Hva ligger bak de strålende høstfargene?

DE NORDAMERIKANSKE indianerne hadde sin egen forklaring på hva som var årsaken til høstbladenes mystiske skjønnhet. Ifølge en av deres legender ble Store Bjørn drept hver høst av jegere på himmelen. Mange blad ble derfor farget røde når de ble oversprøytet med dens utgytte blod, sa de, mens fett som sprutet fra jegernes gryte, farget andre blad gule.

Denne forklaringen tilfredsstiller sannsynligvis ikke din nysgjerrighet når det gjelder årsaken til høstens fargeprakt. Hva er det som skjer i disse fargerike bladene? Hvorfor blir noen røde, andre gule eller oransje eller fiolette og andre igjen bare brune? Hva er det som får det samme treet til å anta flere forskjellige farger? Og hvorfor er det bare noen få steder på jorden som har denne fargeprakten om høsten?

Du vil kanskje bli overrasket over å høre at en stor del av fargene finnes i bladene hele sommeren. Du kan bare ikke se dem. De store mengder med grønn klorofyll som finnes i bladene hele sommeren, dekker over de andre fargene. Men om høsten skjer det noe med klorofyllet i løvtrærne. Det er viktig å forstå dette hvis en ønsker å få vite hvorfor bladene forandrer farge slik de gjør.

Løvtrærne mister hvert år sine blad i motsetning til de eviggrønne trær. De årlige høstfargene er egentlig bare et utslag av de fysiske og kjemiske forandringer som inntreffer under denne prosessen. Fargene forteller iakttagere at det finner sted en enestående forsegling av bladene. Hvordan skjer det?

Gjennom en kjemisk reaksjon, som en ennå forstår lite av, bruker klorofyllet i bladene sollyset hele sommeren til å framstille næring (sukker) av vann og karbondioksyd i luften. For å kunne gjøre dette trekker bladene til seg vann fra jordbunnen, og en stor del av dette fordamper i atmosfæren.

Men om vinteren er det svært lite vann tilgjengelig. Ofte befinner det seg i frossen tilstand i jorden. Det er derfor nødvendig å få stoppet vanntapet gjennom bladene. Stammen og greinene må også forsegles på grunn av vinterkulden. Av hensyn til sitt eget beste må treet derfor kvitte seg med bladene. Etter hvert som sollyset avtar i tiden før vinteren setter inn, begynner de fleste løvtrær å stanse produksjonen av næring.

En forsegling som gir synlige resultater

Etter hvert som dagene blir kortere, dannes det et lag spesielle celler mellom bladstilken og det sted på greinen bladet vokser på. Dette korkaktige laget avskjærer gradvis vannforsyningen fra bakken, og stopper strømmen av sukker fra bladene til treet. Når forseglingen er fullført, er vekten av bladet og dets bevegelse i vinden nok til at det faller til jorden. Men i mellomtiden skjer det bemerkelsesverdige ting.

Når det kjemiske laboratorium mister sin rikelige forsyning av vann og sollys, blir det berøvet råmaterialer. Det ubestandige klorofyllet i bladene begynner å brytes ned og forsvinne, og de andre fargestoffene som allerede finnes der, kommer til syne. Disse består hovedsakelig av karotenoider, pigmenter som gir lysegule farger (xanthofyller) og oransje farger (karotener). Karotenoidene er langt mer stabile enn klorofyllet og holder seg derfor i bladene på popler, bjerk, osp og andre trær og lyser opp i landskapet med sine gylne fargetoner.

Men hva med de livlige røde, fiolette og til og med blå fargene som gjør fargeprakten om høsten så fantastisk visse steder på jorden? Dette er antocyaninene. Det er også disse som gjør epler røde, rødkål fiolett, fioler blå og så videre. I noen trær, for eksempel i det røde japanske lønnetre og i et plommetre som har fiolette blad, er antocyaninene så dominerende at de kan ses hele sommeren. Men i de fleste planter dannes dette pigmentet bare om høsten.

Antocyaninene er mye mer følsomme for ytre påvirkning enn andre bladfargestoffer. Hvis cellesaften er sur, blir fargen rød; hvis den er nøytral, blir den fiolett, og hvis den er alkalisk, blir den blå. En hvilken som helst svingning i den kjemiske sammensetningen av antocyaniner eller i cellesaftens surhetsgrad kan derfor frambringe en omfattende variasjon av farger.

Ettersom disse pigmentene framstilles av sukker, og lyse, solrike dager medfører god sukkerproduksjon, kan variasjoner i været om høsten også ha innvirkning på bladenes fargeprakt. Hvis lyse dager etterfølges av kjølige netter, vil kulden hemme strømmen av sukker fra bladene til trærne om natten. Sukkerkonsentrasjonen hoper seg opp i bladene og bidrar til større fargeproduksjon. Men hvis været om høsten er overskyet, eller hvis nettene er milde, blir fargene mye mer duse.

I noen planter er produksjonen av antocyaniner så følsom overfor lys at hvis ett blad skygger for et annet, vil det øverste bladet avtegne seg i grønt eller gult på det bladet som ligger under, med røde konturer der hvor sollyset har fått slippe til. Dette forklarer også hvorfor de deler av et tre som er mest utsatt for sollys, kan ha større fargeprakt enn andre deler av det samme treet.

Til slutt har vi de brune fargene som ofte opptrer sammen med gule og danner de vakre gylne eller gulbrune fargene som også kjennetegner høstens fargeprakt. De brune fargene forekommer vanligvis i gamle celler under en prosess som ligner den som finner sted når et overskåret eple utsettes for luft og blir brunt. I bøketrær og i noen eiketrær er dette en kraftig brunfarge fordi bladcellene fortsatt er høyst levende, selv om de begynner å eldes, når brunfargen dannes.

På den annen side finnes det også blad som bare blir brune når de er nesten døde eller allerede ligger på bakken. De fleste steder i verden hvor det finnes noen få sorter løvtrær, er denne brunfargen og noen gule farger de eneste høstfarger en kan se. Hvorfor er det bare noen få steder en får se en virkelig strålende fargeprakt om høsten?

Et syn for noen få

Bare få områder på jorden er velsignet med de forhold som er nødvendige for å frambringe dette fargesprakende skue. For det første må det finnes et stort antall av forskjellige løvtrær. De må ha den genetiske evnen til å frambringe de pigmenter som gjør bladene så fargerike. Mange slag produserer simpelthen ikke antocyaniner. En annen viktig faktor er det klare, kjølige høstværet. Få steder i verden oppfyller disse kravene, og der hvor de blir oppfylt, er hovedsakelig på den nordlige halvkule.

På De britiske øyer og i den vestlige delen av Mellom-Europa finnes det store løvskoger, og det samme finner vi i den østlige delen av Kina, i Korea og noen steder i Japan. Og der finnes det også noen meget vakre høstfarger. Men mange mener at det er i den østlige delen av De forente stater og i den sørøstlige delen av Canada at en finner den mest fantastiske fargeprakt. Den store variasjon av trær med muligheter for å frambringe rødfarger og ideelle værforhold om høsten ser her ut til å danne det rette grunnlaget for å skape et virkelig betagende syn.

I noen stater er fargeprakten om høsten hvert år en turistattraksjon som trekker folk fra fjerne steder. Det sendes til og med ut meldinger om hvilket stadium fargene er i på de forskjellige steder. Mange skuelystne strømmer til, og trafikken øker sterkt på veiene i landdistriktene, hvor det ellers er stille og fredelig.

Men de som strømmer til for å betrakte de vakre høstfargene, beundrer med rette det de ser. Det er en kjemiker uten like, Skaperen selv, som har gjort en del av den prosessen i trærne som er nødvendig for at de skal overleve, til et slikt prektig skue.