Nå spiller jeg en annen melodi

DA JEG var ti år, var de land jeg hørte om rundt Middelhavet, i min barnslige fantasi fjerne, eksotiske og hemmelighetsfulle steder. Deres underlige musikk vakte mystiske assosiasjoner, med klanger og akkorder som fascinerte meg. Jeg drømte aldri om at jeg skulle få se mange av disse landene som voksen. Men som musiker i et spansk danseorkester fikk jeg senere spille i Marokko, Etiopia, Hellas, Libya, Sudan, Egypt og andre land.

Jeg ble født i landsbyen Cervera del Río Alhama i det berømte vindistriktet La Rioja i Nord-Spania. Fra barndommen av tvang far meg til å spille trompet, mens mor sørget for at jeg fikk en streng religiøs oppdragelse. Hun lærte meg å gå til messe hver søndag og på helligdagene.

Denne skikken var så sterkt rotfestet i meg at da jeg mange år senere kom til fremmede steder, så jeg meg alltid om etter en kirke som jeg kunne gå til messe i.

Et annet instrument

I 1959 begynte jeg å spille i orkestret «Los Cinco de España» (De fem spanske). Da vi en gang spilte på Kypros, var det en annen musiker som spurte meg om hva jeg likte å lese. Jeg svarte: «Den hellige historie.» «Hvis du liker hellig historie,» sa han, «så vet jeg om en som kan lære deg noe.»

Jeg traff aldri vedkommende, men jeg fikk en bibel. For en uventet gave! Jeg begynte å lese i den med stor iver. Den ble som et nytt instrument for meg — et fabelaktig instrument. Men i mine hender var den som et trekkspill for profesjonelle i hendene på en nybegynner.

Senere kom jeg til Libya, og der traff jeg en greker som het Panos. Han var et av Jehovas vitner. Rent tilfeldig kom vi til å dele rom. Da jeg pakket ut den første dagen, trakk jeg fram det lysende krusifikset mitt som jeg plugget inn i veggen. Så tok jeg fram noen helgenbilder og spredte dem ut over bordet. I kofferten hadde jeg fire krusifikser til, som jeg hadde kjøpt til søstrene mine i Spania. Rundt halsen hadde jeg også mitt eget krusifiks i et gullkjede. Det siste jeg tok ut, var den bibelen jeg hadde fått på Kypros.

Panos så på, men sa ingenting. Noen dager senere ble imidlertid emnet brakt på bane, og det kom til en diskusjon. Jeg ble svært imponert over den måten Panos kunne bruke Bibelen på. Han snakket om 2. Mosebok, kapittel 20, versene 1 til 7, og 5. Mosebok, kapittel 7, vers 25.

Jeg leste disse skriftstedene. «Hva betyr dette?» spurte jeg. «’Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden . . . Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem.’ Og ’deres gudebilder skal dere brenne opp. Du må ikke fristes til å ta sølvet og gullet på dem’.»

Jeg så på det lysende korset mitt, helgenbildene mine og gullkrusifikset mitt. Jeg tenkte på kirkene hvor jeg hadde gått til messe, og som var fulle av bilder — for meg var dette gjenstander som skulle tilbes og dyrkes!

Etter denne samtalen gikk det flere dager. Jeg tenkte over det Bibelen sa, og traff så mitt valg. Jeg handlet omgående. Jeg tok en svær stein og knuste alle bildene og kastet det hele i sjøen. Et regelmessig studium av Bibelen sammen med den greske musikeren jaget all min tvil på flukt.

En annen melodi

Før jeg drog tilbake til Spania, skrev jeg til familien min om den tro jeg nå hadde funnet — og jeg var nok ikke særlig taktfull. Da jeg kom tilbake til hjembyen, samlet jeg alle de symboler og bilder jeg hadde tilbedt, knuste dem og brente dem.

En kveld samlet jeg om lag 80 av mine naboer og venner og avla et vitnesbyrd for dem. Noen advarte meg og sa at jeg ville komme til å få betale dyrt for min iver. I årene før 1970 hadde ikke Jehovas vitner religionsfrihet i Spania. Jeg fikk til og med vite at i nabobyen hadde noen laget en stake som de skulle henge meg i. Men jeg betraktet det som en tom trussel. Det som telte, var at jeg nå fikk øvelse i å bruke instrumentet over alle instrumenter — Bibelen. Jeg brukte den mer og mer, og det ble lettere å bevise min tro med skriftsteder.

Jeg spiller for en bedre sak

Den 19. mai 1968, mens jeg var på en konsertreise i Nederland, ble jeg døpt.

For meg var dette begynnelsen til en ny karriere. Jeg vendte tilbake til Rioja-området, der min søster og min niese også var blitt døpt. De var de første frukter av min innledende, ivrige forkynnelse. På den tiden ble jeg arrestert mens jeg var ute og forkynte sammen med en kretstilsynsmann i Soria. Dette skjedde før Jehovas vitner i 1970 ble juridisk anerkjent i Spania. Etter 12 timers forhør ble jeg satt i fengsel i tre dager. Jeg utnyttet tiden til å forkynne i fengslet. En av fangene, som var fra Sevilla, ble interessert i sannheten. Da han kom tilbake til Andalucía, tok han imot tilbudet om et bibelstudium, og han ble senere døpt.

Ettersom jeg nå var innviet og døpt, besluttet jeg å begynne i heltidstjenesten. I 1970 ble jeg utnevnt til spesialpioner, og i årene som fulgte, forkynte jeg på mange steder i Spania. På alle disse stedene var det mennesker som reagerte positivt på melodien med det gode budskap om Guds rike med Kristus som konge. Jehovas vitner har nå sterke menigheter i full virksomhet der hvor det for 20 år siden bare fantes små grupper eller ingen i det hele tatt.

Jeg har hatt det privilegium å få spille en liten rolle i denne veksten, ikke med min trompet, men med Guds Ord, Bibelen. (Salme 9: 12) — Fortalt av José María Peláez.

[Bilde på side 26]

Nå er Bibelen mitt instrument, og budskapet om Riket er melodien