Den rene tilbedelse blomstrer trass i motstand i de østlige Middelhavsland
En beretning som Selskapet Vakttårnets president, N. H. Knorr, sendte mens han befant seg på foredragsreise i Sør-Europa, Midt-Østen og India
VI TILBRAKTE noen få dager i Roma etter sammenkomsten. Jeg fikk anledning til å diskutere mange problemer med misjonærene og områdetjenerne og gjennomgå forskjellige ting på Selskapets avdelingskontor, og likeledes til å gi rettledning med hensyn til det arbeid som enda må gjøres i Italia. Det var meget hyggelig å besøke Betelhjemmet i Roma, og det var gledelig å se hvor pent hjemmet og den hagen som omgir det, blir vedlikeholdt.
Torsdag den 13. desember kom bare så altfor fort. Vi sto opp klokken 4.15 om morgenen, og alle medlemmene av familien og de misjonærer som bor på hjemmet, sto opp for å si adjø til oss. De ville alle bli med oss til flyplassen, men på det tidspunktet om morgenen var det ingen måte å komme ut til flyplassen på. Det ville være meget mer hensiktsmessig for dem å gå og legge seg igjen og sove litt til så de kunne være uthvilt til den kommende dags arbeid. Sammen med avdelingstjeneren dro vi derfor av sted med en drosjebil til flyselskapets kontor.
Da vi i grålysningen om morgenen kom fram til flyplassen, ble vi meget forbauset over å finne to hollandske søstre der. De hadde kommet fra Nederland til sammenkomsten, men vi hadde ikke ventet å møte dem på flyplassen. De var nå kommet for å ta farvel med oss. Vi undret oss over hvordan de hadde greidd å komme ut til flyplassen, og de fortalte at de var kommet kvelden i forveien og at de hadde sittet på venteværelset hele natten.
Klokken 7.20 var vi på vei til Aten. Mens vi fløy langs vestkysten av Italia, så vi de strøkene som ble berømt under den annen verdenskrig, og små havner og landsbyer fra oldtiden. Det gikk ikke lang tid før vi befant oss over Napoli. Der lå Vesuv og like ved foten av det ruinene av Pompeii. Lengre bak lå en fjellkjede, og toppene var hvite av sne. Det var klart vær, og vi kunne se åser og daler under oss da vi fløy over «tåen» av det støvelformede Italia, ikke langt fra Catanzaro, og dro ut over det Joniske hav. Det virket så varmt når solen skinte ned på havet og på de spredte skyene. Men så snart vi fikk Hellas i sikte, kunne vi se at hele landet var dekket av et hvitt teppe av sne både mot nord og sørover til Korinthbukta, og vi visste at det var kaldt der nede.
ATEN
Vi landet på flyplassen i Aten klokken 11.50, Aten-tid, og vi ble møtt av mange lykkelige brødre og søstre som straks la for dagen varm gjestfrihet. En bil ventet på oss, og ferden gikk langs kysten mot Aten. Tvers over bukta så vi Pireus, og på høyre side lå de snedekte åsene bak Aten. Badet i det klare solskinnet kunne vi se ruinene av Parthenon ligge oppe på Akropolis midt i byområdet. Det ble oss fortalt at sne var noe som sjelden forekom i Aten. Dagen før vår ankomst hadde vært en trist dag, men nå skinte atter solen, og alle var glade.
Avdelingstjeneren, bror Idreos, ga oss en plan over hva vi skulle foreta oss fra vi kom og til vi skulle forlate landet. Hvert eneste minutt skulle utnyttes. Vi stoppet først på hotellet, og deretter dro vi til Betelhjemmet hvor vi spiste lunsj sammen med familien. Det var en glede å være samme med dem igjen. Denne gangen var det litt bedre bekvemmeligheter i bygningen, fordi det var gjort en del for å skaffe bedre plass. Skjønt brødrene har en pen leilighet der, er den likevel ikke stor nok til å huse hele familien, og det er nødvendig at flere bor utenom hjemmet.
Det greske Vakttårnet, bøker og brosjyrer blir utgitt av avdelingskontoret i Aten, og denne litteraturen blir trykt der. Den ettermiddagen avla vi et besøk på de to stedene som trykker publikasjonene. Det er nemlig umulig å finne en plass som er stor nok til å romme hele trykkeriavdelingen. Alle publikasjoner blir først satt for hånd, og deretter blir formrammene sendt til trykkeriet. Noe av settearbeidet blir utført av et firma sam har settemaskiner, men det aller meste av satsen er håndsatt. Etterat arkene er trykt, blir de pakket sammen og sendt til det første stedet. Vi besøkte setteriet, og der blir nå arkene brettet og stiftet sammen. Dette skaffer en hel del ekstra arbeid, men det kan ikke gjøres på noen annen måte med mindre man får leid en bygning som kan romme det hele, eller Selskapet bygger et hus. Dette er et stort problem.
Vi dro tilbake til avdelingskontoret for å diskutere de mange spørsmål som har dukket opp i Hellas. Arbeidet i dette landet kan ikke utføres likså fritt som i andre demokratiske land. De greske myndigheter er sterkt påvirket av den gresk-katolske kirke, som er statskirken, og i mange år har det vært umulig for Jehovas vitner å få tillatelse til å komme sammen offentlig. Det er umulig å få leid Rikets saler og samle brødrene der til ren tilbedelse. Så alle de kristne som ønsker i tjene Gud, må gjøre det med den mulighet for øye å bli arrestert og fengslet. Mange små møter blir fra tid til annen avbrutt av politiet og med den unnskyldning at Jehovas vitner forsøker å omvende andre, hvilket er imot grunnloven. Men når man så finner ut at alle tilstedeværende er Jehovas vitner og har den samme tro, får de vanligvis lov til å gå etter å ha tilbrakt en natt i fengslet. Brødrene og søstrene frykter ikke disse ubehagelighetene i sitt daglige arbeid, for de vet at det er mer viktig å tilbe Gud i overensstemmelse med hans bud, enn kanskje å miste en stilling.
ØKNING TRASS I FORFØLGELSER
Man må virkelig beundre den iver og besluttsomhet som de greske brødre legger for dagen når det gjelder å forkynne evangeliet. I 1947 da jeg sist besøkte avdelingskontoret der og snakket med noen av kretstjenerne, hadde de gjennomsnittlig 1891 forkynnere. Til tross for forfølgelsene og motstanden mot arbeidet, blir «de andre får» innsamlet, og i 1951 var det 3368 regelmessige forkynnere rundt om i Hellas. De nådde et nytt høydepunkt på 4163. Disse forkynnerne må virkelig ha mot for å kunne gå på i arbeidet. I 1947 var det bare fem pionerer, og nå er det 27. De har en del bøker og blad, men selv ikke disse ting kan sendes til forkynnerne gjennom posten. Man må bruke andre metoder for å få dem fordelt ut over landet. Jehova velsigner deres bestrebelser på å overvinne vanskelighetene.
Den første kvelden vi var der, overvar vi Betelfamiliens tjenestemøte og teokratiske tjenesteskole. Alt var på gresk, men det var interessant likevel, for det viste hvordan endog små grupper satte i gang demonstrasjoner og ga de tilstedeværende meget instruktiv rettledning i hvordan de skulle gå fram i feltet. Etter møtet talte jeg en liten stund til familien, og deretter sa bror Henschel noen ord, og det satte de alle sammen stor pris på.
Dagen etter hadde vi en samtale med Selskapets juridiske konsulent om mange ting i forbindelse med loven, og vi utarbeidet en del stoff som skulle sendes til den amerikanske ambassade for å se hva som kunne gjøres med hensyn til kravet om at Jehovas vitner i Hellas skal ha sine grunnlovsmessige rettigheter. En egenmektig bestemmelse er blitt fastsatt av et av departementene, og den går ut på at alle publikasjoner til Selskapet Vakttårnet og Jehovas vitner må merkes «Jehovas vitners kjetterlære». For øyeblikket blir de i henhold til loven merket som «Jehovas vitners publikasjoner». De protestantiske organisasjoner kan distribuere sin litteratur når den bare er stemplet med navnet på organisasjonen eller merket med en organisasjons «tro» eller «læresetning». Men når det gjelder Jehovas vitner, hevder de at de må bruke ordet «kjetterlære». Det finnes ingen lov som sier at dette ordet skal brukes, men uten det vil ikke postvesenet ta imot yåre publikasjoner. Dette skaffer Selskapet store utgifter med forsendelsen av publikasjonene, særlig abonnementene, så vi vil undersøke hva som kan gjøres. Vi har naturligvis ikke noe å innvende mot at publikasjonene blir stemplet med ordene «Jehovas vitners lære», for vi er stolte av det vi tror, og det er basert på Guds sannhetsord.
Det var denne ettermiddagen den store begivenheten i forbindelse med vårt besøk skulle finne sted. Avdelingstjeneren hadde gjort energiske forsøk på å få tillatelse til at Jehovas vitner kunne holde et spesielt møte i et teater i byen, og en søknad var sendt til politiet. Avdelingstjeneren fikk imidlertid ikke noe tilfredsstillende svar, og da han henvendte seg til politistasjonen samme dag som vi kom, fikk han vite at man ventet på erkebiskopens «oppfatning», og at han måtte ta det med ro. Det var derfor ikke mulig å holde en vanlig sammenkomst.
MØTE MED BRØDRENE
Alternativet var å besøke mange av brødrene rundt om i Aten-området. Det ble satt opp en plan og etter den skulle jeg kjøre med bil fra det ene hjemmet til det andre og tale med brødrene i bort imot tjue minutter. Til bestemte klokkeslett møtte grupper fra førti til mer enn hundre opp i de forskjellige hjemmene. Noen ganger var det veldige avstander mellom hjemmene. Alt dette ble etter planen utført mellom klokken 13 og klokken 19.15 om kvelden. Bror Henschel fulgte meg til alle disse hjemmene, og også han talte gjennom en tolk i omlag tjue minutter. På denne måten kom vi i kontakt med flest mulig av brødrene, og fikk gitt dem bibelsk formaning og oppmuntring.
Det var en av de mest velsignelsesrike erfaringer vi har opplevd, og i løpet av litt over seks timer, talte vi på denne måten til 905 av våre greske brødre. Det var en fornøyelse å se alle disse Herrens trofaste tjeneres gledestrålende ansikter. Det var ikke som å tale fra en talerstol og med tilhørerne et stykke på avstand, nei, du befant deg midt inne i en gruppe av ivrige mennesker med årvåkne øyne og med ører som oppfattet hvert eneste ord. Vi hadde ikke tid til å hilse spesielt på hver enkelt. Det var bare å gå inn i huset, ofte med frakken på, og begynne å tale. Forkynnerne satte pris på de varme hilsningene fra brødre verden over, og de var glad over å få underretning direkte fra hovedkvarteret og over å få høre om hvordan deres nidkjærhet var til hjelp for brødrene i andre land, og at deres brødre sto skulder til skulder med dem i denne store kampen for frihet og med å forkynne budskapet om Riket. Det finnes ikke ord som kan beskrive den glede som både de og vi følte.
Hva som enn kunne komme til å hende i Hellas etter denne opplevelsen, ville bli for intet å regne når det gjelder spenning og glede. Disse menneskene hadde alle sammen utsatt seg for å bli arrestert ved å komme sammen, men likevel var de ikke redde. De ønsket å ta til seg mer livgivende kunnskap. Det eneste de beklaget seg over, var at møtet var altfor kort. Dagen endte med et sent aftensmåltid på Betelhjemmet sammen med en lykkelig og tilfreds familie. Dagen hadde vært en suksess, og forkynnerne i Hellas hadde hatt et festmåltid på åndelig føde. Den tidligere avdelingstjeneren, bror A. Karanassios, gledet seg over dette der han lå på sykeseng. Han hadde sett hvordan arbeidet hadde økt i Hellas i årenes løp, og nå på sine gamle dager da han nærmet seg avslutningen på sin jordiske løpebane, gledet han seg over at Jehova velsignet og beskyttet det gode arbeidet.
UTVIDELSESPLANER
Lørdagens arbeid begynte med andakten i forbindelse med skriftstedet for dagen, mens hele Betelfamilien var samlet til frokost. Deretter ble problemer enda en gang behandlet, og eiendommer ble tatt i øyesyn som det kunne komme på tale at Selskapet ville erverve seg for å bygge et hjem som kunne huse det stedlige trykkeri, kontoret og hele Betelfamilien. Disse ting ble vigd alvorlig oppmerksomhet, og man håper at Selskapet kan treffe foranstaltninger til å skaffe seg en eiendom og bygge et hus som vil lette arbeidet i Hellas.
Ved middagstider gikk vi til den amerikanske ambassade og la fram våre problemer for en meget elskverdig embetsmann. Han forsikret at han ville oversende de opplysninger han hadde fått, til rette vedkommende i den greske regjering, og se hva som kunne gjøres for å hjelpe oss i de vanskeligheter vi sto overfor. Det var interessant å snakke med ham og se hvor godt informert han var med hensyn til den gresk-ortodokse kirkes embetsmenns innstilling til vårt arbeid og det arbeid som andre ikke-ortodokse samfunn driver i Hellas. Hans forklaring av deres frihetsbegreper var meget opplysende.
Senere på ettermiddagen hadde vi drøftinger med kretstjenere fra mange av byene i Hellas og fra øyene i Egeerhavet og behandlet deres problemer, og deretter et møte med områdetjenerne som besøker kretsene rundt om i hele landet. De kom med mange spørsmål, og problemer ble behandlet. Møtet begynte klokken 13.30 og sluttet 17.45. Det var 67 til stede. Noen få av heltidstjenerne spurte om å få komme over til Gilead, og det er å håpe at flere forkynnere fra Hellas snart vil få det privilegiet.
Søndagens komme betydde at tiden var inne til å ta avskjed, og at våre travle dager i Aten allerede var til ende. Enda flere av Jehovas vitner skulle besøkes, og Istanbul var neste stoppested. Vi dro derfor av sted til flyplassen. Omlag 55 var møtt opp for å se oss vel av sted, og vi gledet oss sammen med dem over det utbytterike samvær vi hadde hatt. De hadde virkelig hatt en sammenkomst, og de var bestemt på omhyggelig å aktivisere sitt arbeid med å hjelpe de «andre får» til å ta standpunkt før det avgjørende Harmageddon-slaget blir utkjempet. Det var ingen tvil i deres sjel om at den nye verden under Kristi Jesu styre er det som behøves, og de er rede til å forkynne budskapet selv om det kan innebære at denne verdens regjeringer tar livet deres. Noen av forkynnerne i Hellas har mistet livet. Mange har vært og er fremdeles i fengsel. Mange blir forfulgt. Men Herrens ord viser at når hans folk er spredt, vil de fortsatt gå framover og forkynne evangeliet der de er. Forsøket på å atspre Jehovas vitner i Hellas har resultert i et stort vitnesbyrd, og de vil fortsette med å fremme en ren, ubesmittet tilbedelse av den høyeste Gud, Jehova.