Krybbedød — kan det forebygges?

«I de senere år har stadig flere forsøkt å forhindre plutselig, uventet spedbarnsdød ved å benytte seg av elektronisk overvåking av barn som anses for å være spesielt utsatt for å kunne bli rammet av krybbedød.» — «Pediatrics», juni 1986.

MEN det er et spørsmål som melder seg i denne forbindelse: Kan krybbedød forhindres ved hjelp av elektronisk overvåking? Tusenvis av foreldre bruker eller har brukt varselinnretninger hjemme hos seg selv. De plasserer innretningen i kontakt med barnet, og den gir fra seg et varselsignal hvis det inntrer en truende uregelmessighet i hjertevirksomheten eller åndedrettet. Tidsskriftet Science News forteller at anslagsvis mellom 40 000 og 45 000 slike apparater er i bruk i De forente stater, og det blir fremstilt ytterligere mellom 10 000 og 15 000 hvert år. Ettersom faren regnes for å være over etter første leveår, er det ikke nødvendig å benytte disse hjelpemidlene i årevis. Men har de noen virkelig effekt i kampen for å redde liv?

Dr. Ehud Krongrad og sykepleier Linda O’Neill ved barnesykehuset ved Columbia universitet i New York studerte 20 spedbarn som ble ansett for å være i høyrisikogruppen. Deres undersøkelse tyder på at det er ytterst vanskelig å peke ut med noen stor grad av nøyaktighet hvilke barn som er i risikogruppen, og som derfor trenger overvåkingsutstyr hjemme. De sier: «Det finnes ingen særlig pålitelig undersøkelsesmetode som kan brukes til å fastslå eller antyde med en rimelig grad av sikkerhet om et barn befinner seg i risikogruppen.»

De hevder at foreldre naturlig nok er meget subjektive i sin bedømmelse av egne barns reaksjoner, og de sier: «De fleste signaler som foreldrene oppfatter som virkelige faresignaler i forbindelse med fysiske forandringer, ledsages ikke av kardioelektrisk uregelmessighet.» De funnene som disse to har gjort, tyder faktisk på «at de aller fleste av de spedbarna som dør plutselig og uventet, ikke har hatt registrerbare eller klinisk tydelige symptomer». Derfor uttaler George A. Little ved det medisinske fakultet i Dartmouth: «Hvis legene skulle gå ut fra kriteriene i den rapport som det er enighet om blant forskerne, antar jeg at det ville bli en markert nedgang i bruken av overvåkingsutstyr i hjemmene med tanke på apnoe hos spedbarn.»

Denne konklusjonen støtter det som legen sa til Tottie, og som er sitert i den innledende artikkelen: «Det er ikke noe du kunne ha gjort for å forhindre det. Om du så hadde stått ved siden av sengen med et elektronisk varselapparat, kunne du ikke ha reddet henne. Du kan ikke forutsi det, og du kan ikke forhindre det. Det forekommer at alt bryter plutselig sammen, og foreløpig er det umulig å si hva årsaken er.» Det er dessverre slik at det finnes mange områder hvor vitenskapen ikke kjenner alle svarene på våre spørsmål, og det gjelder blant annet krybbedød.

Det kan også være viktig å huske på at slike varselinnretninger er elektriske apparater. I en artikkel i Pediatrics heter det derfor: «Helsearbeidere og forbrukere bør være klar over at det å ha en varselinnretning i et hjem, innebærer en potensiell risiko, spesielt når det også er en smårolling eller et barn under skolealder i familien.» En løs ledning vil være en fristelse for ethvert barn, og hvis det er en kontakt i nærheten, kan det ende med støt og brannskader. De som benytter seg av slike elektroniske varselapparater, bør derfor være ytterst påpasselige hvis det er andre barn i familien.

Nesten-dødsfall

Et nesten-dødsfall vil i denne forbindelse si at et spedbarn slutter å puste og tilsynelatende er dødt, men blir reddet i tide. En av foreldrene merker kanskje plutselig at barnet slutter å puste, og river det til seg og løper etter hjelp eller skynder seg til nærmeste sykehus. En slik rask inngripen og det at barnet plutselig blir rykket opp, har noen ganger ført til at hjertet og åndedrettet har kommet i gang igjen uten hjertemassasje eller annen behandling som stimulerer hjertevirksomheten og åndedrettet.

Slike nesten-dødsfall har av og til forekommet hos barn som senere er blitt rammet av krybbedød. Dr. Marie Valdes-Dapena sier at ’nesten-dødsfall hos spedbarn tyder på stor risiko for plutselig død’. Mange leger er derfor av denne oppfatning: «Åndedrettet og hjerteslagene blir styrt av det autonome nervesystem, og det ser ut til å være så godt som sikkert at spedbarn som dør plutselig og uventet, eller som står i fare for å bli rammet av krybbedød, har en eller annen forstyrrelse i denne automatiske delen av sentralnervesystemet.» Men årsaken er fremdeles en gåte.

Når et spedbarn dør under uforklarlige omstendigheter, blir hendelsen altså definert som krybbedød. I et slikt tilfelle kan det ikke påvises noen eksakt dødsårsak ved obduksjon. Og ut fra den forskning og de undersøkelser som hittil er gjort, er det vanligvis ikke mulig å forutsi eller forebygge krybbedød. Når et spedbarn dør — enten plutselig og uventet eller av andre årsaker — hva kan da hjelpe foreldrene til å orke å leve videre? Hvordan kan de klare å bære sorgen?

[Bilde på side 9]

Et barn som er koblet til et elektronisk apparat som overvåker pustefunksjonen