Hvordan kan du hjelpe kreftpasienter?
«Noe av det viktigste og mest nødvendige en lege kan gjøre, er å vise empati og hjelpe pasienten til å forstå sin sykdom.» — Holistic Medicine.
DET å pleie kreftpasienter er en stor utfordring, spesielt for sykehuspersonalet. De skal vise empati og gi pasienten håp og samtidig unngå å bli for følelsesmessig engasjert i pasienten. Hva betyr dette i praksis?
Det er ikke mulig for leger og sykepleiere som utelukkende arbeider med kreftpasienter, å engasjere seg følelsesmessig i alle pasienter; det ville være en for stor følelsesmessig påkjenning. En tidligere farmasøyt ved et sykehus sa følgende til Våkn opp! angående dette: «Jeg kom i kontakt med alle de forskjellige legene og spesialistene på sykehuset. De som alltid hang med hodet og så nedtrykt ut, var kreftspesialistene.»
Men det medisinske personale kan heller ikke være upersonlige og utilnærmelige, siden de skal gi pasienten håp. Maurice Finkel skrev følgende i Fresh Hope in Cancer: «Det kreftpasienten først og fremst trenger, er håp. Håpet vil gi ham krefter til å kjempe mot sykdommen, selv om kampen skulle vise seg å være forgjeves. . . . Den som gir opp, vil aldri overleve, mens den som kjemper imot, har muligheten til å klare det.»
Legens oppgave krever takt og dyktighet. Det er en vanskelig balansegang. Han må fortelle pasienten så mye om sykdommen at han inspirerer ham til å kjempe imot den. Hvis han sier for mye, kan pasienten miste motet og gi opp kampen. Dette er faktorer som også varierer fra kultur til kultur.
Svigerforeldrene til japaneren Tomoyoshi Hirano døde nylig av kreft. Han fortalte til Våkn opp!: «Tendensen til ikke å snakke om ubehagelige kjensgjerninger er en del av den japanske kultur. Legen ville ikke fortelle min svigerfar at han hadde kreft. Han ville ikke engang si det til døtrene hans. Den eneste han fortalte den brutale sannhet til, var meg, som jo bare er svigersønn i familien. Jeg skulle ta alle avgjørelsene uten å drøfte det med min kone eller hennes far. Som kristen følte jeg imidlertid at det var min plikt å fortelle dem sannheten på en taktfull måte uten å legge skjul på noe.»
I vestlige land stiller det seg derimot annerledes. Hvis legen unnlater å gjøre pasienten tilstrekkelig oppmerksom på situasjonen, kan han senere bli anklaget fordi pasienten tok avgjørelser uten å vite nok om saken. En god del avhenger også av hvor mye pasienten ønsker å få vite, og når han ønsker å få vite det. Dr. Charles F. McKhann sa: «Jeg ble klar over at hvis folk er i stand til å stille brutale spørsmål, fortjener de i det minste at legen er villig til å gi et fornuftig og riktig svar.» — The Facts About Cancer.
Det er oppmuntrende når medisinsk personale viser ekte medfølelse med pasientene. Dette understreker betydningen av å velge en lege som du får god kontakt med. Dr. McKhann tilføyer: «En lege som du virkelig har tillit til, kan gjøre alt lettere å akseptere. Legen din bør være medfølende, forståelsesfull og interessert i deg, ikke bare som pasient, men også som menneske.»
Det medisinske personale tar ikke bestandig hensyn til pasientens behov. En sykepleier som arbeidet med kreftpasienter, skrev til New York Times: «Det som overrasker meg mest, er ikke at pasienter og familiene deres overlever sykdommen, men at de overlever den måten de blir behandlet på av spesialutdannet helsepersonell. Det kan synes som om hensikten med helsepersonellets organisering og regelverk er å gjøre pasientene og de pårørende frustrert og nedbrutt og ta fra dem den støtte og de ressurser som er av avgjørende betydning i den situasjonen de er i.» Hun avsluttet brevet med å si: «Vi må være klar over at det å vise følelser og alminnelig høflighet, latter og menneskelig omtanke er ’våpen’ i kampen mot kreft.»
Andre, for eksempel nære slektninger og venner, har også en viktig andel i å hjelpe den syke. Det gjelder i første rekke ektefellen eller barna. Våkn opp! intervjuet noen slike ektefeller og også noen tidligere kreftpasienter for å vise hvordan andre kan være til hjelp.
«Jeg måtte prioritere annerledes»
Den viktige rolle familien spiller, blir illustrert i tilfellet med Terry. I slutten av 1982, da hun var 28 år gammel, ble det oppdaget at hun hadde uhelbredelig kreft som raskt spredte seg. Legene sa at hun hadde mellom seks og tolv måneder igjen å leve. Hvordan taklet hun og hennes mann, Paul, denne situasjonen?
Paul forklarte til Våkn opp!: «Jeg følte at vi måtte se sannheten i øynene. Hun hadde bare noen måneder igjen å leve, og jeg ønsket å gjøre denne siste delen av livet hennes så verdig som mulig. Kjemoterapien, som fører til at man mister hår, har en konstant kvalmefornemmelse og stadige brekninger, kan virkelig være nedbrytende.»
Våkn opp!: Hvilken innvirkning hadde dette på deg som ektemann?
«Det betydde at jeg måtte prioritere annerledes. Penger og eiendeler betydde ikke så mye lenger. Jeg skjønte at jeg nesten måtte være pleier på heltid for å kunne ta meg av henne. Jeg lærte også å vise tålmodighet og ikke bry meg om pinlige situasjoner som kunne oppstå når hun ble syk eller fikk anfall mens vi var ute blant folk. Hun så heldigvis svært realistisk på situasjonen og lot seg ikke overmanne av selvmedlidenhet, noe som gjorde det lettere for meg.»
Våkn opp!: Hvilke andre råd vil du gi til slektninger og venner som er i lignende situasjoner?
«La aldri de syke føle at de er til byrde. Vis empati. Lær å forstå hvordan de føler det, slik at du vet hva du skal snakke om, og når du skal gjøre det. Noen ganger ønsker de å lette sitt hjerte ved å snakke om sin situasjon; andre ganger er sykdommen det siste emnet de ønsker å ta opp.»
Våkn opp!: Hva hjalp Terry til å holde ut?
«Våre medkristne hjalp oss svært mye når de kom på besøk, og de hjalp oss også med å lage mat. Det at hun studerte Bibelen, gav henne et sikkert håp om en oppstandelse og at det vil komme en tid da det ikke vil være sykdom eller død på jorden.»
Før året var omme, i oktober 1983, døde Terry, slik legene hadde antydet.
Livskvalitet og mål
Når man blir rammet av en dødelig sykdom, oppstår spørsmålet: Hvor lenge har jeg igjen å leve? Uker, måneder eller år? I en slik situasjon blir man mer oppmerksom på hva som betyr noe i livet. Til og med små handlinger som det å skrive brev eller lese bøker blir betydningsfulle og gjør livet verdt å leve. Det å holde seg aktiv i den grad det er mulig, vil ha en gagnlig virkning.
En slik oppfatning blir støttet av 46 år gamle Barbara, som kommer fra England. I 1980 ble det konstatert at hun hadde brystkreft. Siden den gang har kreften spredt seg til andre steder i kroppen. Men kjemoterapi og strålebehandling har hjulpet henne. Hvordan holder hun det gående? «Det å ha kortsiktige mål er til hjelp for meg. Jeg legger planer for framtiden, men det er alltid kortsiktige mål som er enkle å nå. Det bringer en viss lykke og tilfredshet.
Det å tenke på andre og engasjere meg i dem hjelper meg også. Jeg bruker derfor mye tid på å skrive kort til andre som ikke føler seg bra, for å oppmuntre dem. Jeg finner også glede i å skrive brev.»
Og hvordan hjelper hennes mann, Steven, henne? «Det at jeg viser ekte interesse for Barbaras helsetilstand, er også til hjelp for henne. Vi gjør mye sammen. Selv om vi for eksempel begge liker å lese, hender det at vi leser høyt for hverandre, for på den måten å dele opplevelsen.»
Først hjerteanfall, deretter kreft
Dodes ektemann, Charles, som er en røslig mann i 60-årene, fikk et kraftig hjerteanfall i 1985. Han lå på intensivavdelingen i ni dager, men på grunn av sin besluttsomhet var han tilbake på arbeidet innen seks uker. Så i september det samme året begynte han å hikke ukontrollert når han spiste. Etter at han var blitt undersøkt, ble det antatt at han hadde kreft i magen. Han ble operert i desember. Fire uker senere var han igjen i arbeid.
Hvordan hjalp Dode sin mann i disse vanskelige månedene? Hun svarer: «Vi kastet ikke bort tid og krefter på negative spekulasjoner. Vi ventet til vi fikk vite hvordan situasjonen var, før vi drøftet den og bestemte hva vi skulle gjøre.
Vi benyttet oss av den behandling som legene og kirurgen mente var nødvendig, og hadde full tillit til dem. Vi snakket om oppbyggende ting og tenkte på at han kom til å bli frisk. Min mann har evnen til å kjempe når det er nødvendig, og jeg var fast bestemt på å hjelpe ham.»
Våkn opp!: Hva annet gjorde du for at han skulle bevare en positiv innstilling?
Dode: «Jeg begrenset antall besøk på sykehuset. De som skulle besøke ham, måtte ha en avtale, og besøket måtte være kort. På den måten kunne jeg sile ut de velmenende menneskene som kanskje ville virke trettende på ham. Han fikk også hundrevis av kort med ønske om god bedring, noe som faktisk hadde en mer gagnlig virkning enn selve besøkene.»
Våkn opp!: Vi vet at du er utdannet sykepleier og har arbeidet sammen med en rekke leger. Men nå som du er gift med pasienten, hvordan mener du legene kan være til hjelp?
Dode: «Jeg tror legen bør formidle en positiv innstilling til pasienten, noe han som behandlet min mann, gjorde. Han bør bare fortelle pasienten det han ønsker å vite. Jeg ventet selvfølgelig at legene skulle være ærlige overfor meg, men jeg ønsket at de skulle så en spire av håp, ikke fortvilelse, hos min mann. Jeg tror ikke legene bør fortelle pasientene at de bare har noen måneder igjen å leve, hvis de da ikke krever å få vite det. Hvor lenge pasienten skal leve, bør i stedet avhenge av vedkommendes helsetilstand og besluttsomhet.»
Våkn opp!: Hva holder motet oppe hos deg fra den ene dagen til den andre?
Dode: «Medfølelse! En som er gift med en kreftpasient, er under konstant press fordi han eller hun forsøker å la livet gå sin vante gang. Det er derfor hyggelig når noen sier til meg: ’Hvordan har du det, Dode?’ Da vet jeg at de også skjønner hva jeg må gå igjennom.
Noe annet som hjelper oss begge, er at vi har humoristisk sans. Vi liker for eksempel begge å spille golf. Siden han har gått sterkt ned i vekt, sa jeg en dag til ham: ’Det er neimen ikke lett å se forskjell på bena dine og golfkøllene!’ Han lo. Da seks uker var gått siden operasjonen, spilte han 18 hull golf med meg!»
Hva har oppmuntret Charles i størst grad?
«Jeg kan nevne tre faktorer — min kone, sykehuspersonalet og alle vennene våre. Personalet på sykehuset støttet oss enormt. De forklarte oss på forhånd hva de skulle gjøre til enhver tid. De behandlet oss som mennesker, ikke bare som et nummer. Det gjorde at vi hadde full tillit til dem, og det hjalp oss til å bevare en positiv innstilling.
Min kone hjalp meg selvfølgelig mest, og det at hun tidligere har vært sykepleier, betydde mye. Bønn var også til stor trøst og styrke for meg. Jeg bad om at jeg igjen skulle bli i stand til å arbeide . . . og her er jeg på kontoret!»
Vær realistisk og håp
Våkn opp! intervjuet også Ethel. Hennes mann, Stan, døde nylig av kreft 65 år gammel.
Våkn opp!: Hva slags medisinsk behandling fikk Stan?
Ethel: «I januar 1985 ble det oppdaget at han hadde kreft i hoften. Kort etter ble det konstatert at han også hadde kreft i lungene, i det ene øyet og på hjernen. Han fikk kjemoterapi for kreft i lungene og strålebehandling for kreft i øyet og på hjernen. En stund så det ut til at han ble bedre, og vi la planer med tanke på en liten reise. Så en dag fikk han voldsomme brekninger, og vi skjønte at det var et tilbakefall. Fra det tidspunkt av skjønte vi mer eller mindre at han ikke ville overleve.»
Våkn opp!: Hvordan reagerte dere i en slik situasjon?
Ethel: «Vi snakket åpent om det, og Stan var realistisk. Hans holdning hjalp meg faktisk til å se sannheten i øynene.
Jeg er ikke den som lett tar til tårene, og jeg forsøkte å unngå å bryte sammen når Stan så det. Men jeg husker en dag da jeg fant ham gråtende. Jeg begynte også å gråte og sa til ham at hvis han følte behov for å gråte, kunne vi like gjerne gjøre det sammen og være ferdig med det. Så vi gråt sammen, og jeg tror det virket befriende på oss. Han smilte forlegent etterpå, men jeg vet at det gjorde oss godt.
En annen viktig faktor var Bibelens håp om en oppstandelse. Vi snakket ofte om det. Han kunne si: ’Jeg skal bare sove en stund. Så vil jeg være her igjen når den nye ordning er blitt innført på jorden.’ Vår tro var til stor hjelp.»
Troens betydning
Siden en kreftpasient kjemper en personlig kamp, er hans eller hennes tro til stor hjelp. Bønn, som er en kommunikasjon med Gud, kan virke svært beroligende. Bibelen sier: «Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» — Filipperne 4: 6, 7.
Når det gjelder oppfyllelsen av bibelske profetier, nærmer vi oss den tid da Gud «skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte». Ja, under Guds rikes styre vil kreft og alle andre plager være borte. Denne tiden er nær. — Åpenbaringen 21: 3, 4; Lukas 21: 29—33.
[Ramme på side 25]
Hvordan kreftpasienter kan hjelpe seg selv
1. Forsøk ikke å benekte fakta. Vær realistisk og se situasjonen som den er. På den måten kan du gjøre best bruk av tiden du har til rådighet.
2. Legg planer som det er mulig å gjennomføre, og sett deg mål som det er mulig å nå. Fortsett å gjøre ting som gir livet mening. Et liv uten mening er et tomt liv. Det behøver ikke være slik — det avhenger av deg selv.
3. Vær aktiv i den grad det er mulig. Selv om du har fysiske begrensninger, har du dine intellektuelle evner i behold. Så hvorfor forkorte livet? Hold sinnet ditt opptatt ved å lese, skrive, male og lære nye ting. Sett også nye planer ut i livet.
4. Ha en positiv holdning, slik at du kan bruke dine ressurser på en fornuftig måte. Selvmedlidenhet er egoistisk og virker nedbrytende. Tenk på hva du kan gjøre for andre. Dine venner og slektninger kan bli oppbygget ved din måte å være på.
5. Forsøk å bevare en humoristisk sans og evnen til å le av deg selv. Se rosene, ikke bare tornene. Gå ikke omkring og tenk på at du skal dø. Verdsett det faktum at du lever.
[Bilde på side 24]
Medisinsk personale, nære slektninger og venner kan alle være til hjelp