Damplokomotivet lever videre

TU-U-T! En fløyte bryter stillheten på landet. Tsj, tsj! Tøff, tøff! Ut av lokomotivstallen kommer det en kjempemaskin badet i en dampsky.

Nei, jeg drømmer ikke. Dette er 1980-årene. Jeg befinner meg i Sussex i England og skal reise med tog fra Sheffield Park til Horsted Keynes, omkring sju kilometer nordover. Det er et damplokomotiv som skal trekke toget!

Damplokomotiv fascinerer

Damplokomotivet hadde sin glanstid for omkring 50 år siden. Siden da har diesellokomotiver og elektriske lokomotiver overtatt i de fleste land. Likevel er det fortsatt mange alminnelige mennesker som er betatt av damplokomotiver, og ifølge boken Railways for Pleasure har Storbritannia høyere prosentandel av togentusiaster enn noe annet land i verden. Det er anslagsvis fire millioner menn, kvinner og barn som «viser mer enn en forbigående interesse for tog, særlig for damplokomotiver». Hvorfor?

Helt siden Richard Trevithick (1771—1833) fra Cornwall i England utnyttet dampkraft for å frakte varer, har folk med forkjærlighet for dampkraft betraktet lokomotivet som «en av de mest romantiske og peneste maskinene som noen gang er laget», og «menneskenes mest stemningsfulle skaperverk». Det er en «kilde til oppstemthet både for entusiaster og lekfolk». Helt siden jernbanens barndom, siden banen mellom Stockton og Darlington i Storbritannia ble åpnet i 1825 med George Stephensons «Locomotion», har entusiaster reist med tog «ene og alene for å nyte reisen». Men hva er det som gjør at så mange er begeistret for noe som andre mener er et gammeldags transportmiddel?

For dem som er gamle nok til å huske damplokomotivets tid, spiller nostalgi en rolle. For dem som er for unge til å ha reist med slike tog, er det det nye ved å sitte i en vogn bak de bråkete kolossene som hører gårdsdagens jernbane til, som fascinerer. O. S. Nock skriver i forordet til boken Symphony in Steam at hans interesse kommer av «den sentimentalitet som er i oss alle». Bladet Railway World beskriver likeledes den typiske togentusiast som «en som i bunn og grunn er en uhelbredelig romantiker». Men hva er det som gjør at de blir tiltrukket av disse lokomotivene? «Du kan se og føle den kraft og styrke et damplok har,» forklarte en entusiast. «Det er liksom noe mer levende.» En annen sa: «For mitt vedkommende er det lukten.»

Bevarte damplokomotiver

I august 1968 tok det statseide jernbanesystem i Storbritannia damplokomotivene ut av drift.a Ettersom den varmetekniske virkningsgraden sjelden var mer enn seks prosent, ble damplokomotivene erstattet med mer effektive trekkvogner. Vognstaller som huset de berømte dampdrevne togene, var det ikke bruk for lenger. Hundrevis av lokomotiver ble solgt til opphogging. Damplokomotivet ble nærmest utryddet. Men planleggerne regnet ikke med entusiastenes voldsomme interesse for damplokomotivet. Ifølge skribenten Brian Hollingsworth var dette mennesker «som ville føle et savn når de togene de elsket, forsvant, og dermed ble de inspirert til å prøve å bevare noe av atmosfæren fra gamle dager». Hvordan tok de fatt på denne oppgaven?

Noen kjøpte lokomotivstaller som ikke var i bruk lenger. En slik stall som ligger i Carnforth i Nord-England, er nå et museum på 15 hektar. En rekke forskjellige damplokomotiver trekker i tur og orden noen vogner langs en kort skinnegang, til glede for de besøkende. Men målet for mange av de britiske foreningene som går inn for å bevare damplokomotivet, er å la folk oppleve gleden ved å reise med et dampdrevet tog på selve det sporet som slike tog brukte på sine faste ruter.

Entusiastene rettet sin oppmerksomhet mot et opphoggingsanlegg i Sør-Wales som etter hvert ble det som The Sunday Telegraph kaller «et mekka for damplokentusiaster». I 1983 var en fjerdedel av de 400 lokomotivene som opprinnelig ble solgt til opphogging, blitt reddet. Bladet Steam Railway skriver: «Det at lokomotiver er blitt reddet fra Barry opphoggingsanlegg, har nok mistet nyhetens interesse i de senere år, men arbeidet pågår fortsatt.» Det fremgår av at det i september 1985 bare var 30 av lokomotivene som ikke var solgt, men «alle disse, bortsett fra ett, har en vordende kjøper».

Å sette i stand et damplokomotiv er verken lett eller billig. Det er få som kan kjøpe seg eget lokomotiv, for det koster rundt 15 000 dollar [nesten 100 000 kroner], og arbeidet med å sette det i stand kan koste ytterligere 30 000 dollar [nesten 200 000 kroner]. Det er imidlertid noen som ikke lar seg skremme av det; grupper av entusiaster kjøper lokomotiver og bruker helgene og annen fritid til å sette dem i stand. I 1983 hadde de bevart omkring 1000 damplokomotiver. De 100 foreningene i Storbritannia som går inn for å bevare damplokomotivene, har som mål å sette dem i drift igjen og eier nå 369 kilometer jernbane. Bluebell Railway er pioneren blant de private banene med standardsporvidde.

En reise med Bluebell-banen

Togbilletten min gjelder tur-retur Sheffield Park—Horsted Keynes. Jeg står på perrongen og ser bort på lokomotivstallen da lokomotiv nr. 488 av type 0415 kjører ut, innhyllet i en dampsky. Overalt er det ting som minner om viktoriatiden. Et lite museum gjenkaller damplokomotivets blomstringstid med glassmalerier av foregangsmennene, James Watt, George Stephenson og I. K. Brunel. Mye av det som er her, er gammelt — både togbillettene, uniformene, togtabellene, lyktene på lokomotivene og overkonduktørenes flagg.

Nr. 488 er nå koblet til vognene og trekker toget. Semaforvingen senkes. Overkonduktøren blåser i fløyten og vifter med det grønne flagget. Lokomotivet svarer med et tydelig TU-U-T! Med en fart som blir jevnt større og større, kjører toget av sted. Til å begynne med merker vi nesten ikke den lille humpingen som passasjerer med slike tog kjenner så godt, men etter hvert foregår den helt rytmisk. Dunketidunk, sier det hver gang vi passerer skinneskjøtene, fortere og fortere. Lokomotivet tøffer av gårde, opp den slake hellingen.

Toget har lagt stasjonen bak seg og følger nå en rute gjennom det vårlige landskapet. I en brattere skråning gjennom noen kornåkrer saktner det farten, og så bærer det videre, under en bro, over en vei. Idet toget runder en sving, tuter det for å varsle sin ankomst, det farer gjennom en skog, og dampskyen som minner om en fjærdusk, angir retningen. Nå kjører vi langs en vakker eng med blåklokker og smørblomster, og vi forstår hvorfor denne jernbanen heter Bluebell Line [Blåklokkebanen]. Den siste kneiken før Horsted Keynes er tung, men så passerer vi et semaforsignal til og kjører verdig inn mellom de to hovedperrongene, 20 minutter etter at reisen begynte.

Det er nå tid for en rask titt på de gamle stasjonsbygningene som er satt i stand, og for en liten tur innom jernbanerestauranten før vi tar plass igjen og tilbaketuren begynner. Toget har skiftet spor, og lokomotivet er koblet til den andre enden av toget. Så bærer det fort nedover til Sheffield Park.

Besøkende skolebarn som venter på sin første tur med et dampdrevet tog, flokker seg om de passasjerene som går av toget. Noen av de voksne passasjerene har med seg videokameraer og vanlige fotoapparater, oppsatt på å skaffe seg beviser for at damplokomotivet lever videre.

Damplokomotiver på hovedstrekninger igjen?

De vellykkede resultatene med de privatdrevne banene har påvirket tankegangen hos mange i British Railways, det statsdrevne jernbanesystem i Storbritannia. Noen av de gamle damplokomotivene stiller nå opp i sine fargerike drakter for å trekke spesielle utfluktstog på de ordinære hovedstrekningene. Det blå lokomotivet «Mallard», som er kjent for sin rekord på 203 kilometer i timen i 1938 og nå hører hjemme på jernbanemuseet i York, trakk nylig et tog med damp for første gang siden 1963.

Alle entusiastene ivrer for å bevare damplokomotivet på de viktigste strekningene. I helgene stiller flere hundre seg opp på perronger for å vente på den fascinerende støyen fra et ekspresstog med damplokomotiv. De strekker nakken og vrir på hodet idet togene buldrer forbi, beviser for at damplokomotivet lever videre. — Av Våkn opp!s medarbeider i Storbritannia.

[Fotnote]

[Bilde på side 17]

Over: Kopi av «Locomotion», som ble bygd av George Stephenson & Co. i 1825 til den første offentlige jernbane med dampkraft

[Rettigheter]

Beamish friluftsmuseum, Nord-England

[Bilderettigheter på side 15]

Beamish friluftsmuseum, Nord-England

[Bilderettigheter på side 16]

Foto: The Bluebell Railway, England