De som stoler på Jehova, blir ikke skuffet

«STOL bare på deg selv, så er det ingen andre som skuffer deg.» Denne kyniske uttalelsen er 250 år gammel, men likevel er det mange som gir uttrykk for en lignende oppfatning i dag. Mistillit gjennomsyrer samfunnet.

Leo, som har planer om å gifte seg for andre gang, forlanger at forloveden hans før bryllupet skal underskrive en avtale om underhold i tilfelle de senere skiller seg. Ekteskapet er ikke lenger ensbetydende med tillit.

Larry kommer med denne klagen, som er typisk for mange arbeidsløse unge mennesker: «Når samfunnet vet at det kan ta deg, putte deg i et lite hull og la deg bli der, er det nettopp det det gjør.» Han har mistet tilliten til samfunnet i sin alminnelighet.

Juanita sa etter en skandale som dreide seg om en framstående fjernsynsevangelist som hun hadde gitt pengebidrag til: «Det er et bedrag, hele greia.» Selv ikke religiøse ledere er alltid til å stole på.

Bibelen advarer oss med rette mot å stole naivt på mennesker og menneskelige institusjoner. Salmisten skriver: «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker.» Den samme salmen råder oss imidlertid til å stole på en som aldri vil svikte vår tillit, nemlig den allmektige Gud. — Salme 146: 3, 5.

Nasjonale ledere, til og med hele nasjoner, hevder riktignok ofte at de stoler på Gud. På mange pengesedler og mynter i USA har det de siste 100 årene stått følgende motto: «VI STOLER PÅ GUD.» Men historien viser at menneskeheten i sin alminnelighet har stolt på økonomisk, militær og politisk makt istedenfor på Gud.

Finnes det et folk i dag som virkelig stoler på Gud? Får de noe igjen for å gjøre det? Hvordan er det til gagn for dem?

Millioner av mennesker som stoler på Gud, kom sommeren 1987 sammen på stevner i hundrevis av byer på hele den nordlige halvkule. Temaet for disse stevnene, som ble arrangert av Jehovas vitner, var «Stol på Jehova». Som en avis i Norwich i England bemerket, gjenspeilte dette temaet den alminnelige skuffelse over verden. Men istedenfor å klage over at menneskelige institusjoner har kommet til kort, kom Jehovas vitner sammen for å ta for seg hvordan de kan styrke sin tillit til Jehova, og hvilket gagn de har av å stole på ham.

Hva var det som fikk disse menneskene til å komme sammen? Det var deres tillit til Gud og til hans Ord, Bibelen. En avisartikkel i Granada i Spania skrev om deres motiv for å overvære stevnet: «Hele familier har reist til Granada, både små barn, foreldre og besteforeldre, for å lytte til Jehovas ord, for det er det Bibelen sier. Dette forener familier og styrker vennskapsbånd.»

De som var til stede, viste at de stolte på Gud

For manges vedkommende var bare det at de var på et stevne, et bevis for at de stolte på Jehova. Det gjaldt for eksempel Simone Grijmonprez, som var på stevnet i Kortrijk i Belgia hver dag til tross for en alvorlig sykdom som krever at hun får oksygenbehandling seks timer om dagen.

Roberto González, som er heltidsforkynner enda han er lam i alle fire lemmer, var på stevnet i El Ferrol i Spania. Selv om han må sitte i rullestol og må ligge til sengs i to—tre måneder hvert år, bruker han gjennomsnittlig rundt 90 timer i måneden på å forkynne på gaten for sine venner og medmennesker om verdien av å stole på Gud. Han kan snakke av erfaring, for det var nettopp det at han stolte på Jehova, som gjorde at han klarte å slutte å misbruke narkotika, en uvane som førte til at han ble arrestert sju ganger og ble uhelbredelig lam da han var 18 år. Han har allerede hjulpet sju av sine tidligere omgangsfeller til å stole på Gud istedenfor på narkotika for å gjøre livet verdt å leve.

Noen måtte bringe økonomiske offer for å være til stede. Det var tilfellet med mange Jehovas vitner på øyene i øygruppen Azorene, fordi de måtte dra til en annen øy for å overvære stevnet i hovedstaden, Angra do Heroismo. En familie på fem brukte flere måneder på å ale opp to kuer som de solgte for å få råd til å dra.

Å stole på Gud betyr å stole på hans normer

«Stol på Herren og gjør det gode,» sa salmisten David. (Salme 37: 3) Jehovas vitner tror derfor at man må vise at man har oppriktig tillit til Gud, ved å ha god oppførsel. Det at de tjener en pålitelig Gud, har derfor motivert dem til å bli pålitelige mennesker. Dette er noe som mange andre har satt pris på.

På stevnet i Le Havre i Frankrike installerte en telemontør en telefonkabel på stadionet og gav uttrykk for at han hadde betenkeligheter med å gå ifra utstyret sitt uten at noen passet på det. En offentlig tjenestemann forsikret ham: «Du trenger ikke å bekymre deg for det når det gjelder vitnene. Det verste som kunne skje, var at du oppdaget at du hadde mer utstyr etterpå enn du hadde før.»

Ved et av stevnene i Sverige gav eieren av et motell alle hovednøklene til motellet til de vitnene som organiserte stevnet. Han lot dem drive motellet uten at noen av personalet var til stede. «Vi har aldri gjort dette før,» sa eieren, «men vi stoler på dere.» Etter stevnet gav han uttrykk for at han var fornøyd med den måten vitnene hadde tatt hånd om motellet på.

Uttrykk for verdsettelse av vitnenes oppførsel

Tillit til Gud tilskynder også folk til å følge hans normer for renhet og orden. Det motiverer dem til å tilby sine tjenester som frivillige arbeidere og hjelper dem til å samarbeide i fred og harmoni. Dette trekket ved stevnene gikk ikke upåaktet hen.

Borgermesteren i Terni i Italia sendte følgende telegram til dem som var på stevnet i den byen: «Jeg vil gjerne gi uttrykk for hele byens respekt for og verdsettelse av den opphøyede samfunnsfølelse som er blitt demonstrert ved bruken og istandsettingen av det anlegget som er stilt til deres rådighet. Hjertelige hilsener til dere som deltar i stevnet.»

En av ishallens formenn i Mikkeli i Finland la merke til den ånd som hersket blant de vitnene som frivillig organiserte stevnet, og utbrøt: «Jeg har ikke funnet noe negativt her, bare positivt! Innstillingen til de frivillige arbeiderne er imponerende. Det er en fornøyelse å se glade mennesker som liker arbeidet sitt.»

En bussjåfør som var til stede ved stevnet i Nancy i Frankrike, bemerket: «Jeg kjente ikke Jehovas vitner særlig godt før, men nå kjenner jeg dem bedre. Før hadde jeg alltid hørt negative ting om dem. Men nå ser jeg annerledes på dem. Det er vanskelig for meg å beskrive den dype følelse av velvære en kjenner her. Det er ingen som dytter, og ingen som blir irritert, og alt går som smurt.»

I Pergusa i Italia offentliggjorde en avis et brev som var skrevet av en gruppe lokale innbyggere som takket Jehovas vitner for deres fine oppførsel, særlig deres renslighet, og den måten de behandlet stadionet på. «Alle burde oppføre seg som de,» stod det i brevet, «men dessverre er det noe annet når det blir holdt andre slags stevner.»

Flere taler ved stevnet understreket hvor viktig det er å etterligne Guds egenskaper. Jehovas vitner bestreber seg på å gjøre nettopp det. Noen ble svært oppmuntret av den fremgang de allerede har gjort i den retning.

En avisselger som har sin butikk like ved stevnestedet i Edinburgh i Skottland, sa: «Jeg blir bestandig glad når vitnene kommer til Murrayfield. De er så vennlige og høflige når de kommer inn i butikken — det er ingen av dem som dytter, bråker og slåss om å bli ekspedert. Det er en fornøyelse å ha dem her, og jeg ser fram til å treffe dem hvert år.»

En journalist i Belgia sa: «Noe slikt som dette har vi ikke sett noen andre steder.» En annen journalist bemerket: «I vår tid er det ut fra et rent menneskelig synspunkt utenkelig at slike store stevner fortsatt kan organiseres i en slik broderlig atmosfære.»

Tomas Bresky, en intervjuer i svensk fjernsyn, overvar stevnet i Luleå i Sverige. Han oppsummerte sine inntrykk på denne måten: «Du blir fascinert . . . etter å ha vært sammen med disse menneskene noen få dager. De er så faste i sin overbevisning og så kompromissløse og har så sterk tillit til Bibelen. Hvem blir ikke tiltrukket av en organisasjon som arbeider? Det virker som om bespisningen av 10 000 mennesker bare er et spørsmål om å dele ut noen få brød og fisker. Hvem ville ikke like å ha slike rolige og tålmodige barn? Her finner du ekte disiplin og orden.»

Dåpskandidater viser at de stoler på Jehova

På alle stevnene var det anledning til å symbolisere sin innvielse ved å bli døpt i vann. Den talen som ble holdt før denne seremonien, viste tydelig at en slik avgjørelse gjenspeilte tillit til Jehova. Mange som ble døpt ved disse stevnene, hadde allerede erfart fordelene ved å ha en slik tillit.

På stevnet i Navan i Irland ble Noel Donaghue døpt. Ikke så lang tid i forveien hadde han vært lutfattig og bodd i et forlatt hus i Liverpool i England. Han hadde ikke engang tatt godt vare på seg selv, for han var deprimert og dypt fortvilt på grunn av verdensforholdene. Helsen ble dårligere, og han tenkte på å ta livet av seg. I februar 1984 måtte begge bena amputeres på grunn av forfrysninger.

Senere det året flyttet han tilbake til sitt hjem i Irland og ble kontaktet av Jehovas vitner. Snart begynte han å overvære møter, og hans fortvilelse ble erstattet med et virkelig håp for framtiden. «Den første halvdelen av det året var forferdelig,» sa han, «men den andre halvdelen var fantastisk.» Nå ser han lyst på livet. Det viser blant annet det han svarte da noen spurte ham om hvordan han klarer å gå fra hus til hus og forkynne når han må gå med proteser. «Jeg slipper i hvert fall å fryse på bena om vinteren!» svarte han.

Blant dåpskandidatene var det også noen eldre som hadde lært å stole på Gud. På det områdestevnet som ble holdt på Colombes stadion i nærheten av Paris, ble Claudine Adolphe, en kvinne på 91 år, døpt. Datteren hennes var blitt et Jehovas vitne noen år tidligere, og til tross for sin alder begynte Claudine å se nærmere på Jehovas vitners tro og livsførsel. Flere i hennes nærmeste familie var døde, så hun fant stor trøst i Bibelens oppstandelseshåp, som ble forklart for henne. Hun begynte å studere Bibelen, og hun lærte Jehova å kjenne og fikk tillit til ham, den Gud som lover å bringe de døde tilbake til livet.

José Benito, som ble døpt i El Ferrol i Spania, kunne også bekrefte verdien av å stole på Jehova. Han hadde vært narkoman, og i fire år hadde han prøvd å slutte med narkotika, men uten å klare det. Så begynte han å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og den nøyaktige kunnskap fra Guds Ord og den styrke Gud gav, satte ham i stand til å avlegge denne vanen. Han hadde alltid hatt en viss verdsettelse av åndelige ting, og når han var påvirket av narkotika, pleide han å forkynne på barer og gatehjørner. Han forkynte sin egen, spesielle lære om Jesus og behovet for fred og ble sarkastisk kalt «apostelen» i den byen han bodde i. Nå har han innrettet sitt liv i samsvar med Guds krav og har lært å forkynne på en verdig og fornuftig måte.

Verdsettelse av stevneprogrammet og de nye publikasjonene

Jehovas vitner fra mange land gledet seg over samværet og det lærerike programmet på stevnet. En heltidsforkynner som har vært katolsk nonne i 43 år, sa: «Det er den fantastiske, verdensomfattende enheten som fortsatt forundrer meg. Ofte sier jeg til meg selv: ’Det er bare Jehova som kan organisere slike begivenheter, som er unike i en verden som blir stadig mer splittet på alle områder i livet!’»

En far til tre barn i Stoke on Trent i England skrev: «Det virket som om hver tale inneholdt et poeng som spesielt gjaldt oss. Hver kveld vi kom hjem, takket vi Jehova for at han hadde sørget slik for oss.»

De som overvar de stevnene som ble holdt på spansk, ble glad for å få boken Aid to Bible Understanding (Hjelp til å forstå Bibelen) på spansk. En bror i Granada i Spania skaffet seg et eksemplar og bladde igjennom den mens han ventet på en bensinstasjon like ovenfor stevneplassen. En av dem som arbeidet der, la merke til tittelen på boken og sa: «Det er nettopp det en trenger, noe som hjelper en til å forstå Bibelen. Jeg skjønner i hvert fall ikke det som står der.» Broren tilbød seg å hjelpe ham, og det ble startet et bibelstudium med denne mannen uken etter stevnet.

Stevneprogrammet understreket framfor alt hvor viktig det er å stole på Gud og hans rike istedenfor på menneskelige institusjoner. I Italia la en kjent journalist merke til denne spesielle siden ved Jehovas vitners tro. Han sa i et fjernsynsprogram som ble vist i hele landet: «De tror helt og fullt på dette budskapet . . . om Kristi seirende gjenkomst, som det er helt opplagt at Det nye testamentes skrifter inneholder. Jeg mener at disse temaene er blitt skjøvet til side ikke bare av den katolske kirke, men av alle de store kristne religionene. De har fjernet dem fra sentrum av det som var den opprinnelige kristne tro, og disse bevegelsene [Jehovas vitner] har gjenoppdaget dem. I denne forstand er det en ekte gjenopprettelse, en korrekt gjenopprettelse.»

Denne gjenopprettelsen av grunnleggende kristne læresetninger har satt Jehovas vitner i stand til å erstatte skepsis med tro, fortvilelse med håp og mistillit med tillit. De vet at Gud aldri vil svikte deres tillit til ham. Denne serien med stevner viste at det lønner seg å stole på Gud og leve i samsvar med den overbevisningen. Da programmet var slutt, drog stevnedeltagerne hjem igjen, mer besluttet enn noensinne på å ’stole på Jehova av hele sitt hjerte’. — Ordspråkene 3: 5.

[Oversikt på side 21]

FORELØPIG STEVNERAPPORT 1987

Belgia 7 31 121 319

Danmark 5 23 029 200

Finland 6 26 144 284

Frankrike 19 138 683 2 705

Hellas 5 28 811 418

Irland 2 4 326 61

Italia 34 221 227 5 496

Luxembourg 1 1 458 8

Malta 1 674 13

Nederland 9 43 510 231

Norge 4 12 703 218

Portugal 12 55 057 1 102

Spania 15 105 591 2 394

Storbritannia 15 155 743 1 212

Sveits 5 19 459 261

Sverige 10 30 099 312

Vest-Tyskland 24 159 361 1 455

Østerrike 5 24 686 360

18 land i Europa 179 1 081 682 17 049

23 andre land 233 1 866 875 23 270

TIL SAMMEN 41 LAND 412 2 948 557 40 319

[Bilde på side 17]

Skuespillet om Rahab

[Bilde på side 17]

Roberto González, Spania

[Bilder på side 18]

Øverst: Claudine Adolphe, Frankrike

I midten: Crystal Palace nasjonale sportssenter, England

Dåp som symbol på innvielse