«Demningen brast!»
DENNE nyhetsmeldingen kunne høres i radioen en februarkveld i det nordlige California. Store regnskyll hadde fylt dammer og elver til bristepunktet. I løpet av en tidagersperiode falt 360 millimeter regn ved foten av fjellene og det dobbelte oppe i fjellene der elven Yuba har sitt utspring.
Vanligvis strømmer det 113 kubikkmeter vann pr. sekund i denne elven. Nå nådde den et høydepunkt på 2800 kubikkmeter pr. sekund — 25 ganger mer enn normalt! Vannet var i ferd med å trenge igjennom jordvollene som var en del av demningen.
En torsdagskveld klokken ti over seks brast så en «trett» demning. Det hadde oppstått en 12 meter bred sprekk i demningen, og vannet flommet inn i byene Linda og Olivehurst. Neste morgen var sprekken 55 meter bred. Hjelpemannskaper var vitne til at vannet strømmet nedover gatene med en slik hastighet at det laget 1,2 meter høye bølger. I dette området alene ble cirka 78 kvadratkilometer oversvømt.
I enkelte hus nådde vannet helt til taket. Gjennom vinduet i ett hus ble en sofa sett flytende oppe under taket! Tusener av bolighus og forretninger ble berørt av oversvømmelsen, og mange av dem fikk omfattende skader. Omkring 24 000 mennesker måtte forlate hjemmene sine.
Jehovas vitner som bodde i området, fikk også husene sine ødelagt. Det er interessant å merke seg hva de foretok seg i denne situasjonen, og hvordan dette berørte dem og de andre som bodde i området.
Hjelp blir organisert
Da oversvømmelsen var et faktum, advarte øyeblikkelig tilsynsmennene i menighetene på stedet dem som hadde planer om å reise til dette området. De førte også tilsyn med evakueringen av dem som måtte forlate hjemmene sine, og som ble innlosjert hos medkristne. En liste over alle som tilhørte menighetene, ble gått igjennom for at en skulle være sikker på at ingen var savnet.
Fredag morgen, dagen etter at demningen brast, møttes tre reisende tilsynsmenn for Jehovas vitner og tilsynsmannen for stevnehallen i Yuba City. De kontaktet Jehovas vitners hovedkontor i New York for å få nærmere instrukser og ble da bedt om å danne en hjelpekomité.
Hvor stor betydning hadde den hjelpen som ble organisert, for vitnene og de andre som bodde i dette området? Det kunne ingen si på et så tidlig tidspunkt. Men man skulle snart få vite det.
Hjelpen når raskt fram
Man beregnet at det først den påfølgende onsdag var mulig å ta seg inn i det oversvømte området for å finne ut hva slags hjelp vitnene trengte. Men på enkelte steder hadde vannet sunket tilstrekkelig til at hjelpekomiteen kunne sende inn hjelpemannskaper allerede om søndagen, tre dager før tidsskjemaet.
Vitner i de omkringliggende områdene ble kontaktet. Det kom umiddelbart 250 menn og kvinner som var villige til å hjelpe til. De møttes ved stevnehallen i Yuba City. Og mange flere skulle komme de nærmeste dagene.
I løpet av den første dagen var 20 boliger blitt rengjort og reparert. Skadede gipsplater og ødelagt isolasjonsmateriale ble revet av. Tepper ble fjernet. Husene ble vasket fra gulv til tak og desinfisert. Det samme ble gjort med møbler og husholdningsutstyr. Slike ting som salonger og kjøleskap ble tatt med til et lager hvor de ble renset med spesielt utstyr.
En kan jo lure på hvordan det var mulig å få hjelpen så raskt fram, spesielt siden andre hjelpeorganisasjoner på det tidspunkt ikke engang var underveis. Det var i første rekke mulig fordi vitnene øyeblikkelig var villige til gratis å hjelpe til. Mange bidrog også ved å gi penger og store mengder klær, mat og annet, for eksempel sengetøy. Også kjøleskap ble gitt som gave.
Noe annet som gjorde dette mulig, var organiseringen av hjelpekomiteens hovedkontor, hvor fem telefoner og et internt kommunikasjonssystem ble installert. De som arbeidet der, koordinerte arbeidsgruppene, som gikk fra det ene huset til det andre. Hver gruppe hadde fått tildelt sin spesielle oppgave. Hovedkontoret tok også imot alle tilbudene fra vitner som gjerne ville være med og hjelpe til, og de sørget for å sende arbeidere og materiell dit hvor det var behov. Både for dem som koordinerte arbeidet og for hjelpemannskapene var det vanlig med en arbeidsdag på 16 timer.
Hjelpearbeidet skred raskt framover, noe følgende eksempel viser: Den første søndagen ringte et vitne som bodde over 70 kilometer unna, for å spørre hva han kunne gjøre for å hjelpe til. Brødrene nevnte behovet for gipsplater og isolasjonsmateriale. Han kjøpte straks inn store mengder slikt materiale. Da ekspeditøren spurte hva han skulle med så store mengder, svarte han at de skulle brukes til å hjelpe dem som hadde fått husene sine ødelagt av oversvømmelsen. Ekspeditøren ble forbauset, siden vannstanden i det berørte området bare så vidt hadde begynt å synke.
I noen tilfelle kan det naturligvis være en ulempe at arbeidet går så raskt framover, og det kan også oppstå komiske situasjoner. I ett tilfelle arbeidet to malere i samme rom. Plutselig oppdaget de at den ene malte med matt maling, mens den andre brukte halvblank! Feilen ble raskt rettet på.
Hjelpen blir høyt verdsatt
Det var mange som gav uttrykk for verdsettelse av den hjelp som ble gitt, ikke bare Jehovas vitner som hadde fått sine hjem satt i stand, men også mange andre, noe de etterfølgende eksemplene viser.
Da en gruppe vitner undersøkte hvem som først og fremst trengte hjelp i et bestemt område, fikk de øye på et eldre ektepar. Kvinnen så ut til å være på randen av sammenbrudd som følge av de skadene hjemmet deres var blitt påført. Hun fortalte at noen representanter for en religiøs gruppe hadde vært der, men de hadde bare tilbudt seg å be for dem. En annen gruppe hadde sagt at det som hadde hendt, var et uttrykk for Guds vrede fordi de hadde syndet mot ham. Hun sa videre at vitnene var de eneste som var villige til å gi dem den hjelpen de trengte. Vitnene startet på arbeidet, og kvinnen fortalte senere naboene hvor fantastiske de hadde vært. Men hun var ikke den eneste som erfarte glede. Vitnene som utførte arbeidet, erfarte sannheten i Jesu ord: «Det er en større lykke å gi enn å få.» — Apostlenes gjerninger 20: 35.
En annen arbeidsgruppe ble sendt til en eldre kvinne som et av vitnene kjente fra før. Da hun fikk rede på at de var Jehovas vitner, overlot hun huset, hvor vannet hadde stått 60 centimeter over gulvet, til dem. Hun måtte forlate huset et kortere tidsrom, og da hun kom tilbake, hadde vitnene gjort rent der og ordnet alt. Hun var overveldet.
En annen gruppe, som hadde som oppgave å gjøre rent, drog hjem til et vitne for å hjelpe henne, men fant ut at hun ikke trengte mer hjelp. I samme øyeblikk kom en oppskjørtet nabo som sa at hun ventet på hjelp fra en hjelpeorganisasjon, men at det ennå ikke var kommet noen derfra. Vitnene tilbød seg å hjelpe henne, og ni stykker satte straks i gang med å vaske huset fra gulv til tak. Kvinnen undret seg over at de var villige til å gjøre alt dette for en fremmed. De svarte at de ønsket å vise nestekjærlighet. (Matteus 22: 39) Kvinnen ble så rørt over dette at hun begynte å gråte.
I et annet område kommenterte en nabo hvordan gruppene av vitner som hadde til oppgave å gjøre rent, møtte opp med utstyr klare til å ta fatt, mens et kirkesamfunn sendte rundt en person kledt ut som klovn. Klovnen gav huseierne litt sukkertøy og inviterte dem til å komme i kirken på søndagen. Huseieren kommenterte den store kontrasten mellom disse måtene å takle situasjonen på.
Fra og med den første dagen drog de forskjellige arbeidsgruppene ut for å hjelpe til med opprydningsarbeidet. De visste nøyaktig hva de skulle gjøre, og kunne derfor arbeide raskt og effektivt. Mange av dem som bodde i området, visste imidlertid ikke hvor de skulle begynne. Mens en gruppe holdt på med å reparere et hus, la de merke til at naboen virket helt hjelpeløs der han prøvde å utbedre skadene. Vitnene gikk bort til ham og spurte om han trengte hjelp. «Ja!» svarte han med en gang. De hjalp til med å fjerne teppet, skifte ut gipsplater og annet. Et av vitnene i gruppen sa: «Mannen var overlykkelig ved tanken på å få hjelp.»
En kvinne som har en mann som er et av Jehovas vitner, hadde vært ute en tur, og da hun kom tilbake, fant hun en gruppe i full gang med å arbeide i huset. Hun utbrøt: «Jeg ble sjokkert over å finne en gruppe vitner i ferd med å arbeide i hjemmet mitt. De kjenner kanskje mannen min, men de hadde ikke engang truffet meg før. Jeg ble virkelig forbauset over at de var villige til å gjøre dette for meg til tross for at de aldri har truffet meg.»
Det var mange av dem som ble hjulpet, som gav uttrykk for noe lignende. De mange vitnene som hadde fått sine hjem satt i stand av sine kristne brødre og søstre, viste også at de var takknemlige. En av dem summerte det hele ved å si: «Jeg er imponert. Jeg hadde aldri trodd at noen kunne være så fantastiske, til og med de jeg ikke kjenner personlig. Jeg er ganske enkelt overveldet!»
Myndighetene var forbauset
Myndighetene var også forbauset. Da det var klart at oversvømmelsen hadde forårsaket store skader, ble inspektører sendt inn i området for å stanse reparasjonsarbeidet inntil huseierne var blitt gjort oppmerksom på de forskjellige byggeforskrifter.
I denne forbindelse fortalte en av arbeiderne: «Mens vi holdt på med et hus som et av vitnene eide, kom to representanter fra myndighetene. De henvendte seg til meg siden de trodde det var mitt hus. De gav meg en liste over krav som stilles til utbedringsarbeider. De informerte meg om hvilke forskrifter som måtte overholdes, for eksempel fjerning av alle ødelagte gipsplater, alt skadet isolasjonsmateriale, alt skadet undergulvsmateriale og andre ting. Jeg fortalte dem at vi allerede hadde gjort dette, og nøyaktig slik de hadde sagt.»
Han forteller videre: «De så på meg og på hverandre som om de ikke trodde det jeg sa. Jeg fortalte at jeg deltok i det hjelpearbeidet som ble organisert av Jehovas vitner. Da smilte de og sa: ’Da tror vi deg. Vi så nemlig noen av dere i arbeid litt lenger nede i gaten.’ Men jeg ville gjerne at de skulle godkjenne arbeidet vi hadde utført, så jeg viste dem det nye gulvet vi hadde lagt, isolasjonsmaterialet og gipsplatene som var satt opp, og annet arbeid vi hadde utført. Jeg understreket at struktur- og malerarbeidet skulle begynne neste dag, og at nytt teppe ville bli lagt i løpet av helgen. De var forbløffet og ristet på hodet da de gikk.»
Et privilegium å kunne hjelpe
I løpet av den tiden arbeidet pågikk, byttet vitnene ut kilometervis med gipsplater, isolasjonsmateriale og tepper. Mange hundre meter vinyltapet ble revet av og ny satt opp. Hvis vi legger til all maling som ble brukt, rengjøring og desinfisering av møbler og hus, det elektriske arbeidet, reparasjon og legging av nye gulv, reparasjon av kjøretøyer og utstyr, og også mat, klær, sengetøy og andre ting som ble skaffet til veie, representerer det store mengder materiale og mye arbeid. Det ville også ha blitt et svimlende høyt beløp dersom en skulle ha betalt for alt som ble gitt som gaver, og alt det frivillige arbeid som ble utført.
Barn tilbød seg også å hjelpe til. En tre og et halvt år gammel jente, sendte et lite brev sammen med sin gave til dem som var rammet av oversvømmelsen. I brevet stod det: «Jeg er glad i dere, og jeg håper dere snart vil få det fint igjen. Jeg lette gjennom alle skuffene mine for å finne klær som jeg vet at de brødrene og søstrene som ligner meg, kan bruke.» Hun skrev til slutt: «Jeg sender dere kjærlige, kristne hilsener.» En ni år gammel gutt skrev: «Jeg reiste sammen med mamma til Yuba City og vil gjerne hjelpe dere ved å gi penger. Måtte Jehova være med dere.» Han gav tre dollar og 17 cent.
På en vanlig, brun bærepose stod det følgende: «Til en liten bror.» Posen inneholdt en liten, batteridrevet bil og en barnebok. På lappen som lå inni posen, stod det: «Til den det gjelder. Jeg er lei meg for at du mistet alle de fine tingene dine i oversvømmelsen. Kanskje dette vil gjøre deg glad. Måtte Jehova være med deg.» Etter å ha skrevet navnet sitt under tilføyde den lille gutten: «Bilen har ingen batterier, men du kan kjøre med den allikevel.» Selv om det var en liten gave, viste den hva gutten var opptatt av.
Både eldre og unge Jehovas vitner ser det således som et privilegium å hjelpe sin neste. Over hele verden har de fått stor erfaring i å gjøre nettopp dette, ved de hjelpeaksjonene de har satt i gang, og ved at de oppsøker folk for å snakke med dem om Bibelen. (Matteus 24: 14) De har også lang erfaring i å ta imot og sørge for millioner av mennesker i forbindelse med de hundrevis av store stevner som hvert år blir holdt over hele verden, og også i forbindelse med byggeprosjekter, som for eksempel bygging av Rikets saler på to dager (noe som har forundret bygningsbransjen) og bygging av store stevnehaller og avdelingskontorer i en rekke land.
Alt dette gir dem verdifull erfaring. Det vil komme godt med i det byggearbeid som består i å gjøre jorden til et paradis. Dette arbeidet vil bli påbegynt når Jehova Gud om kort tid fjerner den nåværende ordning, som er preget av ulykker og katastrofer, og innfører en fullstendig ny tingenes ordning. — 2. Peter 3: 13.
[Bilde på side 22]
Hundrevis av frivillige arbeidere ryddet opp i titalls hjem
[Bilde på side 23]
Over 400 møbler ble renset og desinfisert
[Bilde på side 24]
Ødelagte plater i veggene ble skiftet ut og malt