Kreft — finnes det noe håp om varig helbredelse?

BLANT alle de sykdommer som hjemsøker menneskene, er kreft en av de mest fryktede, og det med god grunn. Det er en sykdom som forårsaker fysiske skader, volder stor sorg og krever mange dødsoffer. Dette har særlig vært tilfelle nå i det 20. århundre.

På grunn av sykdommens natur blir den som oppdager at han har fått en eller annen form for kreft, vanligvis utsatt for en alvorlig følelsesmessig påkjenning. Det samme gjør hans nærmeste. Noen oppfatter det å ha kreft som ensbetydende med den visse død.

Men er det virkelig det? Nei, for selv om mange dør av kreft og antallet av dødsoffer stadig stiger, stiger også antallet av dem som gjennomgår en vellykket behandling.

Men selv om det er blitt gjort framskritt hva behandlingen av kreft angår, kan en spørre: Er det noe virkelig håp om at det snart vil bli mulig å oppnå varig helbredelse? Mange medisinske autoriteter mener at de forsøk som nå blir gjort på å bekjempe kreft, en dag vil resultere i at en finner fram til hvordan en skal helbrede denne sykdommen. Det kanadiske kreftselskap sier: «Kreftforskningen er det største og mest kostbare foretagende i medisinens historie. Problemet er så vidtrekkende og så dyptgående at bokstavelig talt alle greiner innen den moderne vitenskap er engasjert i kreftforskningen.»

Men til tross for alle disse bestrebelser er det fra et medisinsk synspunkt ikke nå noen fullstendig helbredelse av alle kreftformer i sikte. Det har ikke vært noe vitenskapelig «gjennombrudd» på dette område som gir et slikt håp. Trass i dette kan vi likevel med sikkerhet si at denne fryktede sykdommen vil bli fullstendig utslettet.

Før vi kommer inn på hvordan dette skal skje, vil vi se litt nærmere på problemet. Hvor utbredt er kreft? Hva slags sykdom er det? Hva er det som forårsaker kreft? Hvordan behandler en kreft nå?

Mange offer

Selv om en kan finne kreft i nesten alle slags samfunn, er sykdommen særlig utbredt i industrilandene. Tidsskriftet Medical World News anslår for eksempel at det i De forente stater i 1973 oppsto omkring 665 000 nye tilfelle av kreft. Dette tallet innbefatter ikke vanlig hudkreft. Det anslo også at omkring 350 000 mennesker der i landet døde av kreft i 1973. Og statistikken tyder på at med det nåværende tempo vil hver fjerde amerikaner før eller senere pådra seg en eller annen form for kreft. Her i landet oppstår det hvert år mellom 11 000 og 12 000 nye tilfelle av kreft. I dette tallet er ikke vanlig hudkreft inkludert. Hvert år dør det dessuten omkring 7500 av sykdommen.

I De forente stater er kreft dødsårsak nummer to, etter hjertesykdommer. Forholdet er det samme her i landet. Når det gjelder menn, er lungekreft den kreftform som resulterer i de fleste dødsfall. Lungekreft har antatt et epidemisk omfang i de senere år. Én rapport viser at dødeligheten som følge av denne kreftform har steget 1400 prosent i løpet av de siste 40 årene. Når det gjelder forholdene her i landet, er dødeligheten blant menn som følge av lungekreft åttedoblet i løpet av de siste 30 årene. Hva kvinner angår, er det brystkreft som forårsaker den høyeste dødeligheten. Både for menns og kvinners vedkommende er det kreft i tykktarmen og i endetarmen som er den form for kreft som forårsaker den nest høyeste dødelighet.

En gang var det svært få som overlevde en kreftsykdom. Det nasjonale kreftråd i De forente stater opplyser at i 1938 var det bare hver femte kreftpasient som overlevde — det vil si, hadde en sjanse til å være i live fem år etter at diagnosen var stilt. Men i 1969 hadde dette tallet økt til hver tredje, og i 1973 ble det vist i en rapport at 47 prosent av dem som hadde kreft, overlevde.

Hva er kreft?

Kreft er ikke en enkelt sykdom, men består i virkeligheten av over 100 forskjellige sykdommer. Ettersom kroppscellene er forskjellige, avhenger kreftformen av den celletype den oppstår i. Noe alle kreftformer har til felles, er imidlertid den unormale vekst av celler. En slik svulst blir betegnet som ondartet, det vil si, den har en tendens til å bli gradvis verre og kan til slutt resultere i at pasienten dør.

En omfattende gruppe kreftsvulster kalles carcinomer. Dette er de mest alminnelige. Disse utgår fra epitelvev, for eksempel hud og slimhinnene i slike organer som lungene og magesekken og i fordøyelseskanalen og munnen. Sarkomer er en annen omfattende kategori av svulstformer som er svært ondartet, men ikke så alminnelige. Disse utgår fra støttevev, for eksempel bindevev, brusk- og beinvev. En rekke andre kreftformer, for eksempel leukemi, passer ikke inn i noen av disse alminnelige kategoriene.

Normalt er det slik at kroppens celler dør etter hvert og andre celler deler seg i to og erstatter dem som går tapt. Men når det gjelder kreftceller, bryter reguleringen av celledelingene sammen. Noen celler blir således angrepet av kreft. Til å begynne med er det kanskje bare noen få kreftceller blant millioner av normale celler. Men når først kreftsykdommen har oppstått, begynner disse cellene å vokse på en unormal og ukontrollert måte. De deler seg mye hurtigere enn de skulle, og danner med tiden en svulst.

Etter hvert som det blir flere og flere kreftceller, skyver de de normale cellene til side og hindrer dem undertiden i å få den næring de trenger. Noen kreftsvulster vokser fortere enn sin egen blodforsyning, og deler av svulsten dør derfor av mangel på næring, og det dannes illeluktende sår som fortsatt er ondartet og vokser. Til slutt ødelegger kreftsykdommen alt som står i veien for den. Når det dannes kreftsvulster i livsviktige organer, svekkes disse organenes funksjon. Døden blir ofte framskyndt på grunn av dette organets manglende funksjonsevne.

Et av de mest karakteristiske trekk ved kreftcellene er deres evne til å metastasere, det vil si, å løsrive seg fra den opprinnelige svulsten og spre seg til andre deler av kroppen. Dette kan skje gjennom arteriene og venene i blodomløpet eller gjennom lymfekarene, de kanaler som lymfevæsken flyter gjennom. Disse vandrende kreftceller slår seg deretter ned i andre deler av kroppen og begynner å danne dattersvulster, såkalte metastaser.

Det er imidlertid ikke alle svulster som er kreftsvulster eller ondartet. Noen er godartet, det vil si ikke angrepet av kreft. Selv om disse også er unormale vekster, sprer de seg ikke og er vanligvis innkapslet. De er bare farlige hvis de fortsetter å vokse og på grunn av sin størrelse eller plassering sjenerer viktige organer eller forstyrrer deres virksomhet. En forholdsvis liten, godartet svulst i hjernen kan for eksempel forårsake døden på grunn av det trykk den øver på hjernen, ettersom kraniet ikke gir mulighet for noen utvidelse. En mye større, godartet svulst et annet sted behøver derimot ikke å være dødelig, hvis den der har mer plass til å utvide seg.

Finnes det noen advarende tegn?

Finnes det noen advarende tegn som kan tyde på utvikling av kreft? I sykdommens aller første stadium finnes det ingen tydelige symptomer. En kreftsvulst kan begynne å utvikle seg på et sted hvor den ikke kan ses eller merkes.

En som er angrepet av kreft, kjenner til å begynne med vanligvis heller ingen smerter. I de fleste tilfelle er det først når kreften har nådd et farlig stadium, at den blir smertefull. Dette skjer når svulsten øver trykk på et følsomt område, eller når passasjen i viktige, indre kanaler, for eksempel i fordøyelseskanalen eller i urinveiene blir hindret.

Selv om det er vanskelig, for ikke å si umulig, å oppdage begynnende kreft, finnes det visse tegn som en bør være oppmerksom på. Disse tegn kan bety at en kreftsykdom er under utvikling. Den medisinske oppslagsboken Mennesket i fokus nevner sju advarende tegn.

De tegn som er nevnt her, kan naturligvis også være tegn på andre sykdommer, som kanskje ikke har noe med kreft å gjøre. Men ettersom de kan tyde på kreft, bør en være oppmerksom på dem. Hvis et tilfelle av kreft blir oppdaget på et tidlig stadium og straks behandlet, er det større mulighet for at behandlingen skal bli vellykket.

Er det noen bestemt aldersgruppe som er mer utsatt for å bli angrepet av kreft enn andre aldersgrupper? Både unge og gamle kan få kreft, men de fleste tilfelle forekommer avgjort blant dem som har kommet litt opp i årene, selv om noen få kreftformer har en tendens til oftere å ramme de helt unge. Det kan derfor sies at kreft i alminnelighet er en sykdom som hovedsakelig rammer eldre mennesker.

Hva er det som forårsaker kreft?

Hvorfor begynner noen celler plutselig å vokse helt ukontrollert? Hvorfor får noen mennesker kreft, mens andre som lever under de samme forhold, ikke får det?

Noen mennesker er tydeligvis mer disponert for kreft enn andre. Når en bestemt faktor eller en kombinasjon av flere faktorer får utvikle seg, kan de som er mer disponert, få kreft.

Det finnes naturligvis forskjellige grader av disposisjon. Ta for eksempel en slik ting som sigarettrøyking. Hvis ingen røykte, ville heller ingen få lungekreft på grunn av røyking. Men blant storrøykere er faren for å få lungekreft mellom ti og 20 ganger større enn blant ikkerøykere. Dette betyr ikke at alle blir berørt på samme måte som følge av røyking. Selv blant storrøykere finnes det noen som ikke får lungekreft. Deres motstandsdyktighet overfor denne sykdommen er tydeligvis større.

Det er således en rekke forskjellige faktorer som kan være en medvirkende årsak til at noen får kreft. Noen av de faktorer som en etter hvert er blitt klar over kan «forårsake» eller øke muligheten for at en kan pådra seg kreft, er: Sigarettrøyk, solstråler og røntgenstråler, visse kjemiske stoffer eller kjemiske forbindelser, forskjellige nedarvede og medfødte abnormiteter, kronisk irritasjon av vev, hormonforstyrrelser og kanskje også følelsesmessige faktorer. I de senere år har en oppdaget at virus kan «forårsake» kreft hos dyr, men hvilken rolle de spiller i forbindelse med kreft hos mennesker, har en ikke kunnet fastslå med sikkerhet.

Der hvor det foreligger en slik «årsak», må det imidlertid for at det skal oppstå en kreftsykdom, også foreligge en grunnleggende svikt i kroppens immunsystem. Det betyr at kroppens forsvar mot sykdommen på en eller annen måte er blitt brutt ned. Dr. Robert Alan Good, som er knyttet til Sloan-Ketterings kreftsenter i New York, sier: ’Vi har aldri funnet en kreftpasient hos hvem det ikke har vært noe unormalt immunologisk.’

Industrisamfunnet

Kanskje den mest betydningsfulle «årsak» til kreft er den industrielle levemåte. Selv om en finner kreft i praktisk talt alle slags samfunn, gjør sykdommen seg sterkest gjeldende i industrisamfunnene. Den er ikke så utbredt i landdistriktene.

Med industrialiseringen fulgte det en rekke unormale tilstander. Vi har forurensning som forårsakes av en lang rekke kjemiske irritamenter som påvirker den luften vi puster i, det vannet vi drikker, og den maten vi spiser. Det er blitt rapportert at lungekreft er dobbelt så vanlig blant folk som bor i byene, som blant dem som bor på landet. Atlanta-bladet Journal sier: «Det nasjonale forskningsråd . . . har kommet til at luften i byene er 15 ganger så forurenset som luften på landet. Og som rapporten sa, er lungekreft mest utbredt i de bystrøk hvor den alminnelige industrielle forurensning er verst.»

Den industrielle levemåten medfører dessuten et større press, et hurtigere tempo og større overbefolkning. Den stiller kort sagt større krav til kropp og sinn. Alt dette bidrar til å bryte ned kroppens immunsystem.

New York Times rapporterer: «Det er blitt anslått at mellom 75 og 85 prosent av alle kreftsykdommer blir forårsaket enten direkte eller indirekte av faktorer i miljøet, og de fleste av dem kan muligens unngås.» Dr. Frank J. Rauscher jr., som er knyttet til det amerikanske kreftinstitutt, sier også:

«Mellom 80 og 85 prosent av våre kreftsykdommer er eksogene — det vil si, de skriver seg fra kilder utenfor menneskekroppen.

Kreft utvikler seg med andre ord som følge av noe en person gjør, som følge av den måten han lever på, eller som følge av noe han er utsatt for.»

Et eksempel på ytre årsaker er sigarettrøyking som kan føre til lungekreft. Omkring 90 prosent av dem som får lungekreft, ville ikke pådra seg denne sykdommen hvis de ikke røykte.

Et annet eksempel på en ytre årsak er asbest. En har en tid vært oppmerksom på at folk som arbeider med asbest, er mer tilbøyelige til å få lungekreft og en ellers sjelden brystsvulst som kalles mesoteliom. Sykdommen utvikles etter at arbeiderne har vært utsatt for asbestfibrer i flere år.

Kan den industrielle levemåten settes i forbindelse med brystkreft hos kvinner? Ja, på en måte kan den det. I industrisamfunnet får kvinner gjerne færre barn sammenlignet med kvinner som bor i landbrukskommunene, eller de får ingen i det hele tatt. Den overflod av kunstig ernæring og spebarnsmat som er tilgjengelig i industrisamfunnene, fører også til at mange kvinner der, velger ikke å amme sine barn. En har oppdaget at brystkreft forekommer hyppigst hos kvinner som ikke har fått barn, eller hos mødre som ikke har ammet sine barn. Sykdommen rammer hyppigst kvinner etter at de har passert overgangsalderen.

Dr. Rauscher har også gjort en annen interessant iakttagelse. Han sier: «Kjønnslig omgang i ung alder kan øke faren for brystkreft og øker avgjort faren for kreft i livmorhalsen. En kvinne som har flere partnere, løper en mye større risiko for å pådra seg kreft i livmorhalsen enn en kvinne som ikke har flere partnere, og som ikke hadde kjønnslig omgang i ung alder. . . . risikoen og utbredelsen er stor blant prostituerte.»

Overdreven solbading er muligens en «årsak» til hudkreft, særlig hos folk med lys hud. Medisinske autoriteter advarer folk med lys hudfarge mot å ligge i solen i flere timer for å bli brune.

Selv om en ikke har funnet fram til noen enkelt årsak til kreft, vet en at mange forskjellige faktorer spiller en viss rolle. Og det ser ut til at den industrielle levemåten framskynder nedbrytningen av kroppens motstandskraft mot sykdommen.

Hvordan kreft blir behandlet

Når det gjelder svulster, er operasjon fortsatt den foretrukne behandlingsmåte. De fleste leger mener at det er best å få svulsten ut av kroppen, og jo hurtigere den blir funnet og fjernet, jo større er sannsynligheten for å få stanset kreften og hindret at det dannes metastaser.

Legene er uenige om hvor omfattende en slik operasjon av visse former for svulster bør være. Dette stiller pasienten overfor et problem: Hvilken autoritets råd bør han følge?

Det er naturligvis noen som fullstendig fordømmer operasjon. Det finnes imidlertid mennesker som er blitt operert for kreft, og som har funnet at kreften ikke har dukket opp igjen. Det er tydelig at når det gjelder noen mennesker, har denne form for behandling vært vellykket.

Et annet våpen mot kreft er den radiologiske behandling. Når det gjelder visse former for kreft, blir denne behandlingen foretrukket framfor operasjon; i andre tilfelle brukes den i tillegg til operasjon. Med denne metoden håper en ved hjelp av radioaktiv stråling å drepe kreftcellene. Ettersom kreftceller er unormale celler, er den dose radioaktiv stråling som skal til for å drepe dem, vanligvis mindre enn den som vil drepe normale celler. Men ettersom den radioaktive stråling kan ha en ugunstig innvirkning på sunne celler, samtidig som den dreper kreftcellene, må den som gir en slik behandling, være ekspert på området.

I den senere tid har en også i større utstrekning tatt i bruk den såkalte kjemoterapi. Dette er en behandling med forskjellige medikamenter. En håpet en tid at slike medikamenter skulle vise seg å være et gjennombrudd i kampen mot kreftsykdommene. Men et slikt håp er ikke blitt virkeliggjort. Av de titusener av medikamenter som er blitt prøvd, er det bare noen få som har hatt noen innvirkning på kreft. Et problem med medikamenter er dessuten at selv om en har oppnådd gode resultater med noen av dem, kan de også ha skadelige bivirkninger.

Immunoterapi er et nyere forskningsområde. Vitenskapsmenn håper at de ved hjelp av denne metoden skal kunne styrke kroppens immunsystem og derved hjelpe den til å bekjempe kreft. Hvis det blir mulig å isolere et stoff som ville hjelpe, håper en å kunne framstille en vaksine på grunnlag av det. Inntil nå har en imidlertid bare oppnådd begrensede resultater når en har behandlet hudkreft ved hjelp av denne metoden.

Andre behandlingsmetoder

De ovennevnte behandlingsmetoder er de mest alminnelige, men det har vært og er andre. Noen få har tidligere vakt en viss oppsikt, men har forsvunnet igjen når det viste seg at de ikke var effektive.

Noe som bør fordømmes, er de «helbredelsesmetoder» som samvittighetsløse personer som bare er interessert i å tjene penger på kreftpasienter, forsøker å fremme. Disse blir vanligvis hurtig avslørt av myndighetene, og det blir truffet forholdsregler mot dem. Enhver påstand om «sikker helbredelse» av kreft i dag må en stille seg skeptisk til. En slik helbredelse er ikke mulig på det nåværende tidspunkt. Nobelpristageren og kreftspesialisten dr. Salvador E. Luria sier: «Enhver forespeiling om et lynprogram som lover ’helbredelse av kreft’ i løpet av tre eller fem eller ti år, vil være et selvbedrag og en farlig villedning av offentligheten.»

En av de «uortodokse» behandlingsmetoder som nå er i bruk, og som hører til en av de mest omstridte, er en behandling med et stoff som kalles laetril, og som framstilles av aprikoskjerner. I De forente stater er det forbudt å bruke dette middel i behandling av kreft. Men i Mexico er det tillatt. De som gjør seg til talsmenn for det, tror oppriktig at det er et virkningsfullt middel i bekjempelsen av kreft. Dets motstandere er like oppriktige i sin fordømmelse av det.

En av dets best kjente brukere, dr. Ernesto Contreras i Mexico, hevder at det ikke helbreder kreft, men holder sykdommen under kontroll, og han sammenligner det med bruken av insulin i forbindelse med sukkersyke. Han sier imidlertid: «Primære, ondartede svulster i knokler, muskler, ledd, osv., primære hjernesvulster og akutt leukemi reagerer vanligvis ikke positivt på laetrilterapien.» Når det gjelder tilfelle av fremskreden kreft, sier han at «det har en lindrende virkning i omkring 60 prosent av tilfellene», og at «det har en påfallende smertestillende virkning og gir en følelse av velvære». I en liten prosentdel av disse tilfellene, omkring 15 prosent, «bremses sykdommen i sin utvikling eller går til og med tilbake», hevder han.

De ovenfor nevnte påstander, som til tross for at de er mer moderate enn dem som andre som gjør seg til talsmenn for laetril, framsetter, blir fortsatt dratt i tvil av nesten hele legestanden. For ikke så lenge siden ble stoffet prøvd på forsøksdyr ved Sloan-Ketterings kreftsenter i New York. Dr. Robert Good, som er leder for instituttet, sa: «På det nåværende tidspunkt finnes det ikke noe bevis for at laetril har noen innvirkning på kreft.» Han tilføyde: «Laetril ser ikke ut til å ha noen gagnlig innvirkning på svulster. . . . det knytter seg en masse følelser til det, men få vitenskapelige beviser.» De som går inn for denne behandlingsmetoden, er naturligvis ikke enige i slike slutninger.

Hvordan en kan forebygge kreft

Noen anbefaler også bedre ernæring ved behandling av kreft. En mener at en sunn kropp vil være mer motstandsdyktig mot kreft. Flere og flere autoriteter begynner å bli klar over de fordeler som slik «forebyggende medisin» innebærer. National Observer rapporterer: «Da dr. Roger J. Williams i forrige uke sa til det nasjonale vitenskapsakademi at det beste forebyggende middel mot kreft kanskje er bedre ernæring, var det ingen som lo.»

Når det gjelder det å forebygge kreft, er det én ting som mange kan gjøre, nemlig slutte å røyke. Det ville skjære ned dødsraten for lungekreft med omkring 90 prosent. Dr. Marvin Schneiderman, som er knyttet til det nasjonale kreftinstitutt i USA, kommer med følgende forstandige råd: «Jeg anbefaler . . . måtehold i alle ting. Ikke røyk. Skjær ned på ditt høye forbruk av fett. Skjær ned på det høye kaloriinntak. Når det gjelder menn, og kanskje også når det gjelder kvinner, er en god del mer aktivitet, en god del mer mosjon, å anbefale.» Kreftforskeren dr. Boris Sokoloff har en lignende oppfatning. Han peker på at kreftpasienter vanligvis veier mer enn pasienter som ikke har kreft, og at «overernæring i høy grad er et felles trekk i kreftpasientenes sykejournaler».

Det blir også anbefalt at en underkaster seg regelmessige legeundersøkelser. Nøkkelen til en vellykket kontroll med krefttilfellene ligger ofte i at sykdommen blir oppdaget på et tidlig tidspunkt. Jo tidligere diagnosen blir stilt, jo bedre resultater oppnår en med behandlingen. Gjør deg derfor kjent med de sju advarende tegn. Hvis du har ett eller flere av disse tegnene, kan det være til gagn for deg å søke legehjelp.

En varig helbredelse

Men uansett hvor mye en gjør for å forebygge kreft, og hvor godt den blir behandlet, kan en ikke fra et menneskelig synspunkt oppnå varig helbredelse. Likevel er det uten skygge av tvil en varig helbredelse i sikte.

Menneskets Skaper, Jehova Gud, vet hvorfor menneskekroppen brytes ned, og hva som må gjøres for å bekjempe alle slags sykdommer. Snart skal Guds himmelske rike utføre et arbeid til gagn for menneskeheten som vil resultere i varig helbredelse av alle slags sykdommer, deriblant kreft.

Gud lover i sitt Ord at han «skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort». (Åpb. 21: 4) Kongen i Guds himmelske rike, Kristus Jesus, viste at en slik helbredelse vil finne sted. Da han var her på jorden, helbredet han syke og oppreiste døde og viste derved hva han ville gjøre som Guds utnevnte konge. — Matt. 15: 30, 31; Joh. 11: 38—44.

Oppfyllelsen av Bibelens profetier viser dessuten at den tid da Guds rike skal styre jordens anliggender uten innblanding fra noe annet styre, er meget nær. Det betyr at den tid da Gud skal begynne sitt store helbredelsesprogram i sin nye ordning, også er nær. Det er en stor oppmuntring å vite at en slik alvorlig sykdom som kreft da skal bli fullstendig utryddet for alltid. Da vil det ikke lenger være noen som dør eller lider og feller tårer på grunn av kreft.

[Ramme på side 16]

Sju advarende tegna

1. Sår som ikke vil gro, særlig på tungen, leppene og rundt munnen.

2. En kul eller fortykkelse som ikke er øm, særlig i brystet eller på tunge eller lepper.

3. Uregelmessig eller uventet blødning eller annen avsondring fra en av de naturlige åpninger.

4. Fremadskridende forandring av farge, form eller størrelse av vorter eller føflekker.

5. Langvarige fordøyelsesforstyrrelser.

6. Langvarig hoste, heshet eller svelgbesvær.

7. Forandringer i tarmfunksjonen.

[Fotnote]

[Bilde på side 15]

Blant storrøykere er faren for å få lungekreft mellom ti og 20 ganger større enn blant ikkerøykere

[Bilde på side 17]

Overdreven solbading er muligens en «årsak» til hudkreft