Et nattlig møte i Tanzania
ETTER Jehovas vitners internasjonale stevne i Kenya drog vi begeistret av gårde på vår private safari i Tanzania.
Vi stoppet først i Lake Manyara nasjonalpark. Vi ble virkelig betatt av det varierte dyrelivet — diademmarekatter, impalaer, kafferbøfler, sebraer og så videre. Tenk deg å se utover et vann som er fullt av flodhester. Du ser en sjiraff beite på den andre siden, en løve i gresset et stykke borte og en flokk gnuer enda lenger borte.
Da vi kom til Ngorongorokratret, leide vi en guide og en firehjulsdrevet bil til en dagstur ned i calderaen (vulkankratret). Den humpete kjøreturen brakte oss 600 meter ned fra kanten til bunnen av kratret. For et syn! Det var et omfattende dyreliv nede på den vidstrakte sletten. Flokker av gnuer beveget seg som om de var på vandring. Det krydde av sebraer, kuantiloper, thomsongaseller og grantgaseller. En gang vi stoppet, kom det en hannløve med flott manke og slo seg til ro i skyggen av bilen vår, fullstendig uberørt av at vi satt like over den. Senere stoppet vi opp for å se på noen spissneshorn et stykke borte og noen elefanter som spiste av trærne like ved. Da vi kjørte tilbake mot kanten av kratret, tenkte vi på alle de imponerende dyrene vi hadde sett. Hadde vi gått glipp av noen?
Ja, den nordafrikanske leoparden. Men det er nesten umulig å få se den ute i det fri. Fotografen Erwin Bauer skrev: «Turistene speider ivrig etter leoparden med uvanlig stor iherdighet, delvis fordi dette dyret er svært vanskelig å få øye på, for ikke å snakke om å fotografere. De fleste turistene på vanlige safarier får ikke engang så mye som et lite glimt av en leopard. Jeg har vært på 15 safarier og sett i alt åtte leoparder, men bare én av dem var nær nok til at jeg kunne ta et bilde.» — International Wildlife.
Da kvelden kom, fikk vi andre ting å tenke på. Vi hadde bestilt rom der vi skulle overnatte, men reservasjonen var blitt slettet, så vi måtte lete etter et annet losji. Det førte til at vi etter hvert kom kjørende bortover en grusvei i fullstendig mørke. Plutselig skvatt vi to som satt i forsetet. Noe gulbrunt hoppet fram foran billysene. Vi stoppet med en gang og gispet av overraskelse.
Rett foran oss stod det en fullvoksen leopard! Hvis de som satt i baksetet, følte at de ble snytt for noe, ble det fort slutt på det. Leoparden spratt ut i veikanten til høyre for bilen — og ble stående. Der den stod i lyset, fullt synlig for oss alle, virket det som om den tenkte: «Hva skal jeg gjøre? Gå til angrep eller bare snu ryggen til en ukjent ’fiende’ og prøve å flykte inn i krattskogen?»
Adrian var den i reisefølget som var nærmest leoparden. Han var bare en meter fra denne spente bunten av energi og skjønnhet. «Fort, gi meg blitsen,» hvisket han og grep etter sitt helautomatiske kamera. Fra baksetet kom det en hviskende advarsel: «Ikke en lyd!» Han gjorde seg klar med kameraet og tok et bilde, men det så ut til at det ble mislykket, for blitslyset ble reflektert inne i bilen. Mens batteriene ble ladet opp igjen, rullet Adrian forsiktig ned vinduet. Leoparden holdt seg på en armlengdes avstand. Den slo litt med halen, og øynene glødet.
Da vi tok det neste bildet, bestemte den seg. Den flotte leoparden sprang ut i krattskogen og forsvant. For en begeistring det var i bilen vår! Dette var en opplevelse vi ikke kom til å glemme. Senere fortalte guidene oss at det var svært sjelden noe slikt hendte. Det andre bildet viste seg å være svært godt, så det er med på å friske opp minnene fra dette spennende, nattlige møtet i Tanzania.