Høstløvets praktfulle avskjedsforestilling

KONG VINTER får ofte æren for det, men han har ingenting med det å gjøre. Det er bladene som gjør det, men de blir tvunget til det. Trærne starter det hele, men de handler i selvforsvar. Og det er guddommelig visdom som stille og ubemerket setter denne gåtefulle forestillingen i scene. Men hvordan det enn har seg, er det et fargesprakende skue som vi gleder oss over. Og når den flotte forestillingen når sin klimaks, venter neste års forestilling i kulissene.

I begynnelsen av oktober går teppet opp. Et tynt lag av celler begynner å løsne og tørke inn der hvor bladstilken er festet til grenen. Mellom disse cellene og grenen dannes så et korkaktig lag av celler. Dette arraktige vevet dannes før bladene faller av.

Dette skjer til nøyaktig riktig tidspunkt — et av de mange gåtefulle mirakler som finner sted i naturen. Høsten er kommet med sine klare, lyse dager og kjølige, skarpe netter — begge deler er nødvendig for at den fargesprakende forestillingen skal begynne. Kong Vinters kjølige ankomst har ingen betydning for det som skjer. Denne fantasifiguren står ikke på rollelisten.

Det korkaktige cellelaget blir hardere og blokkerer etter hvert de små rørene som leder sevjen til bladene. Samtidig fortsetter det andre cellelaget å løsne og tørke inn. Nå strømmer det ikke lenger sevje til bladene, men det vil gå ytterligere to uker før bladene faller av. Nå har høstens fargesprakende forestilling begynt. Når det ikke kommer sevje til bladene, opphører fotosyntesen, og det grønne klorofyllet i bladene blir ødelagt av solstrålene.

Når grønnfargen forsvinner, kommer pigmenter som har ligget gjemt i bladene hele sommeren, fram i rampelyset. Det mest iøynefallende er karotenoid, et pigment som gjør at gulrøttene er gule. Karotenoid farger også smør gult og eggeplommer oransje. Dette pigmentet gir lønnebladene forskjellige sjatteringer i oransje og gult og bjørkeløvet en klar, gul farge.

Men hva med det røde lønnetreets fargenyanser, eikens purpurfarge, sassafrastreets dype rødfarge og askens plommefarge? Disse fargene har ikke vært til stede i bladene hele tiden. Først etter at det korkaktige cellelaget har blokkert strømmen av sevje til bladene, trer disse skiftende fargene inn i den dramatiske avslutningsscenen i denne høstforestillingen. Hvis været er kaldt og klart, fortsetter bladene i en tid å produsere sukker. Sukkeret slipper ikke ut av bladene, men blir omdannet til et kjemisk stoff som heter antocyan. Hvis sevjen er sur, blir antocyanene røde, og hvis sevjen er basisk, blir de blå eller fiolette.

Nå nærmer forestillingen seg slutten. Kong Vinter har ikke spilt noen rolle i dette skuespillet, og det er heller ikke den kommende vinterkulden som er årsaken til at bladene faller av. Det er treet selv som på denne måten holder på vannet. Om vinteren er svært lite vann tilgjengelig fra den frosne jorden, og de store bladene på løvtrærne avgir store mengder vann. Når treet ikke lenger har tilgang på vann, ville bladene ha forårsaket at det tørket ut. For å hindre at det skjer, skiller treet seg av med bladene og forsegler de åpne sårene med et lag av korkaktig vev.

Treet må følgelig holde på vannet for at en lignende forestilling skal kunne settes opp neste år. Hvis bladene ikke falt av, ville vi ikke kunne glede oss over trær som fikk nye, grønne blad om våren, kastet skygge om sommeren eller felte løv om høsten, noe som alt sammen fryder oss. Knoppene som brister om våren og avdekker grønne skudd, har vært der hele året. De har ventet i kulissene på varmt solskinn, slik at blokkeringen blir løst opp og sevjen får strømme fritt. De får brorparten av den tilgjengelige næring og vokser derfor hurtig.

Men samtidig dannes små knopper på størrelse med et knappenålshode, som inneholder bladanlegg, blomsteranlegg og stengler. Først mot slutten av sommeren får disse små knoppene den næring de trenger for å vokse og utvikle seg. Når sommeren er over, inneholder de stenglene og anleggene til neste vårs blad og blomster, tett sammenpakket i vanntette pakninger som kalles knoppskjell. Beskyttet mot tørke og frost holder de seg i ro der i sju måneder mens de venter på våren.

Så mens høstløvet forlater scenen etter denne fargesprakende oppvisningen som du med ærefrykt og undring har vært vitne til, bør du huske at neste års aktører venter i kulissene til det er deres tur til å vekke fryd og glede hos oss.

Er vi ikke takknemlige overfor ham som har satt det hele i scene? Kan noen i fullt alvor benekte at bare Gud kan skape trær?