Femti års ulastelighet

Fortalt av Ramón Serrano

«DU, Ramón, visste du at Bibelen sier at vi ikke har en udødelig sjel, og at det ikke finnes noe brennende helvete?»

Det var hushjelpen vår, Francisca Arbeca, som var analfabet, som kom med denne forbløffende uttalelsen. Den ble et vendepunkt i livet for min yngre bror, Francisco (Paco) og meg. Jeg var 15 år den gangen, i 1932.

Mor var en from, gudfryktig kvinne. Hun lot oss gå på en baptistskole her i Barcelona i Spania. Señor Rosendo, som var lærer og pastor der, innprentet i oss de vanlige protestantiske læresetningene om sjelens udødelighet og et brennende helvete. Hushjelpen vår, Francisca, var tilsluttet den lokale gruppe av Jehovas vitner.

Snart begynte mor å ta oss med på Jehovas vitners møter, som ble holdt i et privat hjem. Jeg husker at det gjorde dypt inntrykk på meg da jeg på et av disse møtene fikk høre at Kristus «ved sin død [skulle] gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen». (Hebr. 2: 14) Hvis Djevelen skal bli tilintetgjort, tenkte jeg, hvordan kan da noen bli pint i all evighet i helvete? Da jeg senere stilte señor Rosendo dette spørsmålet, ble han sint, for han hadde ikke noe svar.

FORKYNNELSE I UNG ALDER

Paco og jeg var overbevist om at vi hadde fått lære bibelske sannheter som også andre ville ha utbytte av å få høre om, og med et annet vitnes hjelp begynte vi å forkynne det gode budskap om Riket fra hus til hus. (Matt. 24: 14) Jeg var 17 år og Paco bare 13. Den eldre broren som vi samarbeidet med, virket i nabobyen Badalona, mens vi konsentrerte oss om Barcelona og Tarrasa, en by som lå cirka 30 kilometer borte. Det innebar at vi to hadde et distrikt med cirka 750 000 innbyggere på deling! Men det fikk oss ikke til å miste motet. Vi visste at det var Herrens gjerning, og gikk i gang.

Omtrent på denne tiden begynte vi å bruke grammofonen og spille plater hvor bror Rutherfords bibelske foredrag var talt inn på spansk. Av og til ble fjæren slakk før platen var ferdigspilt. Jeg kan fremdeles se Paco for meg når han febrilsk sveivet opp grammofonen for å få den grøtete stemmen til å bli normal igjen. Hvor annerledes er ikke alt blitt nå i vår elektroniske tid!

VÅR ULASTELIGHET BLIR PRØVD UNDER DEN SPANSKE BORGERKRIG

Fra og med 1930 ble den politiske situasjon i Spania svært urolig. Kongen flyktet fra landet i 1931, og landet ble erklært som republikk. Men befolkningen var splittet i denne saken, og politisk motivert hat ulmet under overflaten. I juli 1936 brøt den fryktelige borgerkrigen ut, og ettersom vi bodde i Catalonia, befant vi oss i den republikanske, antiklerikale delen av landet. Men trass i fiendtlighetene fortsatte vi å forkynne fra hus til hus.

En dag da vi forkynte i Horta i utkanten av Barcelona, ble vi anholdt av en kommunistisk militssoldat og tatt med til hovedkvarteret for å forhøres. Jeg var 18 år på den tiden og min bror 14. En av offiserene holdt en lang tale for oss. Litteraturen vår ble beslaglagt, og vi fikk beskjed om ikke å kaste bort tiden med å forkynne. Til meg sa de at jeg burde ha vært ved fronten og kjempet sammen med mine kamerater. Dette var første gang vi virkelig fikk føle virkningene av borgerkrigen. Unge som vi var, ble vi oppskaket etter denne opplevelsen, men vi visste at vi måtte fortsette å forkynne det gode budskap.

På den tiden — i 1936 — hadde vi ikke et like klart syn på kristen nøytralitet som vi har i dag. (Joh. 15: 19) Dette spørsmålet ble ikke klargjort i den spanske utgaven av Vakttårnet før i mars 1940. Det eneste jeg visste, var at jeg som en kristen ikke kunne drepe noen. — 2. Mos. 20: 13.

I 1937, da jeg var 19 år, ble jeg innkalt til å gjøre militærtjeneste i den republikanske hær. For å slippe å slåss mot mine egne landsmenn gikk jeg først i dekning. Etter cirka åtte måneder ble jeg funnet og stilt for retten i henhold til loven om spionasje og høyforræderi. Far og mor var sikre på at jeg kom til å bli henrettet. Jeg ble imidlertid dømt til 30 års fengsel. Men etter noen måneder i fengsel ble jeg løslatt og sendt til fronten i provinsen Lérida. Det brygget opp til et stort slag der.

Først ble jeg satt til å arbeide på et kontor, og det betydde at jeg ikke behøvde å bære våpen. Situasjonen forandret seg da kompaniet vårt ble beordret til slagmarken i nærheten av en liten by som het Serós og lå ved elven Segre. Nå befant jeg meg i likhet med resten av troppene midt i ildlinjen. En gang søkte jeg ly mot kuleregnet i en liten fordypning i terrenget. På hver side av meg hadde jeg en sersjant som skrek at jeg måtte gripe geværet og begynne å skyte. Jeg ignorerte befalingen. Noen minutter etter var de begge døde.

Til slutt gjorde kompaniet retrett, og etter cirka tre uker på vandring ble jeg tatt til fange av italienske tropper som tilhørte Littorio-brigaden, og som kjempet med Francos nasjonalisthær. Som fange fikk jeg et visst pusterom fra presset til å delta i krigen. Vi hadde nå kommet fram til begynnelsen av 1939, og jeg ble sendt til en konsentrasjonsleir i Deusto i Vizcaya i Nord-Spania. Men dermed var det ikke slutt på mine problemer. Ved måltidene måtte alle reise seg og synge fascistiske hymner og heve armen i fascist-hilsen. Jeg ble sittende bakerst og fortsatte rolig å spise. Heldigvis er jeg nokså liten av vekst, så det var ingen som la merke til meg. Senere ble jeg overført til en disiplinær bataljon, hvor jeg fikk befaling om å delta i fascist-hilsenen sammen med de andre. Av samvittighetsgrunner nektet jeg å delta i en handling som jeg mente måtte være avgudsdyrkelse. De andre fangene trodde at jeg var gal. I betraktning av at borgerkrigen raste i landet, var min holdning det rene selvmord.

Jeg ble ropt opp og bedt om å komme fram foran alle de andre, og så fikk jeg befaling om å gjøre fascist-hilsen. Jeg nektet. En offiser slo meg og prøvde å tvinge opp armen min, men klarte det ikke. Så ble det bundet en tung sandsekk til ryggen min, og jeg ble tvunget til å løpe rundt i ring mens noen slo meg over bena med et belte. Til slutt falt jeg om og besvimte og ble båret bort og anbrakt i enecelle. For å styrke meg åndelig sett begynte jeg å skrible skriftsteder på veggene i cellen. To offiserer kom inn og prøvde å overtale meg til å gjøre hilsenen. De kunne ikke forstå at jeg var ubøyelig når det gjaldt noe så «enkelt», særlig ikke fordi jeg snart skulle løslates likevel. Til slutt ble jeg ført fram for en gruppe offiserer og militærleger som bestemte seg for å sende meg til sykehuset for å få undersøkt om jeg var tilregnelig. Noen uker senere ble jeg løslatt og sendt hjem, ettersom krigen nå var slutt. Det var i april 1939. Disse opprivende opplevelsene hørte nå fortiden til, og jeg hadde etter beste evne bevart min ulastelighet.

PROBLEMER ETTER KRIGEN

Den spanske borgerkrig endte 1. april 1939, men det skulle ta mange år før de åpne sår den hadde skapt, var blitt legt. Hat, frykt for represalier, hevn og anonyme anklager gjorde seg gjeldende overalt. Hele atmosfæren var preget av skrekk og gru, noe som ble forsterket av de ødeleggelser krigen hadde brakt, og mangelen på mat.

Slik var forholdene da jeg drog tilbake til Barcelona, hvor jeg fant at Jehovas folks møter og forkynnelsesarbeidet hadde opphørt. Paco og jeg og noen andre gikk straks i gang med å holde møter igjen i Paquita Arbecas hjem. (Hebr. 10: 24, 25) Vi holdt møtene om søndagene og baserte våre studier på Bibelen, gamle eksemplarer av Vakttårnet og slike bøker som Fremtidens Regering, Verdensbefrielsen og Rikdom. Vi utførte bare uformell forkynnelse.

Da krigen brøt ut i 1936, mistet vi kontakten med Selskapet Vakttårnet i Brooklyn i New York. Selv om krigen nå var over, kunne vi fremdeles ikke kommunisere med Selskapet. Hvorfor ikke? Fordi all post ble sensurert, og folk måtte skrive patriotiske slagord på konvoluttene. Det var derfor best at vi ikke skrev brev.

I 1946 skrev spanske aviser om Glade nasjoners internasjonale sammenkomst av Jehovas vitner, som var blitt holdt i Cleveland i Ohio. Det gav oss nytt håp. På denne tiden var det ikke lenger nødvendig å skrive slagordene på konvoluttene. Vi skrev spent til Selskapet og bad om flere opplysninger. For en glede vi følte da vi noen uker senere fikk et brev og en pakke med blad! Endelig begynte bibelske sannheter så smått å strømme inn i landet igjen. Det var som når en tørstende i ørkenen får vann.

EKTESKAP UNDER KATOLSK DIKTATUR

Det var også en annen grunn til at året 1946 ble et lykkelig år for Paco og meg. Jeg var nå nesten 29 år og Paco 25, og vi gikk på frierføtter til to katalonske piker, Carmen og María. De studerte også Bibelen og gikk på møtene. Min bror og jeg var oppmerksom på at vi måtte gifte oss ’bare i Herren’, så vi hadde ventet tålmodig. (1. Kor. 7: 39) Vi fire ville gjerne gifte oss samme dag. Det var bare ett problem. Den eneste vielsesseremoni som ble utført på den tiden, var katolsk. Spørsmålet var: Hvordan kunne vi unngå de katolske ritualene? Til slutt fant vi en prest som gikk med på å ha bare en enkel seremoni i sin kirke, uten noe religiøst innslag. For å ha ryggen fri holdt han seg borte den dagen vielsen skulle være, og overlot det hele til kirketjeneren. Slik gikk det til at jeg giftet meg med María Royo og Paco med Carmen Parera i oktober 1946.

MISJONÆR FRA GILEAD LÆRER OSS Å FORKYNNE

I desember 1947 kom John Cooke til Barcelona. Han var blitt utdannet som misjonær ved Gilead-skolen. Når sant skal sies, hadde møtene våre stort sett vært heftige diskusjoner før han kom. Men han viste oss hvordan et kristent møte skal ledes, og de som ikke likte det, forsvant snart. — 1. Kor. 14: 33.

Så kom en virkelig stor forandring. Bror Cooke sa at vi måtte begynne å forkynne fra hus til hus hvis Spania noen gang skulle bli gjennomarbeidet med det gode budskap. «Du må ha mistet forstanden, bror Cooke!» sa vi. «Det går ikke an å forkynne på den måten her i Francos Spania. Det kan hende det går an i London eller i New York, men ikke her!» Hva gjorde han da han så at han ikke kom noen vei med oss? Han gikk ut på egen hånd og viste oss at det lot seg gjøre. Det gjorde oss skamfulle og fikk oss til å gå i gang. Når han, en utlending med sterk aksent, var villig til å forkynne for spanjerne, så var vi også det. Han lærte oss å vise forsiktighet i forkynnelsen. Vi skulle ikke besøke alle leilighetene i ett hus samme dag, men snarere arbeide på kryss og tvers rundt i distriktet, slik at det ikke ville bli så lett for politiet å få tak i oss.

Det var mange i Barcelona som tok imot budskapet, og snart ble gruppen vår en menighet. Etter hvert som tiden gikk, kunne vi opprette flere menigheter i byen. Etter å ha vært vitne til denne fine framgangen bestemte Paco og jeg oss for å dra til de nærliggende byene Hospitalet og Prat de Llobregat og andre kystbyer for å sette fart i forkynnelsesarbeidet der. Når vi nå ser tilbake, er det virkelig en stor glede å se at det er 52 store menigheter i Barcelona, ni i Hospitalet og flere andre i byene langs kysten, hvor vi har kunnet tjene som eldste. Vi tiltar oss naturligvis ikke æren for denne økningen, men vi er glad for at vi har kunnet bidra til den. — 1. Kor. 3: 5—9.

FAMILIEFORØKELSER

Den 10. juni 1951 var en «historisk» dato for vår familie. Den dagen ble fem av oss — Carmen, María, Paco og jeg foruten mor — døpt i et lite basseng i bror Brunets hage. På grunn av omstendighetene hadde det gått mange år før vi fikk oppleve denne glederike begivenheten.

I løpet av de vanskelige 1950-årene fikk María og jeg tre spesielle velsignelser, nemlig våre tre barn, David, Francisco (Paquito) og Isabel. Dermed hadde vi fått det store ansvar å lære dem ’den veien de skulle gå’. Vi visste at når vi gjorde det, ville de etter all sannsynlighet ikke forlate denne veien når de ble eldre. — Ordsp. 22: 6.

PROBLEMER MED POLITIET

I 1955 ble det arrangert et hemmelig stevne i skogen på Tibidabo-fjellet, hvor det er utsikt over Barcelona. Bror F. W. Franz skulle da komme på besøk. Stevnene våre ble vanligvis holdt som en piknik i tilfelle politiet skulle komme. I dette tilfelle dreide det seg om en nokså stor «piknik», ettersom det var over 500 til stede. En annen uheldig faktor var at politiet uken før hadde foretatt en razzia hjemme hos en bror og beslaglagt et eksemplar av et innlegg i Budbringer som hadde inneholdt opplysninger om dette stevnet. María og jeg var til stede på «pikniken» sammen med de to små guttene våre, David og Paquito.

Programmet begynte, og alt så ut til å gå normalt, helt til vi plutselig fikk øye på fire menn som kom løpende oppover bakken. Den ene holdt en pistol i hånden. De gav oss befaling om ikke å røre oss. Ja, det var politimenn i sivile klær. Nå tenkte de at de virkelig hadde gjort et stort kupp. De stuvet oss alle sammen, menn, kvinner og barn, i ventende lastebiler og kjørte oss til politiets hovedkvarter, hvor vi skulle forhøres. Tenk deg hvor rystet noen av dem ble da det gikk opp for dem at de hadde arrestert uskyldige familier som hadde kommet sammen for å studere Bibelen, og ikke en hemmelig politisk gruppe! Det skjedde ikke noe mer, men denne opplevelsen bidrog til å styrke vår ulastelighet og hjalp oss til å verdsette Jehovas beskyttelse. — Sal. 34: 8.

TRAGEDIEN RAMMER OSS

I 1963 var barna våre, David, Paquito og Isabel, henholdsvis 13, 11 og ni år, og de gjorde fine fremskritt i sannheten. Det var en glede å se dem delta i felttjenesten og være sammen med oss på bibelstudiemøter i private hjem.

Så en dag i mars det året kom Paquito hjem fra skolen og klaget over sterke smerter i hodet. Etter tre timer var han død av hjernehinnebetennelse.

Dette tapet gikk så fryktelig inn på oss at det er meg en gåte hvordan vi klarte å ordne med begravelsen. Også i den forbindelse måtte vi kjempe med den katolske kirke. Vi ville naturligvis ha en borgerlig begravelse, og for å få det måtte vi få tillatelse av sognepresten. Den hindringen ble overvunnet da vi kunne dokumentere at vi var Jehovas vitner.

Det kom over 1000 brødre, venner og forretningsforbindelser i begravelsen. Du kan sikkert forestille deg hvilket oppstyr dette vakte i nabolaget. Det ble trafikkaos, og folk på gaten spurte om hvilken betydningsfull person det var som var død. Den svært betydningsfulle personen var vår kjære sønn Paquito. Det var bare oppstandelseshåpet som holdt oss oppe i denne vanskelige tiden. (Joh. 5: 28, 29; 11: 23—25) María og jeg ser med lengsel fram til den dag da vi skal få treffe gutten vår igjen og kunne fortsette å lære ham opp, ikke i denne gamle ordning, men i den nye tingenes ordning, som Gud har lovt å innføre på jorden. — 2. Pet. 3: 13; Jes. 25: 8, 9.

To uker etter begravelsen ble jeg innkalt til politiets hovedkvarter og forhørt i to timer. Deres agenter hadde spionert på dem som overvar begravelsen, og det var tydelig at den store forsamlingen av vitner hadde fått dem til å reagere. De stilte en rekke spørsmål for å få opplysninger om de brødrene som ledet arbeidet i Spania på den tiden. Jeg var oppmerksom på deres taktikk og var fast besluttet på ikke å si noe som kunne trekke andre inn i saken. Jeg sa rett ut at jeg ikke var noen Judas. Selv om de truet meg med høye bøter, hadde de ikke noe bevis for sine anklager mot meg, og de klarte ikke å bløffe meg.

ENDELIG FRIHET

I 1967 vedtok den spanske regjering loven om religionsfrihet. Den garanterte større frihet for religionssamfunn utenfor den katolske kirke. Vi var spent på om vitnene ville høste gagn av denne loven og få juridisk anerkjennelse. Det var tydelig at vår forkynnelse fra hus til hus og vår kristne nøytralitet ikke var populær hos de politiske og de religiøse myndigheter. Først i juli 1970 ble vi offentlig innregistrert som et ikke-katolsk religionssamfunn.

Paco og jeg hadde ventet på denne dagen i over 30 lange år. Nå kunne vi endelig utøve vår religion i samsvar med loven, uten å frykte. Tenk deg for en glede vi følte da vi var til stede ved innvielsen av den første Rikets sal i Barcelona. Det var i februar 1971. Vårt hjerte frydet seg den dagen da vi i forening med våre brødre kunne synge Rikets sanger. Det var noe Jehovas vitner i Spania ikke hadde kunnet gjøre på mange år.

ULASTELIGHETENS MANGE VELSIGNELSER

Når jeg nå ser tilbake på nesten 50 år i tjenesten for Jehova, er jeg klar over at hans kjærlige godhet og hans velsignelse har vært med oss når vi har bestrebet oss på å vandre på ulastelighetens vei. (Sal. 26: 1—3, NW) Han har velsignet María og meg med trofaste barn som har fortsatt vandre på sannhetens veier. Fram til denne dag er vi en lykkelig, forent familie som er knyttet sammen med kjærlighetens bånd. Vår sønn David ble satt i fengsel i 1972 på grunn av sin kristne nøytralitet. Det var første gang han var borte fra familien, og det var en hjerteskjærende opplevelse for oss alle. Men vi forstod hvorfor det hendte, og det styrket oss å se at David bevarte sin kristne ulastelighet i de tre årene han satt i fengsel. Da han ble løslatt i 1976, fikk han det privilegium å tjene på Betel, Selskapet Vakttårnets kontor her i Barcelona. Senere giftet han seg med en innviet kristen kvinne som tjente sammen med ham på Betel en tid. For ikke så lenge siden ble vi besteforeldre til deres første barn, Jonathan.

I 1976 begynte vår datter, Isabel, som pioner (heltidsforkynner). Nå reiser hun sammen med sin mann i kretstjenesten og besøker menigheter her i Catalonia.

Jehova har holdt oss oppe under mange vanskelige prøvelser i årenes løp. Og vi er helt alminnelige mennesker, mennesker med de samme svakheter som alle andre. Men de opplevelsene vi har hatt som en familie, har lært oss å være tålmodige og stole på Jehova og vente på at hans vilje skal skje. Vi er fast besluttet på å fortsette på den ferd som David beskrev i Salme 26: 11, 12 (NW): «Jeg for min del vil vandre i min ulastelighet. Å, løskjøp meg og vis meg gunst! Min fot skal i sannhet stå på et jevnt sted; blant de forsamlede folkemengder skal jeg velsigne Jehova.»

[Bilde på side 25]

Francisco (til venstre) og Ramón Serrano