En serietegner på jakt etter lykken

Tidlig i 1970-årene var jeg en av de ledende serietegnere i Kodansha, et velansett forlag i Japan. Jeg var bare 23 år, men jeg hadde en månedlig inntekt på mellom 300 000 og 400 000 yen (mellom 14 000 og 19 000 kroner), og det var tre—fire ganger så mye som en høyskoleutdannet ung mann med flere års erfaring fra næringslivet kunne tjene. Jeg hadde også hatt fast følge med en lovende ung mann i to år, og nå så det ut til at min kjærlighet til ham ville modnes i et ekteskap.

Det som hadde gjort meg kjent landet over, var tegneserien «Lykken», som ble startet i februar 1972. Den hadde som tema: «En fattig pike, Shima, på jakt etter lykken.» Jeg lovpriste den store kjærligheten mennesker imellom gjennom en dramatisk handling. Men mitt mål var ikke å fremme de unge lesernes åndelige ve og vel, men å skape en populær tegneserie.

Den gang drømte jeg ikke om at jeg skulle få lære hva ekte lykke var, og begynne et nytt liv når serien ble avsluttet etter 46 uker. Hva slags nytt liv var det? La meg først fortelle dere hvordan jeg ble serietegner.

Veien til tegneseriene

Foreldrene mine var fattige, men de satte skoleutdannelse høyt, og de sparte ikke på pengene når det gjaldt å kjøpe bøker. Foruten disse bøkene var det også månedsblad for piker. Jeg ble helt fengslet av tegneseriene i disse bladene. Og jeg nøyde meg ikke med å lese; jeg begynte også å tegne seriefigurer.

Da jeg var liten, fantes det bare tre månedlige seriehefter for piker. Men tidene forandret seg. Selv universitetsstudenter og voksne begynte åpent å lese seriehefter. Asahi Evening News skrev nylig: «Hva kan være så interessant at selv TV har vanskelig for å konkurrere med det? I Japan er svaret tegneserieheftet. Det finnes en slags ’manga’ eller et seriehefte for hvert eneste menneske i Japan.»

I 1986 skrev Mainichi Daily News: «Nesten en tredjedel av alle hefter og blad som utgis i Japan, er Manga — en omsetning på 300 milliarder yen og et årlig opplag som kommer opp i 1,5 milliarder.» Og i begynnelsen av fjoråret skrev samme avis: «I august 1986 fantes det 21 forskjellige seriehefter for voksne kvinnelige lesere, med et samlet månedsopplag på 58 millioner eksemplarer.»

Da jeg vokste opp, var det etterspørsel etter nye serietegnere. Mens jeg leste til artium, arrangerte et av de største forlagene i Japan den første konkurransen for nye tegnere. Jeg ble med i konkurransen, men vant ikke fram. Året etter kom jeg til finalen med mitt arbeid. Det tredje året fikk jeg følgende melding fra forlaget: «Du har vunnet 1969-prisen fra Kodansha for tegneraspiranter til barneseriene.» Disse ordene hadde en magisk effekt på meg. De fikk meg til å gå helt og fullt opp i tegnearbeidet.

Jeg blir populær

Skal man få sine arbeider trykt i et kommersielt blad, må man gjennom en tøff opplæring. Hver uke måtte jeg finne på et spennende høydepunkt i tegneserien, og jeg måtte også slutte på en måte som ville få leserne til å kjøpe neste nummer. Det er ikke lett. Redaksjonsstaben gjennomgår stoffet med kritiske øyne. Uten sympati, i en forretningsmessig tone, sier de: «Dette her og det der — det har ikke sånn kvalitet at det kan trykkes!»

Jeg var nybegynner og hadde ikke noe å stille opp mot dem. «Jeg skal revidere dem omgående,» kunne jeg si, litt nedslått. Så drog jeg hjem i all hast og jobbet hele natten. Enda kunne det skje at redaktørene ikke var fornøyd, selv om jeg lydig hadde rettet på arbeidet både fire og fem ganger. Ofte satt jeg og gråt for meg selv, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle få til de endringene som var ønsket.

Likevel likte jeg arbeidet. Så jeg gjorde mitt beste for å rette meg etter redaktørenes ønsker. Det at jeg fulgte redaksjonens ønsker, bidrog til at jeg gjorde suksess, for de kjente lesernes reaksjoner ut og inn. Snart rangerte jeg høyt på popularitetsmålingene, og det var noe som var uvanlig for nybegynnere. Den dagen kom da jeg konkurrerte om førsteplassen med de tegnerne jeg tidligere hadde gått og beundret. Tegneserien «Lykken», som vi begynte med i det tredje året etter min debut, var helt fra først av den mest populære av alle tegneseriene.

De figurene jeg tegnet, kom på førsteside i Girls’ Friend, et av de to største seriemagasinene for piker i Japan. Det betyr at det var mitt navn som solgte bladet. Dessverre var det ikke slik at jeg selv kunne oppleve den lykken jeg skrev om.

Hvordan var dette livet

Etter hvert som jeg ble populær, fikk jeg en ny livsstil, spesielt etter at jeg flyttet til Tokyo og begynte å bo i en leilighet. Jeg levde som alle de andre populære tegnerne, som pleide å gå ut etter jobben på barer og i klubber, der de var til langt ut i de små timer, for så å gå hjem og sove utover dagen.

For å holde på populariteten måtte jeg tegne stadig mer sensasjonelle bilder og samtidig produsere mer. Jeg hadde aldri nok tid, for jeg arbeidet ikke raskt, og jeg ville ikke slå av på kravene til kvalitet. Det var slett ikke uvanlig at jeg ikke tok et bad på flere dager og ikke ryddet og vasket rommet mitt på en måned. For å overholde fristene arbeidet jeg av og til 30—40 timer i et strekk. Jeg ofret alt for arbeidet.

Dette førte til en spesiell situasjon: Jeg hadde penger nok, men ikke tid til å bruke dem. Så begynte jeg å sløse med pengene mine. Jeg kjøpte en ny kjole hver måned, men gikk sjelden med den. Jeg tok drosje hvor jeg enn skulle, og begynte å kjøpe grammofonplater for tusener av yen av gangen. Dette bare forsterket den tomheten jeg følte.

I denne verden der alt dreier seg om popularitet, tiltar rivaliseringen etter hvert som populariteten øker. Når én klatrer opp karrierestigen, betyr det at en annen må gå nedover. Når du er kommet på toppen, blir de andre tegnerne dine fiender, og de vil prøve å få vippet deg vekk fra toppstillingen. Og hva skjer om det går nedover med populariteten? Når honorarene først har begynt å gå oppover, blir de sjelden satt ned. Så hvis det går tilbake med populariteten, og du fortsatt holder høye honorarer, får du ikke noen oppdrag. Du blir glemt.

Nå hadde jeg jo en følelse av at jeg virkelig hadde fått noe til, men i denne verden av vellykkede tegnere kunne jeg samtidig registrere en tomhet og rastløshet som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Men det var noe jeg ikke ville innrømme overfor meg selv.

Kilden til ekte lykke?

I oktober 1971 kom en pent antrukket ung mann og banket på døren hos meg. Han var et av Jehovas vitner. Etter noen få besøk introduserte han sin mor for meg og sa: «Nå vil min mor overta.»

Jeg hadde all den berømmelse og alle de penger jeg kunne ønske meg, men likevel så jeg verken så velstående eller så lykkelig ut som fru Satogami, som hjalp meg med mitt bibelstudium. Ikke engang de følelser jeg hadde overfor den gutten jeg hadde fast følge med, virket så sterke som den glede hun gav uttrykk for når hun snakket om sin Gud, Jehova. Hva var årsaken til denne forskjellen? Jeg ønsket å finne ut om svaret på spørsmålet var å finne i Bibelen.

Men å finne tid til et slikt studium var ikke lett, spesielt ikke med den døgnrytmen jeg hadde lagt meg til, med å gå til sengs kl. 12 om dagen, stå opp ved 18-tiden om ettermiddagen og så jobbe til kl. 12 neste dag. Ofte våknet jeg av at det ringte på døren. Jeg vasket meg og begynte så studiet.

Hindringer

Til slutt begynte jeg å fortelle mine assistenter og den gutten jeg hadde følge med, om det jeg lærte. «De bør alle bli kjent med dette,» tenkte jeg. Framfor alt ønsket jeg at kjæresten min skulle begynne å studere. Men han viste ingen interesse, og hver gang jeg tok opp emnet, ble han sur. Jeg følte meg rådvill og usikker. Blir jeg bare lurt, slik han sier? Vil jeg miste ham en dag, om jeg fortsetter? Tanken på å miste ham var ikke til å holde ut. Vi var veldig forelsket i hverandre, og jeg hadde ikke engang lyst til å jobbe hvis han ikke ringte til meg. Drømmen var å få bli hans brud.

Etter hvert som jeg gjorde fremskritt i studiet, var det andre ting som begynte å forurolige meg. Livet mitt og mitt syn på livet var på langt nær i samsvar med de bibelske normer. Jeg begynte å tenke på at tegneseriene gjenspeiler forfatterens meninger, og at de påvirker titusener av påvirkelige barn, og det fikk meg til å se hvilket alvorlig ansvar jeg hadde. Selvtilliten ble borte da jeg innså at jeg gjennom replikkene til tegneseriefigurene mine kunne hevde ting som var gale. Bare ved å lese beundrerbrevene som kom inn hver uke, var jeg blitt helt klar over hvordan unge mennesker reagerer på disse korte dialogene.

Som profesjonell tegner måtte jeg imidlertid lage serier som solgte. Hva det er som selger godt, fremgår av de seriene med vold og umoral som nå ligger på topp. Som ledende serietegner ble det ventet av meg at jeg skulle tilfredsstille lesernes smak. Jeg hadde truffet blinken hos drømmende unge piker ved å komme med tiltalende skildringer av hvordan tenåringer blir forelsket og innleder forhold til hverandre. Ja, det var faktisk dette som var hovedgrunnen til at jeg først hadde suksess.

Jeg stod overfor et dilemma. Det jeg hadde lært ved å studere Bibelen, fikk meg til å ønske å gjøre en forandring, men jeg manglet en sterk motiverende kraft. Jeg trodde på utviklingslæren og erkjente ikke at det finnes noen Skaper. På den annen side kunne jeg ikke nekte for at det jeg studerte, virket logisk og fornuftig.

Å, som jeg ønsket at den gutten jeg hadde følge med, ville undersøke dette sammen med meg. Men han gikk aldri med på noe sånt. Til slutt sa han en dag: «Jeg er redd for å undersøke det.» For en feiging! Jeg begynte å tvile på om han virkelig elsket meg. Og hva med meg selv? Kunne det være at jeg bare var forelsket i selve forelskelsen?

Et vendepunkt

I mai 1972, da jeg for annen gang var på et av Jehovas vitners offentlige møter, ble jeg presentert for en annen ung kvinne som fru Satogami studerte med. Vi likte hverandre med en gang, og jeg lovte å besøke henne senere på dagen. Mens jeg var på vei til henne, vrikket jeg ankelen. Det førte til at jeg måtte ligge over hos henne om natten.

Den kvelden tok jeg tilfeldig ut en bok av bokhyllen hennes. Den het «Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse?» Jeg fikk lyst til å se hva den inneholdt. Gardinene var trukket for, men et svakt lys sivet inn fra gatelykten. Jeg stakk hodet bak gardinene og prøvde å unngå at lyset skinte på min nye venninne, som alt hadde sovnet. Så begynte jeg å lese.

For en vidunderlig bok det var! Mange ganger ble lesingen avbrutt av at tårene rant. Da dagen grydde, var jeg nesten kommet igjennom hele boken. Jeg kunne ikke holde tårene tilbake. Evolusjonsteorien er falsk! Det finnes en stor Skaper, som har skapt universet og menneskeheten! Jeg hadde aldri før i livet opplevd at noe hadde gjort så dypt inntrykk på meg. Det finnes en Gud! De logiske beviser for det finnes overalt rundt oss. Hvordan kunne jeg holde meg borte fra tjenesten for Gud den Allmektige lenger?

Det jeg før hadde syntes var så moro — å gå ut og drikke og delta i intetsigende samtaler — virket som den rene tomhet etter hvert som jeg begynte å være sammen med andre som hadde det samme ønske om å tjene Gud. Jeg følte meg nå ille til mote når mine venner brukte et simpelt språk og skrøt av sine umoralske eskapader.

Som enkeltpersoner var redaksjonsstaben og de andre tegnerne hyggelige mennesker. Men Satans ånd, som får mennesker til å tro at alt er tillatt, hadde også trengt inn i vår tegneserieverden og hadde gjennomsyret den. Folk taler om det hjertet er fullt av. (Matteus 12: 34) De umoralske seriene gjenspeiler verdiene til dem som lager dem. Hvem kan med rette benekte at Satan på en snedig måte har brukt enkelte seriehefter som et mektig våpen til å oppmuntre til umoral og vold? Selv måtte jeg innrømme at jeg uke etter uke hadde gått inn for en umoralsk tankegang gjennom seriene mine.

Etter å ha tenkt over hva slags menneske jeg er, kom jeg til at det var umulig for meg å sette Gud først i mitt liv og samtidig fortsette å arbeide som en populær serietegner. Jeg fortalte redaksjonsstaben at jeg kom til å slutte. Jeg gjorde det også slutt med den gutten jeg hadde hatt følge med.

Veien til lykke

Tegneserien som het «Lykken», ble avsluttet i desember 1972 med at Shima begynner et nytt liv med store forhåpninger. Jeg begynte også et nytt liv uken etter at serien var avsluttet. Jeg ble døpt som et symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova Gud.

I juni 1973, da kontrakten min gikk ut, sluttet jeg å arbeide som serietegner, og i september ble jeg en av Jehovas vitners heltidsforkynnere. I mellomtiden hadde jeg gleden av å hjelpe to av mine assistenter til å bli kjent med veien til sann lykke. Siden 1975 har jeg brukt over 140 timer hver måned i den kristne tjeneste.

Har det vært en vei til lykke? Jeg har ikke lenger noen stor inntekt, men jeg har en tilfredshet som jeg ikke hadde den gang jeg arbeidet med tegneseriene. Jeg arbeider med å hjelpe andre til å finne veien til evig lykke. Og dette arbeidet er langt mer kreativt enn arbeidet som serietegner. Jeg er også omgitt av medtroende som viser ekte broderkjærlighet. Og framfor alt har jeg det vidunderlige privilegium å kjenne og tjene universets store Skaper og har det håp at jeg kan få lovprise ham for evig på en paradisisk jord. — Fortalt av Yumiko Fujii.

[Bilde på side 23]

Figurene jeg tegnet, prydet forsiden på et av Japans største tegneseriehefter

[Bilder på side 24]

Etter at jeg hadde vunnet en konkurranse, ble jeg serietegner

[Bilde på side 26]

Nå deltar jeg i Jehovas vitners offentlige forkynnelsesarbeid