De unge spør . . .

Er det løsningen å rømme?

I ROMANEN om Tom Sawyer forteller forfatteren, Mark Twain, om den gangen Tom rømte hjemmefra med sine to beste venner, Joe Harper og Huckleberry Finn. De tre guttene lurte seg av gårde ved midnattstid og drog med en flåte til en øy langt ute i elven. Der tilbrakte de nesten en uke. De levde på proviant som de hadde tatt med seg, og av fisk fra elven. Snart fikk de se hvordan byens menn lette etter dem i elven, fordi de trodde de hadde druknet. Til slutt snek Tom, Joe og Huck seg tilbake til byen, gjemte seg på galleriet i kirken og var vitne til sin egen begravelse. Historien endte med at de ble lykkelig gjenforent med familie og venner under omfavnelser og takkebønner.

For Tom, Joe og Huck var det å rømme en spennende opplevelse som fikk en lykkelig slutt. Det var gøy. Men det er ikke tilfellet for de fleste ungdommer som rømmer hjemmefra i dag. «For mange rømlinger er det typisk å beskrive livet på gaten som en vanskelig tilværelse,» sier Margaret O. Hyde i sin bok My Friend Wants to Run Away. «Noen få rømlinger får riktignok jobb og greier seg selv. Men for de fleste er tilværelsen verre enn den var før de forlot hjemmet sitt.»

Kanskje du føler at du er et unntak. Alt annet er bedre enn den situasjonen som er hjemme. Amy trodde det. Hun rømte da hun var 14 år, fordi hun ikke hadde et nært forhold til foreldrene og ikke kunne snakke med dem. «Jeg følte at det ikke var noen som forstod meg,» sa hun. «Jeg syntes det måtte være bedre å være borte fra foreldrene mine og dra til en ’venn’. Jeg var sikker på at ’vennen’ min ville høre på meg.»

Sandi, som var oppgitt av sin mor, og ble mishandlet av sin fosterbestefar, rømte hjemmefra da hun var 12. Peggy forlot hjemmet sitt da hun var 16. «Jeg var under stort press hjemme,» sier hun. «Moren min skrek ofte til meg og kalte meg mye stygt.» Moren fikk henne til å føle seg uønsket og uelsket, «som om hun ønsket at jeg aldri var blitt født, eller noe sånt». Fordi hun følte det var umulig å snakke med moren uten å krangle, og bestandig ble skjøvet til side og gjort narr av, rømte hun for å finne lykken et annet sted.

Julie drog sin vei fordi hun i flere år var blitt seksuelt misbrukt hjemme. Danny rømte to ganger. Første gang var det for å slippe bort fra stemoren, som sa mye stygt om ham. Han innså snart hvor vanskelig det var utenfor hjemmet, uten noen midler til underhold, og han drog hjem igjen — bare for å komme opp i en voldsom krangel og bli avvist av sin far. Både Julie og Danny var bare 12 år gamle.

Ja, for mange rømlinger virker livet hjemme uutholdelig. De ønsker å komme vekk fra det. De ønsker å bli fri. «Men tenåringer finner ikke friheten på gaten,» står det i bladet ’Teen. «De finner i stedet andre som har rømt eller er blitt kastet ut — i likhet med dem selv — og som bor i forlatte bygninger, hvor de ikke har noen beskyttelse mot voldtektsforbrytere eller andre voldsforbrytere. De treffer også mange mennesker som gjør det til sin tvilsomme geskjeft å utnytte unge mennesker. En tenåring som har rømt hjemmefra, er et takknemlig offer.»

Hva som ofte skjer

«Vennen» til Amy for eksempel, en ung mann på 22 år, fikk henne til å betale for oppholdet «ved å ligge med ham og ni av vennene hans». Hun «ble [også] beruset og brukte mye narkotika». Sandi ble prostituert, levde på gaten og sov på benker i parker eller på andre steder. De er typiske eksempler på mange som har rømt hjemmefra. Hvorfor går det slik?

«Når et barn rømmer, har det kanskje noen penger på lommen; det har kanskje til og med spart en del penger, men når pengene tar slutt, har det få muligheter,» sier sersjant Jose Elique, tidligere leder av havnemyndighetenes politipatrulje for rømlinger i New York. «Når barna blir sultne, må de spise, og når de fryser, må de finne husly, så de har i virkeligheten ikke så mange alternativer. Hvis noen henvender seg til dem når de er virkelig sultne og langt nede, og ber dem om å gjøre et eller annet — det kan være noe som er ulovlig, eller det kan være en nedverdigende umoralsk handling, for penger eller narkotika — da vil barna være mye mer mottagelige, uansett hvilken innstilling de har hatt til sex og narkotika før.»

De fleste rømlinger har få ferdigheter som de kan tjene penger på. De oppdager at det moderne samfunn er for hardt og komplisert til å ha å gjøre med. Vanligvis har de heller ikke noen av de nødvendige papirer for å få seg jobb, slike som fødselsattest og ligningsattest, og de har ingen fast adresse. «Jeg må stjele eller tigge,» sier Luis, «men hovedsakelig stjele, for det er ingen som gir deg noe.» Omkring 60 prosent av dem som rømmer, er jenter. «Hva kan en 13 år gammel jente gjøre, bortsett fra å vise fram kroppen sin?» spurte en pike. Hun ble tilbudt store pengesummer for å stå nakenmodell. Høyst sannsynlig blir disse bildene senere brukt for å presse henne til å gjøre mer.

Pornografer, narkotikahandlere og halliker kommer ofte innom busstasjonene for å se etter rømlinger de kan utnytte. De er mestere i å manipulere. De tilbyr redde ungdommer et sted å sove og mat å spise. De gir dem det de manglet hjemme — følelsen av at de er virkelig spesielle, at noen er glad i dem. De blir presentert for andre ungdommer som allerede er involvert, og som ønsker dem velkommen og får dem til å føle seg godtatt. Litt etter litt blir de dratt med. Halliken kan til og med ordne det slik at noen voldtar en pike, og så lover han å beskytte henne mot at det skal skje igjen. Eller han kan få en tenåringsjente til å prøve narkotika, gjøre henne avhengig og så insistere på at hun arbeider for ham, hvis hun ønsker å få mer narkotika. Noen slår og er brutale for å få det som de vil. Som man kan forestille seg, blir mange av dem som rømmer hjemmefra, alvorlig skadet, eller de mister livet.

Hvilke muligheter finnes?

En tenåring som tenker på å rømme hjemmefra, føler kanskje at det er få muligheter, særlig hvis han eller hun er uønsket eller uvelkommen hjemme. De fleste unge som har rømt, vet at hvis de blir pågrepet av politiet, vil foreldrene deres bli kontaktet, og de vil høyst sannsynlig bli sendt hjem. Og hvis situasjonen hjemme ikke har forandret seg, vil de rømme sin vei igjen. Men jo yngre de er, og jo lenger de holder til på gaten, desto større sannsynlighet er det for at de kommer i vanskeligheter. Så det må finnes en løsning.

Prøv først å finne en løsning hjemme. Gjør hva du kan for å få snakket med foreldrene dine. Forsøk mer enn én gang. La dem få vite hvordan du føler det, og hva som står på. Hvis det slår feil, kan du snakke med noen andre som kan hjelpe deg. Noen ungdommer har snakket med rådgiveren på skolen, en sosialarbeider eller en tilsynsførende ved et ungdomssenter. Kristne ungdommer har hatt den fordelen at de har kunnet henvende seg til de eldste i menigheten og har fått kjærlig, personlig hjelp og veiledning basert på Bibelen. Men husk nøkkelordene: SNAKK MED NOEN. Det er det som vil hjelpe både deg og foreldrene dine. «Planer mislykkes hvor det ikke er noen fortrolig samtale,» sier Bibelen, «men hvor det er mange rådgivere, lykkes de.» — Ordspråkene 15: 22, NW.

Resultatet kan bli bedre forhold hjemme, noe som kan gi deg håp for framtiden. Det kan få gamle sår til å gro og fremkalle en følelse av tillit, kjærlighet og lykke. Du vil føle at du er verd noe som menneske. Selv om tilværelsen hjemme ikke er ideell, så husk at den kan bli mye verre når man rømmer.

Uansett hvordan din situasjon er, så husk at det alltid er en som bryr seg om deg, og som ønsker å hjelpe deg. De som vender seg til Gud, kan være sikker på at han vil hjelpe og beskytte dem. — Ordspråkene 18: 10.

[Bilde på side 15]

Noen tilbyr deg kanskje mat, husly og selskap. Men hva vil han ha til gjengjeld?