Jeg var en revolusjonær

DET var 1. mai 1947, på Sicilia. Omkring 3000 mennesker, deriblant kvinner med spedbarn, hadde samlet seg i et fjellpass til den årlige feiringen av arbeidernes dag. De var uvitende om den faren som truet i fjellsidene like ved. Kanskje du har lest om eller sett en film om den tragedien som fulgte. Massakren er blitt kalt nedslaktingen ved Portella della Ginestra, der elleve personer ble drept og 56 ble såret.

Selv om jeg ikke personlig var innblandet i denne tragedien, tilhørte jeg den gruppen av separatister som var ansvarlig for den. Gruppens leder var Salvatore Giuliano. Vi hadde vokst opp sammen i landsbyen Montelepre; han var bare ett år eldre enn meg. I 1942, da jeg var 19 år, ble jeg innkalt til å tjene i hæren under den annen verdenskrig. Tidligere det året var jeg blitt forelsket i Vita Motisi og hadde giftet meg med henne. Med tiden fikk vi tre sønner; den første ble født i 1943.

Hvordan jeg ble en revolusjonær

I 1945, det året den annen verdenskrig endte, sluttet jeg meg til den vestlige avdelingen av Den frivillige hær for Sicilias uavhengighet (EVIS). Dette var en halvmilitær gren av det separatistiske politiske partiet som var kjent som Bevegelsen for uavhengighet for Sicilia (MIS). De øverste lederne for EVIS og MIS hadde utnevnt Salvatore Giuliano, som allerede levde som flyktning, til å ta kommandoen over vår avdeling.

Vi var forent gjennom vår kjærlighet til øya Sicilia og til vårt folk. Og vi var forbitret over den urettferdigheten vi opplevde. Derfor sluttet jeg meg til den målsettingen som Giulianos gruppe hadde, nemlig å sørge for at Sicilia ble innlemmet i USA som landets 49. stat. Var det noen grunn til å tro at dette var en realistisk mulighet? Det var det så avgjort, for representanter for MIS hadde forsikret oss om at de hadde nære kontakter med Washington, og at USAs daværende president, Harry S. Truman, var tilhenger av en slik innlemmelse.

Lovløs virksomhet

Gruppens virksomhet bestod hovedsakelig i å kidnappe framstående personer og forlange løsepenger for dem. På den måten skaffet vi oss penger til å kjøpe de forsyningene vi trengte. Ingen av dem vi kidnappet, led noen form for overlast. Vi kalte dem «våre gjester». Når de ble satt fri, gav vi dem en kvittering for de løsepengene vi hadde mottatt, og vi sa til dem at den skulle hjelpe dem til å få pengene tilbake etter at vi hadde oppnådd seier.

Jeg var med på 20 kidnappinger, og jeg deltok også i væpnede angrep mot kasernene til carabinieri, Italias militære politistyrke. Jeg er imidlertid glad for å kunne si at jeg aldri drepte noen. Våre separatistangrep kulminerte med den ukloke aksjonen ved landsbyen Portella della Ginestra. Aksjonen ble organisert av ti—tolv mann fra Giulianos gruppe og var rettet mot kommunistpartiet.

Selv om det ikke var meningen å drepe vanlige folk — deriblant noen av våre naboer og tilhengere — trodde de som hadde støttet oss og følt seg beskyttet av oss, at vi nå hadde forrådt dem. Fra da av pågikk det en nådeløs jakt på medlemmene av Giulianos gruppe. På grunnlag av tips til politiet ble mange av kameratene mine anholdt. Den 19. mars 1950 gikk jeg i en felle og ble arrestert. Og den sommeren ble Giuliano selv drept.

Fengsling og dom

I påvente av rettssaken ble jeg plassert i et fengsel i Palermo. Jeg sørget over at jeg mistet kontakten med min kone og mine tre sønner. Ønsket om å kjempe for det jeg mente var rett, beskyttet meg likevel mot å synke ned i den dypeste fortvilelse. Jeg begynte å lese for å få tiden til å gå. Én bok gav meg et ønske om å lese Bibelen. Det var selvbiografien til Silvio Pellico, en italiener som var blitt fengslet på politisk grunnlag på 1800-tallet.

Pellico skrev at han alltid hadde en ordbok og en bibel for hånden i fengselet. Selv om familien min og jeg var katolikker, hadde jeg egentlig aldri hørt noe om Bibelen. Jeg søkte derfor myndighetene om å få tillatelse til å skaffe meg et eksemplar. De fortalte meg at det ikke var mulig, men de gav meg likevel en utgave av evangeliene til Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Senere klarte jeg å få tak i en utgave av hele Bibelen, og den er fremdeles en av mine kjæreste eiendeler.

Til slutt, i 1951, kom saken min opp i Viterbo i nærheten av Roma. Rettsbehandlingen tok 13 måneder. Jeg ble dømt til to ganger livsvarig fengsel pluss 302 år! Det betydde at jeg aldri ville slippe ut av fengselet i live.

Jeg lærer Bibelens sannheter å kjenne

Etter at jeg hadde kommet tilbake til fengselet i Palermo, ble jeg plassert i en avdeling hvor det satt en fetter av Giuliano. Han tilhørte også vår gruppe og var blitt arrestert tre år før meg. Tidligere hadde han truffet et av Jehovas vitner fra Sveits i fengselet, og denne mannen hadde fortalt ham om Bibelens strålende løfter. Han og et annet vitne fra Palermo var blitt arrestert mens de forkynte det gode budskap om Guds rike. (Matteus 24: 14) Senere fikk jeg vite at arrestasjonen var blitt foretatt etter press fra medlemmer av presteskapet.

Trass i min lovløse virksomhet trodde jeg på Gud og på kirkens lære. Jeg ble derfor lamslått da jeg lærte at det å vise ærbødighet for såkalte helgener var ubibelsk, og at et av De ti bud forbød bruken av bilder i tilbedelsen. (2. Mosebok 20: 3, 4) Jeg abonnerte på bladene Vakttårnet og Våkn opp!, som ble svært dyrebare for meg. Jeg forstod ikke alt det jeg leste, men jo mer jeg leste, desto mer følte jeg behovet for å flykte, ikke fra fengselet, men fra det fangenskapet jeg befant meg i på grunn av religiøse løgner og åndelig blindhet.

Med tiden forstod jeg at hvis jeg skulle behage Gud, måtte jeg legge av min gamle personlighet og ta på en ny — en som var preget av ydmykhet og lignet på Kristi Jesu personlighet. (Efeserne 4: 20—24) Forandringen foregikk gradvis. Men nesten med det samme begynte jeg å gjøre ting for andre innsatte, og jeg prøvde å snakke med dem om de storslagne sannhetene jeg lærte. På den måten begynte det en glederik tid for meg. Dette var i 1953. Men jeg møtte også hindringer.

Motstand fra fengselspresten

Seks måneder etter at jeg hadde begynt å abonnere på Vakttårnet og Våkn opp!, sluttet bladene å komme. Jeg gikk til den tjenestemannen som sensurerte fangenes post, og gjorde ham oppmerksom på saken. Han fortalte meg at det var fengselspresten som hadde sørget for å stoppe bladene.

Jeg bad om å få treffe presten. I løpet av den samtalen vi hadde, viste jeg ham det lille jeg kunne fra Bibelen, deriblant slike skriftsteder som 2. Mosebok 20: 3, 4 og Jesaja 44: 14—17, som viser at det er galt å bruke bilder i tilbedelsen. Jeg leste også Jesu ord i Matteus 23: 8, 9 om at man ikke skal ’kalle noen på jorden sin far’. Han ble fornærmet og sa at jeg ikke kunne forstå Bibelen siden jeg var en uvitende mann.

Det var bra at jeg allerede hadde begynt å forandre personlighet — ellers vet jeg ikke hva jeg hadde funnet på. Rolig svarte jeg: «Ja, det er sant; jeg er uvitende. Men du har studert, og du har ikke gjort noe for å lære meg Bibelens sannheter.» Presten svarte at hvis jeg skulle skaffe meg litteratur fra Jehovas vitner, måtte jeg søke justisdepartementet om å få lov til å forlate den katolske religion. Det gjorde jeg med det samme, men søknaden ble ikke innvilget. Senere oppnådde jeg likevel å bli registrert som et av Jehovas vitner, slik at jeg igjen kunne motta bladene. Men jeg var nødt til å insistere på det.

En Rikets sal i fengselet

Gjentatte ganger hadde jeg bedt fengselsdirektøren om å få en jobb, slik at jeg kunne tjene penger som jeg kunne sende til familien min. Han pleide alltid å si at hvis han skulle gi meg en jobb, måtte han gi de andre en jobb også, og det var umulig. Men om morgenen den 5. august 1955 gav direktøren meg gode nyheter — jeg skulle begynne å arbeide som kontorfunksjonær i fengselet.

Jobben satte meg i stand til å vinne fengselsdirektørens respekt, og han var så vennlig å gi meg tillatelse til å bruke et lagerrom som møtelokale for studium av Bibelen. Dette var i 1956. Ved å bruke tre fra kasserte arkivskap laget jeg benker i det som kunne betraktes som en Rikets sal, som Jehovas vitners møtelokaler blir kalt. Hver søndag holdt jeg møte med andre innsatte der, og vi nådde et høydepunkt i antall til stede på 25 under våre bibelske drøftelser.

Med tiden fikk fengselspresten høre om de møtene jeg holdt, og han ble rasende. Som følge av det ble jeg sommeren 1957 overført fra Palermo til fengselet Porto Azzurro på øya Elba. Dette stedet var svært beryktet.

Døpt i fengselet

Da jeg kom til det nye fengselet, ble jeg satt i isolatcelle i 18 dager. Der fikk jeg ikke engang lov til å beholde bibelen min. Etterpå skrev jeg igjen til justisdepartementet og søkte om å få lov til å forlate den katolske religion. Denne gangen bad jeg imidlertid Jehovas vitners avdelingskontor i Roma om hjelp. Etter ti måneder fikk jeg det etterlengtede svaret. Departementet godkjente mitt skifte av religion! Det betydde ikke bare at jeg kunne ha en bibel og motta bladene og annen bibelsk litteratur, men det betydde også at jeg kunne få regelmessige besøk av en Ordets tjener fra Jehovas vitner.

Min glede kjente ingen grenser da jeg fikk det første besøket av Giuseppe Romano, som tjente ved Jehovas vitners avdelingskontor i Italia. Med fengselsmyndighetenes tillatelse ble det truffet tiltak for at jeg endelig kunne symbolisere min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann. Den 4. oktober 1958, i nærvær av fengselsdirektøren, den ansvarshavende for disiplinen og andre tjenestemenn, døpte bror Romano meg og en annen innsatt i det store karet som ble brukt til vanning av fengselets hage.

Selv om jeg nesten alltid kunne studere Vakttårnet sammen med andre innsatte, måtte jeg feire den årlige høytiden til minne om Kristi død alene i cellen, fordi feiringen finner sted etter solnedgang. Jeg pleide å lukke øynene og be og samtidig forestille meg at jeg var sammen med andre vitner.

Jeg gjør disipler i fengselet

I 1968 ble jeg overført til fengselet i Fossombrone i provinsen Pesaro. Der kunne jeg glede meg over å oppnå gode resultater når jeg snakket med andre om Bibelens sannheter. Jeg arbeidet på sykestuen, noe som gjorde at det var lett å finne muligheter til å forkynne. Det var en særlig stor glede for meg å være vitne til de framskrittene Emanuele Altavilla, en av de innsatte, gjorde. Etter to måneders studium forstod han at han måtte anvende veiledningen i Apostlenes gjerninger 19: 19 og ødelegge sin bok om magiske kunster. Senere ble Emanuele et av Jehovas vitner.

Det følgende året ble jeg overført til fengselet på øya Procida, som ligger rett overfor Napoli, på den andre siden av Napolibukta. Takket være god oppførsel fikk jeg igjen i oppgave å arbeide på sykestuen. Der traff jeg Mario Moreno, en innsatt som var en ivrig katolikk. Han hadde en ansvarsfull stilling i regnskapsavdelingen.

En kveld bad Mario meg om noe å lese, og jeg gav ham boken Den sannhet som fører til evig liv.a Han forstod straks betydningen av det han leste, og jeg startet et bibelstudium med ham. Mario sluttet å røyke sine vanlige tre pakker sigaretter om dagen. I tillegg forstod han at han måtte opptre ærlig også i det regnskapsarbeidet han utførte i fengselet. Han begynte å forkynne for sin forlovede, og hun tok også imot Bibelens lære. Kort tid etterpå giftet de seg i fengselet. På et stevne i Napoli i 1975 ble Marios kone døpt. Hun ble svært glad da hun fikk høre at mannen hennes var blitt døpt i fengselet den samme dagen!

Jeg fikk tillatelse til å ha ukentlige samtaler med vitner som besøkte meg på Procida. Jeg fikk også lov til å lage i stand måltider som jeg kunne spise sammen med dem i besøksrommet. Det kunne være opptil ti stykker samlet på én gang. Når noen av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn kom på besøk, fikk jeg tillatelse til å vise deres lysbildeprogrammer. Én gang hadde jeg gleden av å lede Vakttårn-studiet mens 14 vitner var på besøk. Det så ut til at jeg hadde fengselsmyndighetenes fulle tillit. På bestemte dager forkynte jeg fra celle til celle om kvelden.

I 1974, etter at jeg hadde tilbrakt 24 år i forskjellige fengsler, fikk jeg besøk av en dommer som oppfordret meg til å sende inn en søknad om benådning. Jeg syntes ikke det var passende å gjøre det, for det ville bety at jeg innrømmet å ha vært innblandet i nedslaktingen ved Portella della Ginestra, enda jeg ikke hadde hatt noe med den å gjøre.

Svært glederike anledninger

I 1975 gav en ny lov rom for at de innsatte i fengslene kunne få permisjoner. Dermed fikk jeg for første gang anledning til å overvære et av Jehovas vitners stevner. Jeg deltok på et stevne i Napoli og gledet meg over fem uforglemmelige dager. På stevnet traff jeg flere kristne brødre og søstre enn jeg noensinne før hadde sett.

Det som brakte meg særlig stor glede, var at jeg endelig, etter så mange år, ble gjenforent med familien min. Min kone, Vita, hadde vært trofast mot meg hele denne lange tiden, og sønnene mine var nå unge menn i 20- og 30-årene.

Det følgende året — da jeg hadde permisjon fra fengselet flere ganger — ble det foreslått at jeg skulle søke om løslatelse. I en rapport som tilsynsføreren laget om meg, anbefalte han at søknaden min ble innvilget. Han skrev: «Det kan trygt sies at Mannino i dag er en annen mann enn den blodtørstige ungdommen som utførte Giulianos ordrer; han er slett ikke til å kjenne igjen.»

Etter en tid bad fengselsmyndighetene på Procida om at jeg skulle bli benådet. Til slutt ble benådningen innvilget, og den 28. desember 1978 ble jeg løslatt. For en glede det var for meg å være en fri mann etter å ha tilbrakt over 28 år i fengsel!

Det eneste håpet om rettferdighet

Som kidnapper under Salvatore Giulianos kommando hadde jeg kjempet for det jeg trodde skulle bringe sann frihet til min familie og mine landsmenn. Men siden lærte jeg ut fra Bibelen at uansett hvor oppriktige mennesker måtte være, kan de aldri sørge for den rettferdighet som jeg lengtet så inderlig etter i min ungdom. Jeg er takknemlig for at kunnskap fra Bibelen har hjulpet meg til å forstå at det bare er Guds rike under ledelse av hans Sønn, Jesus Kristus, som kan avskaffe urettferdigheten og bringe menneskene den lindring de så sårt trenger. — Jesaja 9: 6, 7; Daniel 2: 44; Matteus 6: 9, 10; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Mange aviser skrev om den personlighetsforandringen jeg hadde gjennomgått takket være slik kunnskap fra Bibelen. For eksempel siterte avisen Paese Sera fengselsdirektøren på Procida, som sa: «Hvis alle fanger hadde vært som Franck, ville fengslene blitt overflødige. Han har hatt en uklanderlig oppførsel, han har aldri kranglet med noen, og han har aldri fått den aller minste reprimande.» En annen avis, Avvenire, sa: «Han er en mønsterfange, noe utenom det vanlige. Hans rehabilitering har overgått alle forventninger. Han er respektfull overfor offentlige institusjoner og fengselsbetjenter, og han er i besittelse av en usedvanlig åndelighet.»

Et givende liv

Siden 1984 har jeg tjent i en av Jehovas vitners menigheter som eldste og som pioner, som heltidsforkynnerne blir kalt. I 1990 fikk jeg telefon fra en fengselsbetjent som jeg hadde snakket med om Bibelen 15 år tidligere. Han fortalte meg at han og hele hans familie var blitt Jehovas vitner.

Men min lykkeligste opplevelse kom i juli 1995. Det året hadde jeg den store glede å være vitne til at min kjære kone, Vita, ble døpt. Etter alle disse årene hadde hun gjort Bibelens lære til en del av seg selv. Kanskje de tre sønnene mine, som for tiden ikke deler min tro, også en dag vil ta imot det jeg har lært ut fra Guds Ord.

Det at jeg har fått oppleve å hjelpe andre til å lære om Bibelens sannheter, har gitt meg en glede som ikke kan sammenlignes med noe annet. Så givende det har vært å få del i den kunnskap som fører til evig liv, og bringe den videre til oppriktige mennesker! (Johannes 17: 3) — Fortalt av Franck Mannino.

[Fotnote]

[Bilde på side 18]

Fjellpasset på Sicilia der nedslaktingen fant sted

[Bilde på side 19]

Da vi giftet oss i 1942

[Bilde på side 21]

Jeg forkynte ofte for fengselsbetjentene

[Bilde på side 23]

Min kone og jeg