Der hvor Chinas praktfulle minnesmerker er bevart
MANGE synes at historiebøker er kjedelige; men jeg er ikke noen historiebok. Jeg presenterer levende historie. Jeg er Formosas nasjonalpalass-museum.
Det trengtes 3000 trekasser da skattene mine skulle bringes hit til forstaden Shih lin i utkanten av Tai peh. Utstillingene her blir forandret med jevne mellomrom, så jeg kan ikke ta deg med fra rom til rom. Disse forandringene blir foretatt hver tredje måned; likevel sies det at selv om en kom hit i hver utstillingsperiode, ville det ta en ti år å se alle skattene mine.
La oss gå bakover i Det fjerne østens historie så langt som menneskene kan huske. Ser du de gamle, uttørkede, brungule beinene der borte? Det er orakelbein som ble brukt når en skulle spå. Det er laget sprekker i dem fordi det var på den måten en fikk de svar en søkte. De som brukte disse beinene, boret ørsmå hull i dem, holdt dem over varme og ventet så på at de skulle slå sprekker. På hvert bein skrev de så ned hvilke begivenheter de hadde spurt om. Dette var under Shang-dynastiet.
Mine vitnesbyrd i bronse
Shang-dynastiet varte muligens i 650 år, fram til den tiden da Saul var konge i Israel. Dets historie er blitt skrevet i en svært varig form — bronse. De gjenstandene jeg viser fram, ble brukt i forbindelse med ritualer og er ikke vanlige husholdningsredskaper. Kineserne er praktiske. Et kar kan stå på tre bein; våre eldste beholdere har derfor tre bein og ikke fire. De er imidlertid vakkert laget med rike utsmykninger.
Akkurat som alle andre mennesker liker kineserne musikk. Våre eldste musikkinstrumenter er representert her i form av bronseklokker. Du blir kanskje overrasket over å se hvor store de er. Enda mer overrasket ville du bli hvis du vippet dem over til den ene siden og fikk se at det ikke er noen kolver inni dem. De er virkelige musikkinstrumenter, for hver av dem gir fra seg forskjellige toner når en slår på dem på utsiden med en liten hammer. Tonene varierer fra øverst til nederst på klokken.
Bronsetiden fortsetter inn i et av de lengste dynastier i historien, Chou-dynastiet. Her dukker den kinesiske drage opp, og bronsene fra denne tiden har leselige innskrifter, ja, noen har over 400 skrifttegn. Min historie foreligger i form av virkelige gjenstander som er blitt bevart opp gjennom tidene. På mange av disse er det skrevet historie, ikke av historikere, men av folk som skrev om seg selv og om sin egen tid.
Ch’in-dynastiet var svært kort; det varte bare i 15 år i det tredje århundre før Kristus. Men det etterlot seg noe som var svært langt — den store kinesiske mur, som er nærmere 2500 kilometer lang. Ingen deler av denne muren er her, men kinesernes anlegg for murbygging er demonstrert på min fasade og på områdene omkring her. Jeg ligger på toppen av to menneskelagde platåer, som støter opp til noen skogkledde fjell. Dypt inn i disse fjellene går det tunneler, hvor gjenstander hvis verdi ikke lar seg måle i penger, venter på å bli utstilt.
Da Jesus Kristus var her på jorden, var Han-dynastiet nesten 200 år gammelt, og det hadde ennå 200 år på seg. Denne perioden er også representert ved bronsegjenstander. Jeg vil gjerne få gjøre deg oppmerksom på en bronsekrukke eller jardinière. Det ser ut som om den er omgitt av et nett av tau. Når du ser nærmere etter, vil du se at «tauet» er en del av selve bronsearbeidet!
«Flere musikkinstrumenter!» sier du når du får se montrene med runde, flate bronsestykker med knotter i midten. Nei, cymbaler er det ikke. Gjett en gang til. «Grytelokk?» Nei. Hvis en snur et av dem, vil en få se den blanke flaten av det som en gang for lenge siden ble brukt som speil.
Skatter av keramikk og porselen
Etter Han-dynastiet kom en urolig tid. I de 200 årene som fulgte, var det tre riker og seks dynastier som kjempet mot hverandre. Jeg vil ta deg ganske fort med forbi disse og dem som etterfulgte de nordlige og de sørlige dynastier og Sui-dynastiet, fram til dynastiet T’ang fra det sjuende til det tiende århundre. Jeg er ivrig etter å vise deg T’ang-hesten. Den er i keramikk. Da den ble laget, ble det lagt farger på den. Nå er det bare det røde på manen som gir oss en liten idé om hvilke strålende farger den har hatt. Den er så vakkert formet og vitner om så stor kunstnerisk sans og likevekt at det oppveier det at den mangler farge. Hesten står i stolt positur med det ene beinet høyt hevet. Den er stor — 76 centimeter fra hovene til manen og godt og vel 60 centimeter fra mulen til halen.
Seks dynastier kom og gikk i løpet av de neste 218 årene, men vi skal gå ganske fort forbi disse og fram til Sung-dynastiets storhet og prakt. Europa befant seg i den mørke middelalder mens Chinas kultur under Sung-dynastiet gjennomlevde en periode på 400 år med rik kunstutfoldelse. Litteratur, malerkunst, skulptur, arkitektur og møbelkunst nådde sin høyeste uttrykksform, en uttrykksform som en neppe har sett maken til siden. Jeg har mye å vise deg fra denne allsidige epoken. Først må jeg fortelle deg om porselenet. Porselensgjenstander fra Sung-perioden er holdt i én, dempet farge. Denne ene fargen framhever glasurens renhet. Jeg har en venn fra Europa som ofte kommer på besøk, og som mener at min Ju-vare (uttales «ru») er den største skatten jeg eier. Vil du vite hvorfor?
Det skal jeg fortelle deg. Det lar seg for det første ikke gjøre å få tak i den spesielle fargen. Den framkom som en transmutasjon, en fargeforandring som fant sted i Ju-ovnen. I Sung-perioden var for det annet hensikten med porselensarbeidene å prøve å etterligne den spesielle, dempede, gjennomskinnelige fargen i jade foruten dens kjølige, glatte overflate. Kineserne likte jade uansett farge. Men de ville gjerne kopiere den hvite jaden og den svakt lysegrønne. Dette oppnådde de i Ju-varen. Hvis du kunne åpne montrene og berøre gjenstandene, ville du forstå den tredje grunnen — de kjennes like glatte som jade. Etter det en vet, finnes det bare cirka 30 Ju-varegjenstander i hele verden, og 23 av dem er her.
I det 13. århundre rykket Djengis-khan og hans hærer inn fra Mongolia. Ved hjelp av sine sverd og tatarponnier prøvde de å ødelegge den fred og ro som preget Sung-perioden. Disse barbariske fremmede klarte imidlertid ikke å utslette den arv Sung hadde etterlatt Chinas store befolkning! De dynastiske linjer ble utvisket, men landets erobrere gikk opp i det kinesiske folk. Med tiden hersket Djengis’ sønnesønn Kublai-khan omgitt av all den silke og alt det elfenbein som China kunne framvise, over det som på dette tidspunkt ble kalt Yüan-dynastiet.
Yüan-dynastiet vek med tiden plassen for Ming-dynastiet. Det var på dette dynastiets tid Columbus seilte til Amerika. La oss gå inn og se på utstillingen av Ming-porselen. Hørte jeg at du gispet? Det skyldtes en blanding av overraskelse og begeistring, ikke sant? Ming-varenes strålende farger kan ta pusten fra en! Du vil sikkert legge merke til en bolle med høy stett. Den er dekorert med grønne drager på skarpt gul bunn. Mønstret ble gravert inn på rågodset og dekket med farger før glasseringen. Ming-periodens kunstnere lærte til slutt å beherske fargingen, slik at fargen ikke rant utover, hverken før eller under brenningen.
Ming-dynastiet ble etterfulgt av Ch’ing, som varte til 1911 og ble det siste av de kinesiske dynastier. China avskaffet omsider sitt keiservelde. Ch’ing-dynastiet etterlot imidlertid China en arv som ikke bare besto i dets egne kunstneres produktive verk, men også i det palasset hvor gjenstander fra foregående dynastier er samlet. Disse utgjør selve kjernen i min samling.
Elfenbein, lakkarbeider og jade
La oss forlate porselenet, som det også i denne perioden ble frambrakt mye vakkert av, og heller snakke om elfenbein som noe som er typisk for denne perioden. En kunst som alltid gjør stort inntrykk på fremmede, er utskjæringen av elfenbeinsballer. Utskjæringene er så hårfine at de ligner kniplinger. Det er imidlertid ikke bare selve «kniplingsarbeidet» som vekker begeistring. Av et enkelt elfenbeinsstykke er det skåret ut kule etter kule innenfor hverandre. Ett stykke har 13 bevegelige lag, det ene inni det andre. Hver ball kan dreies rundt inni de andre.
Her finner vi også det som må sies å være verdens mest elegante matdåse. Den består av en lagdelt gruppe av ovale bokser som er så fint utskåret av elfenbein at hver av dem ikke engang er så tykk som en flat tannstikker. Den er laget som et luftig nett for at maten skal holdes kjølig og samtidig fri for insekter. Mange av de besøkende har vanskelig for å bli overbevist om at den ikke er laget av stivede kniplinger!
Kineserne er også mestere i miniatyrisering. Elfenbeinssamlingen omfatter en liten passasjerbåt som bare er fem centimeter lang. Alle detaljer er skarpe og tydelige. Inne i båten kan en se passasjerene, og salongvinduene kan skyves fram og tilbake.
Så langt har vi kommet nå, og ennå har jeg ikke engang nevnt de utskårne lakkarbeidene mine. Underlaget fikk hele 36 strøk med lakk, og hvert strøk fikk tørke og ble slipt før et nytt ble lagt på. Så overtok billedskjæreren. Hans oppgave var å skjære lakken, ikke treet under den. Noen ganger ble en gjenstand overtrukket med lakk i forskjellige farger, og billedskjæreren skar til det ønskede fargelaget og ikke gjennom det. Noen av de gjenstandene jeg har, er det skåret dypt i, og de har tre farger i sitt mønster.
En av mine rikeste samlinger er jadesamlingen. Jeg har spart den til nå fordi den ikke tilhører noe bestemt dynasti. Kinesernes respekt for jade er renningstråden i vår kulturhistories lange billedteppe. Jeg eier både de eldste og de største jadegjenstander i verden. Blant de nyeste kan jeg vise deg en som forestiller en hvit kålstokk med grønne blad og to grønne gresshopper på toppen. Det ble ikke brukt maling eller fargestoff, men den dyktige utskjæreren hadde et våkent øye for hvilke muligheter fargene i råmaterialet bød på.
Mine maleriruller
Og hva med malerkunsten? Kinesiske maleriruller forteller mye mer om landets historie. Hvis du noen gang kommer og besøker meg, håper jeg at i det minste én av to berømte ruller vil være utstilt. «By i China» gir et bemerkelsesverdig vitnesbyrd om hvordan livet artet seg under tidligere tiders dynastier. Maleriet oppbevares i en rull og rulles ut i hele sin lengde — 11,5 meter! Vi begynner ved elvemunningen; øyet beveger seg så langs elvebreddene gjennom landlige områder og avsidesliggende steder og når til slutt byen. Her ser vi tusenvis av bitte små mennesker. Denne rullen gir oss et bilde av hvordan folk levde, hvordan de kledde seg, og hvordan handelen var — ja, dette bildet fra gammel tid sier mer enn mange ord.
Den andre store malerirullen er den som kalles «De 100 hestene». Dette er et 7,75 meter langt landskapsmaleri med alle slags hester i alle stadier av livet opptatt med alle slags arbeidsoppgaver. Et par døde hester er også med. La meg spørre deg om noe: Har du lagt merke til at kinesiske malerier har en «stil» som du kan kjenne igjen? Kan du si hva det er som gjør at noe ser kinesisk ut, i dine øyne? Det er særlig to ting som gjør det. For det første er det perspektivet. Det virker alltid som om du henger i luften og svever over skueplassen. For det andre finnes det ikke skygge. Avstanden er markert ved at tingene er malt mørkere hvis de er nær, og lysere hvis de er lenger borte.
På maleriet «De 100 hestene» vil du imidlertid kunne se at det finnes skygger. Videre er det glanslys i øynene til hestene, en effekt som kinesiske malere ikke bruker. Likevel føler du at dette maleriet er kinesisk. Det har du rett i. Kunstneren benyttet alle de virkemidler som den kinesiske stil er kjent for, men i tillegg til disse benyttet han altså skygge og glanslys, som er virkemidler som kjennetegner vestlige lands malerkunst. Kunstneren er kjent i China som Lang Shih-ning. Han arbeidet som maler ved hoffet under Ch’ing-dynastiet i begynnelsen av 1700-tallet. Han var imidlertid født Guiseppe Castiglione og kom til China som jesuittprest. Han er den eneste utlending som blir anerkjent som kinesisk maler av kineserne.
Tilknytning til buddhistiske ritualer
Også en annen utenlandsk innflytelse gjorde seg sterkt gjeldende i China, nemlig buddhismen. Den ble ikke absorbert, men slo likevel virkelig igjennom blant befolkningen. Den har beholdt sine indiske uttrykksformer og øver stor innflytelse på kinesernes tenkesett og levemåte. Lurer du på hvorfor jeg, et museum, nevner dette? Jo, jeg har minnesmerker om dette også. Fra Tibet kom esoterisk (bare forståelig for innvidde) buddhisme og ble godtatt og utøvd i Keiserpalasset i Peiping og i Sommerpalasset i Jehol. I min samling har jeg gjenstander som ble brukt i forbindelse med ritualene her. Det ser ut til at de som deltok i ritualene, utfordret døden. Jeg kan vise deg en rosenkrans som består av hodeskaller av jern, og et utskåret «forkle» av elfenbein med fullt av dødningehoder på som presten skulle ha på seg. I begre laget av hodeskaller av mennesker ble offer til gudene oppbevart. Jeg har noen slike begre her. Vanligvis var det bare adelens og yppersteprestenes hodeskaller som ble brukt. En annen gjenstand som er laget av en hodeskalle, er en tromme som ble brukt i tempelorkestre. Den er laget av toppen av to barneskaller som er festet til hverandre isse mot isse, og over åpningene er det trukket lamme- eller apehud. Et annet musikkinstrument er en trompet som er laget av et lårbein fra et menneske og utstyrt med munnstykke av metall. Disse instrumentene virker ikke frastøtende og primitive, for de er smakfullt malt og dekorert.
En kan ikke unngå å legge merke til likhetspunkter med hensyn til religion, ikke bare når det gjelder bruken av rosenkranser, men også når det gjelder prestedrakter. Bispehuer i min samling er helt lik bispehuene i vestlige religioner. Mange av de besøkende bemerker dette. Har du lyst til å se mer? Kom og besøk meg!
Vi har bare så vidt berørt det jeg har å vise fram, og det jeg har å fortelle om mitt land og mitt folk — det mest tallrike folk i verden. Jeg har svært god hukommelse. — Innsendt.