«Jeg ble helbredet for kreft»

ROSE MARIE er en glad og utadvendt kvinne i 60-årene som bor i Texas i USA. I 1964, da hun var i overgangsalderen, oppdaget hun for første gang at hun hadde en svulst. Her forteller hun sin historie:

Da jeg oppdaget at jeg hadde en klump i brystet, ble jeg bekymret, for jeg tenkte på hva det kunne være. Så mannen min fulgte meg til sykehuset for at jeg skulle bli undersøkt. Det var den skremmende fasen — å sitte og vente på dommen. Jeg kan huske at da jeg til slutt fikk vite at jeg kanskje hadde kreft i brystet, føltes det som om noen hadde sparket meg i magen. Så begynte en periode med rådvillhet — hva skulle vi gjøre? Noen leger mente jeg burde opereres, mens andre anbefalte alternativ behandling. Hva bestemte vi oss for?

Mannen min snakket med en venn av oss som var lege, og som sa at selv om de fleste klumper i brystet er godartede, så var det en mulighet for at denne klumpen var ondartet. Så valget var: Skulle vi ta sjansen på å utsette operasjonen, eller skulle jeg få fjernet klumpen med én gang? Vi ble enige om at jeg skulle opereres. Klumpen ble fjernet, og det viste seg at den ikke var ondartet. Jeg trakk et lettelsens sukk.

I 1965 oppdaget jeg en ny klump i det samme brystet. Dette var et tilbakeslag, men ikke et nederlag. Jeg ble operert en gang til, og denne klumpen var også godartet. De to neste årene gikk alt bra, mens jeg billedlig talt holdt pusten. I 1967 fikk jeg så en tredje klump i det samme brystet. Legene ordinerte biopsi, og denne undersøkelsen viste at svulsten var ondartet. Brystet måtte fjernes. En måned senere gjennomgikk jeg derfor en enkel mastektomi, det vil si at brystet ble kirurgisk fjernet.

Det gikk åtte år uten at det oppstod flere problemer. Jeg begynte å tro at jeg hadde fått bukt med kreften. Men i 1975 oppdaget jeg en klump i det andre brystet. I betraktning av det jeg hadde opplevd før, valgte legene å fjerne det andre brystet også. For å være sikker på at kreften ikke skulle spre seg, ordinerte de dessuten en rekke strålebehandlinger. Jeg må innrømme at denne behandlingsmåten skremte meg. Hvorfor?

Hver gang måtte jeg vente sammen med andre som også fikk strålebehandling. De hadde røde streker i ansiktet og ellers på kroppen for å markere hvilke steder strålene skulle rettes mot. Det var et foruroligende syn. Så måtte jeg selv gå inn i det spesielle rommet hvor bestrålingen foregikk. Det hele virket så nifst, for jeg visste at denne usynlige kraften ødela både sykt og friskt vev samtidig. Men jeg hadde likevel 30 strålebehandlinger i løpet av en 15 ukers tid. Siden da har jeg bare behøvd to mindre operative inngrep, og det var fordi jeg hadde en godartet svulst i ryggen og en i hodet.

Styrke til å leve videre

Jeg er virkelig takknemlig for at jeg fremdeles lever, 22 år etter at jeg oppdaget den første svulsten. Hva har hjulpet meg til å holde det gående under disse prøvelsene? Først og fremst den hjelp jeg har fått av mannen min. Han sørget for å være med meg hver gang jeg skulle til sykehuset, også alle de gangene jeg skulle dit for å få strålebehandling. Jeg tror du virkelig trenger å ha en god venn eller slektning som er til støtte for deg, når du skal på sykehuset. Men det må være en som er sterk og positiv, ikke en som er sentimental. Jeg har lett for å gråte, så jeg trenger ingen som får meg til å ta til tårene.

Jeg erfarte også at legene var til stor hjelp. Vi var heldige som hadde dr. James Thompson, en av de beste på den tiden. Han hadde en vennlig og behagelig opptreden overfor pasientene, også inne på selve operasjonsrommet. Han fortalte meg også rett ut hvordan tilstanden min var, uten å være hjerteløs og taktløs.

Jeg lærte ikke å dvele ved min situasjon. Jeg har alltid fylt mitt sinn og mitt liv med interesser og aktiviteter. Jeg er glad i å lese, men det må alltid være om noe hyggelig. Jeg vil ikke tenke på sykdom. Og jeg kan ikke fordra fjernsynsfilmer som handler om leger og sykehus.

Hva hjalp meg når jeg var syk? Noe av det jeg satte pris på, var alle kortene med ønske om god bedring og alle brevene. Det var så oppmuntrende å vite at det var så mange som tenkte på meg. Når en er syk, har en ikke alltid lyst til å ta imot besøkende, men en er veldig glad for å få kort fra dem. Når det kom noen og besøkte meg, satte jeg naturligvis pris på at de snakket om oppbyggende og positive ting. Ingen har lyst til å høre om en eller annen slektning som døde av kreft for tre år siden. Så pasienter setter pris på at de besøkende er oppmerksomme på deres følelser.

Som et av Jehovas vitner har naturligvis min tro vært til stor hjelp for meg. I den grad det har vært mulig, har jeg også vært opptatt i den kristne tjeneste. Når jeg forteller og lærer andre om det Bibelen sier om Guds nye ordning og oppstandelsen, blir min egen tro styrket. Nå i 1986 er jeg glad for at jeg fremdeles lever og kan være aktiv i Jehovas tjeneste. — Innsendt.

Fremskritt i behandlingen av kreft de siste årene har gjort det mulig for enkelte pasienter å få fjernet bare selve svulsten og litt omkringliggende friskt vev istedenfor hele brystet. Men valg av behandlingsmåte avhenger av mange faktorer. — Utgiverne.