«Det kan ikke være sant!»

«DEN 31. mai 1982 var en vakker dag. Solen skinte, himmelen var blå, og jeg tenkte dette ville være en ideell anledning til å rydde opp i hagen. Vi hadde nylig hogd den gamle kinesiske almen, og det lå fortsatt noen kvister og grener på plenen. Da kom jeg på at vår venn George hadde et redskap som ville gjøre arbeidet lettere, så jeg ringte til ham.

George var en erfaren pilot, og han elsket å fly. Så jeg ble ikke overrasket da han sa han skulle ta med seg noen venner opp, og spurte om vi hadde lyst på en tur. Min kone, Dianne, og jeg mente det ville være en hyggelig avveksling etter å ha ryddet opp i hagen. Vi tok med oss vår tre år gamle datter, Maria, et sjarmerende, oppvakt barn med mørkt hår og brune øyne. Hun gledet seg veldig.

Da vi kom til flyplassen, var det en annen venn som satt og ventet på tur, så både han og vi kravlet om bord i flyet, som hadde fire sitteplasser. Vi fløy over innsjøen med kurs mot fjellene. Det var skjønt. Vi så ut på kjente bygninger og steder. Noen mennesker var på piknik oppi en ås. Maria var henrykt. Men så, da vi fløy over en åskam, ble flyet tatt av en plutselig, sterk, nedgående luftstrøm. Flyet fikk motorstopp og styrtet ned!

Det eneste jeg tenkte på, var å prøve å komme meg mellom min kone, som hadde Maria på fanget, og forsetet. Jeg klarte det ikke — flyet traff fjellsiden.

Jeg prøvde å reise meg, men klarte ikke å røre meg. Jeg kunne høre at Dianne ropte om hjelp, men jeg kunne ikke gjøre noe. Det eneste jeg kunne gjøre, var å rope om hjelp.

Til slutt kom et hjelpekorps som skulle bringe oss ned fra fjellet. Selv om vi hadde foretatt en helt riktig krasjlanding, hadde George og vennen hans omkommet. Vi andre hadde fått alvorlige skader. Maria hadde fått hodeskader og indre skader. Svigerfar hadde den vanskelige oppgaven å komme til meg på sykehuset og fortelle at hun var død — det var som å få et dolkestikk i hjertet. ’Hvorfor akkurat henne? Hvorfor kunne det ikke ha vært meg? Det er ikke rettferdig at et barn som hun måtte dø,’ tenkte jeg. Om jeg bare ikke hadde sagt ja til den flyturen . . .

Dianne hadde brukket ryggen, og tilstanden var svært alvorlig. Tre uker etter ulykken døde hun også. Jeg hadde mistet kone og barn på én gang. Jeg syntes jeg hadde mistet alt. Hvordan skulle jeg klare å leve videre?» — Fortalt av Jess Romero, New Mexico, USA.

«Min sønn Jonathan var ute på Long Island hos noen venner. Min kone, Valentina, likte ikke at han drog dit. Hun var alltid redd for trafikken. Men han likte elektronikk, og vennene hans hadde et verksted hvor han kunne få praktisk erfaring. Jeg var hjemme i West Manhattan. Min kone var på besøk hos familien sin i Puerto Rico.

Jeg satt og blundet foran fjernsynet. ’Jonathan kommer snart,’ tenkte jeg. Så ringte det på døren. ’Det er helt sikkert ham.’ Det var det ikke. Det var politiet og ambulansefolk.

’Kjenner du igjen dette førerkortet?’ spurte politimannen. ’Ja, det tilhører sønnen min, Jonathan.’ ’Vi har dårlige nyheter til deg. Det har skjedd en ulykke, og . . . sønnen din . . . sønnen din har omkommet.’ Min første reaksjon var: ’No puede ser! No puede ser!’ — det kan ikke være sant!

Den bomben åpnet et sår i våre hjerter som ennå ikke er ordentlig leget, selv om det har gått nesten to år.» — Fortalt av Agustín Caraballoso, New York, USA.

«I 1963 var vi en lykkelig spansk familie, til tross for religiøs forfølgelse fordi vi var Jehovas vitner. Min kone, María, og jeg hadde tre barn, David, Paquito og Isabel, som var henholdsvis 13, 11 og 9 år.

En dag i mars kom Paquito hjem fra skolen og klaget over sterk hodepine. Vi lurte på hva den kunne komme av — men ikke lenge. Tre timer senere var han død. En hjerneblødning hadde tatt livet av ham.

Det er 24 år siden Paquito døde. Likevel er tapet svært smertefullt ennå. Foreldre kan på ingen måte miste et barn uten å føle at de har mistet noe av seg selv — uansett hvor lang tid det går, eller hvor mange andre barn de har.» — Fortalt av Ramón Serrano, Barcelona, Spania.

Dette er bare noen få av de millioner av tragedier som rammer familier over hele verden. De fleste sørgende foreldre kan bekrefte at døden virkelig er en fiende når den tar barnet ditt. — 1. Korinter 15: 25, 26.

Men hvordan klarte de foreldrene vi nettopp har sitert, å bære tapet? Går det an å leve et normalt liv etter et slikt tap? Har vi noe håp om å få se våre kjære døde igjen? Hvor og hvordan kan vi i så fall det? Disse og andre, beslektede spørsmål vil bli drøftet i de følgende artiklene.

[Bilderettigheter på side 3]

The Daily Herald, Provo, Utah