Skybrudd gir blomsterskudd — og fyller ørkenplanters reservoarer

DET virker som om frøene til noen ørkenplanter måler nedbøren. De spirer ikke før det har falt minst 13 millimeter regn. Selv om de er helt gjennombløte, spirer de ikke hvis det har falt mindre enn 13 millimeter. Det virker også som om de vet hvilken retning vannet kommer fra. Hvis det kommer nok vann ovenfra, spirer de. Men hvis det suges opp nedenfra, spirer de ikke. Det er ikke bare det at de er nøye med dette; de er også svært vise. Disse vise frøene tilhører de blomstrende ettårige ørkenplantene som om våren kan bli et teppe med overveldende fargeprakt.

Men hvordan måler de regnmengden? Iblant er det visse salter i ørkenjorden, og frøene spirer ikke når de er der. Saltene er oppløselige i vann. Lett regn gjør kanskje frøene gjennombløte, men vasker ikke ut saltene i jordbunnen. Det kreves stadige og kraftige skybrudd for at saltene skal bli løst opp og ført dypere ned, bort fra frøene. Og regnvannet må sive inn ovenfra; vann som siver inn nedenfra, kan nok løse opp saltene, men det kan ikke føre dem bort.

Noen ganger er det ikke jordbunnen som er problemet, men frøene. I frøskallet hos noen ørkenplanter er det vannoppløselige kjemiske stoffer som hindrer spiringen. Lett regn kan nok gjøre frøene gjennombløte, men det må flere kraftige regnskyll til for at alle de brysomme kjemiske stoffene skal bli fjernet. Noen av de hemmende stoffene i frøskallene blir ikke engang fjernet når det regner kraftig; det er nødvendig at visse bakterier går til aksjon. Men disse bakteriene gjør jobben sin bare når det er langvarig fuktighet i frøet. Så det er også en grunn til at det er nødvendig med mye regn.

Hvorfor er frøene til noen ørkenblomster så nøye med alt dette? Jo, for hvis de spirer og begynner å gro så snart det kommer lett regn, vil ikke røttene finne noe vann lenger nede. Den stekende solen vil svi plantene før de blomstrer og setter frø. Men hvis frøene venter til bakken er gjennombløt langt nede, vil røttene finne væte selv om det øverste laget er tørt.

Så det er for at plantene skal overleve, at saltene i jordbunnen får frøene til å vente til kraftige skybrudd har vasket ut saltene. De spirehemmende stoffene i frøskallene tjener samme formål. Andre stoffer i frøskallene hindrer plantene i å sette knopp, men de blir fjernet av bakterier som ikke går til verks før regnet har gjort frøene gjennombløte. På grunn av disse forholdene begynner ikke frøene å spire før det har kommet flere kraftige regnskyll.

Når det ikke kommer rikelig med vinterregn, blomstrer heller ikke ørkenen som rosen. Men når skybruddene kommer, springer ørkenblomstene om våren ut med praktfulle farger som får de mange besøkende langveisfra til å komme med begeistrede utbrudd. Og burde ikke disse beundrende skarene vise takknemlighet overfor Skaperen, som har nedlagt denne visdommen i disse frøene, og som sender det vinterregnet som får ørkenblomstene til å blomstre?

Vi kan lære noe viktig av dette. Når disse ettårige frøplantene spirer fram, kan det være flere tusen av dem pr. kvadratmeter. De tar ikke knekken på hverandre — her er det ikke snakk om noen hensynsløs kamp hvor den «best skikkede overlever», som det heter ifølge utviklingslæren. De tilpasser seg omstendighetene. Hver enkelt plante vokser mindre og krever mindre og deler plassen og vannet med de andre. På et lite område ble det funnet 3000 planter som tilhørte ti forskjellige arter. Alle hadde minst én blomst og produserte minst ett frø. Når menneskene er så mye visere enn blomstene, hvorfor kan ikke da de forskjellige rasene leve sammen og dele godene?

Planter med vannreservoarer

Så har vi de saftige kaktusene som overlever ørkenens lange tørkeperioder ved å lagre vann når det en sjelden gang regner. Noen lagrer vannet i roten, mens andre samler det i tykke stengler. For at disse grønne stenglene skal kunne oppta karbondioksid, og for at fotosyntesen skal kunne finne sted, må spalteåpningene være åpne. Men da utsetter planten seg for fare fordi det forsvinner dyrebart vann i form av vanndamp. Tapet blir gjort så lite som mulig ved at spalteåpningene er lukket om dagen, når heten er sterk, og bare er åpne om natten, når det er kjølig. Hos ørkenkaktusen ligger dessuten spalteåpningene i senkninger under stengelens overflate, noe som ytterligere begrenser vanntapet.

Det sparsomme regnet i ørkenen trenger sjelden særlig langt ned under overflaten, så kaktusrøttene ligger vanligvis grunt og sprer seg ut over et stort område for å suge opp så mye vann som mulig. Etter hvert som de indre reservoarene fylles opp, svulmer plantene opp, og etter hvert som vannet blir brukt opp i tørkeperiodene, skrumper de inn. Hos mange slike planter er bladene redusert til torner, som også er til vern mot dyr som kommer for å spise eller drikke.

Det mest eiendommelige ved ørkenvegetasjonen er kjempekaktusen. Den kan bli 200 år gammel og 15 meter høy og veie ni tonn. Fire femtedeler av den er vann. Fordampningsflaten er forholdsvis liten, og overflaten er foldete, som et trekkspill. Det gjør at kaktusen kan utvide seg eller skrumpe inn, alt etter som vannmengden øker eller avtar. Denne foldete overflaten lager dessuten i virkeligheten skygge for seg selv og utelukker derved at store flater blir utsatt for direkte sollys.

Enda en praktfull gave som disse ørkenkaktusene gir sine omgivelser hvert år, er et vell av fargestrålende blomster. Så akkurat som kraftige regnskyll lokker valmuene og andre ettårige vårblomster til å komme med praktfulle fremvisninger, bidrar disse vannlagrende, flerårige plantene til at ørkenen blomstrer som rosen.

[Bilder på sidene 16 og 17]

Valmuer, lupiner og kjempekaktuser i Arizona i USA

Oksetungekaktus

Pinnsvinkaktus

Tønnekaktus

[Bilder på side 18]

Kaktusgjerdesmett på blomstrende kjempekaktus

Blomster, som vanligvis bare sitter på tuppen, dekker denne kjempekaktusen