vi ned på det gamle torget og Marshøyden, Areopagos. For cirka 1900 år siden var Paulus i denne byen hvor innbyggerne tilbad avguder. Men hans kjærlighet til Jehova gav ham styrke til å tale frimodig til dem som var samlet på dette torget. Nå er det 10 000 Jehovas vitner i Aten som frimodig resonnerer med atenerne, slik Paulus gjorde. — Apostlenes gjerninger 17: 16—34.

Korint

Ruinene i Korint er noen av de mest interessante i Hellas, for de er forholdsvis godt bevart. Vi gikk opp til det som antas å ha vært det dommersetet som apostelen Paulus møtte fram for. (Apostlenes gjerninger 18: 12) Vi ruslet omkring på torget, hvor det var gamle butikker, besøkte teatret og så rennende vann i de gamle akveduktene. (1. Korinter 10: 25) I nærheten ligger havet, som brakte fremmede impulser, både gode og dårlige, til Korint. Sju monolittiske søyler, som er det eneste som er igjen av et tempel som ble viet til guden Apollon, rager opp i landskapet. Disse søylene har stått i over 2500 år, til tross for mange jordskjelv. Dette templet og de mange andre templene i Hellas vitner om den store respekt oldtidens grekere hadde for sine mytiske guder. I dag er det to menigheter av Jehovas vitner som følger Paulus’ eksempel ved å oppfordre korinterne til å bygge enda mer holdbart på en åndelig måte. — 1. Korinter 3: 10—17.

Varige inntrykk

Hellas er et vakkert, solrikt land med asurblå himmel og mye som tiltrekker turister. Da vi ble klar over dette, fikk vi enda større respekt for Paulus, for han gjorde aldri Hellas til sitt feriested. Han arbeidet hardt. Han besøkte alle disse fem byene i løpet av ett år (sannsynligvis i år 50). Tatt i betraktning at han møtte brutal motstand fra mange jøder, og at det ikke fantes noen kristne menigheter i Hellas før han kom, hadde han en vanskelig oppgave. (Apostlenes gjerninger 16: 19 til 18: 17) Men etter at han hadde vært en kort tid i en by, hadde han hjulpet så mange til å forstå sannheten, at han kunne opprette en menighet, og med tillit til at Jehova ville se til den, reiste han videre. De av oss som har reist som pionerer til nye distrikter, ble ansporet til å meditere over en slik effektiv forkynnelse.

I likhet med Paulus vil vi lenge huske den store kjærlighet våre greske brødre og søstre viste. Overalt arbeidet de dag og natt for oss og fortalte oss om de severdighetene vi så. Den motstanden de møter, fikk oss til å ta til tårene, men vi ble også dypt rørt over den tillit de har til Jehova, og over at de er så fast bestemt på å tjene ham trofast uansett hva som skjer. Vi ble også glad over å se at de greske myndigheter og politiet beskytter våre brødre så godt de kan.

Vår gruppe overvar stevnet i Aten. Vi får ennå en klump i halsen når vi tenker på mange av minnene derfra. Når vi hadde språkproblemer, hendte det ofte at en eller annen plutselig sa: «Jehova!» Da omfavnet vi hverandre og gledet oss over det ene ordet vi alle forstod — det navnet som identifiserte oss som åndelige brødre og søstre. På busser og på stevneplassen sang grupper av oss fra mange land Rikets sanger sammen. Vi husker spesielt en gang da svarte, hvite og orientalere forente sine stemmer og sang på kanskje 20 språk: «Skarer på skarer av brødre — sammen de står med meg. Trofast de alle vandrer rettskaffenhetens vei.» Da vi drog derfra, følte vi oss overveldet av takknemlighet overfor Jehova for den kjærlighet og enhet vi erfarte.

Måtte vår gruppe fra Japan representere de tusener av vitner fra Amerika, Europa, Afrika, Oceania og Asia som kom sammen i Hellas i fjor, når vi sier til våre greske brødre: «Vi takker alltid Gud for dere alle når vi nevner dere i våre bønner. For vår Gud og Fars ansikt husker vi på dere og tenker stadig på hvordan deres tro viser seg i gjerning, deres kjærlighet i arbeid, og deres håp til vår Herre Jesus Kristus i utholdenhet.» — 1. Tessaloniker 1: 2, 3.

[Bilde på side 18]

Ruiner i Filippi

[Bilder på side 19]

En synagoge i Berøa

Akropolis i Aten

[Bilde på side 20]

Parthenon i Aten