Årsakene til forurensningen
NOEN har TV-apparater, mikrobølgeovner og personlige datamaskiner. Men hvor er den friske luften, den uforurensede maten og det rene vannet? Hvordan kan det ha seg at teknologien kan sende mennesker til månen, når den ikke kan dekke disse våre mest grunnleggende behov? Hvorfor blir virkningen av forurensningen stadig tydeligere?
«Alt vokser»
Professor Kurt Hamerak skriver i et tysk vitenskapelig tidsskrift at «alle miljøproblemer i alt vesentlig skyldes vekst, særlig den uventede hurtige befolkningsøkningen». Befolkningen er på verdensbasis blitt mer enn fordoblet bare siden 1950. I tillegg lever vi i det en undersøkelse som ble foretatt av FN, kaller en «verden av eksploderende byer». Det er anslått at innen år 2000 vil tre fjerdedeler av dem som bor i industrilandene, være bosatt i byer. Når befolkningstettheten øker, øker også sjansen for ytterligere forurensning.
Etter hvert som det blir flere mennesker som ønsker seg varer som den økende kunnskap og teknologiske utvikling gjør tilgjengelig, vokser også industrien og handelen. Det betyr flere fabrikker og mer kjemisk industri — nye kilder til forurensning. Og disse trenger kraft, så det må bygges nye kraftstasjoner. På verdensbasis er cirka 400 av disse atomkraftverk.
Noe annet som vokser, er mengden av fritid som folk har. Dette gir dem mer tid og flere anledninger til å gjøre inngrep i naturen, og ofte vil det si at de forurenser jorden, luften og vannet og dermed bringer plante- og dyrelivet i fare.
I stedet for å forhindre forurensningen har det moderne samfunn faktisk vært med på å skape den ved å fremme et materialistisk syn som i beste fall er et tvilsomt gode. Mange ansvarsbevisste mennesker kommer nå med advarsler om at en uhemmet vekst fører til ruin. G. R. Taylor skrev i The Doomsday Book: «Det har hittil sett ut som om det materialistiske syn . . . vil seire. Nå viser det seg plutselig at det ikke kan seire.»
Ja, «alt vokser,» sier professor Hamerak, «også problemene». Men det er flere viktige årsaker til at kampen mot forurensning ikke lykkes.
For liten kunnskap
The Doomsday Book sier for eksempel at man vet «svært lite om den gjensidige påvirkningen som finner sted mellom forskjellige forurensende stoffer som er til stede samtidig». Det er også usikkert hvor store mengder giftstoffer eller hvor mye radioaktivitet en person kan utsettes for før det er skadelig. Toksikologen L. Horst Grimme ved universitetet i Bremen hevder at «det ikke er mulig å kvantifisere faren som oppstår ved produksjon, bruk og distribusjon av forurensende stoffer». Han tror ikke man kan fastslå med sikkerhet ved hvilket nivå et forurensende stoff overskrider grensen mellom det uskadelige og det skadelige. «I mange tilfelle,» sier han, «har ekspertene simpelthen for liten kunnskap til å kunne fastsette akseptable grenser.» I tillegg er forskningen på dette området så ny at ingen med sikkerhet vet hvilke virkninger allerede «akseptable grenser» vil få på lengre sikt.
Et annet spørsmål er hvordan man skal kvitte seg med giftige avfallsstoffer. Dette er ikke noe lite problem ettersom mengden av farlig avfall som blir produsert i Vest-Europa alene, kommer opp i millioner av tonn i året. (Se oversikt.) Det blir brukt seks hovedmetoder for å bli kvitt slikt avfall: 1) dumping i havet, 2) nedgraving, 3) langtidsoppbevaring, 4) fysisk, kjemisk eller biologisk behandling, 5) forbrenning på land eller på havet og 6) gjenvinning og resirkulering. Ingen av disse metodene er helt tilfredsstillende eller idiotsikre.
Menneskelige svakheter og begrensninger
En stormfull natt i mars 1978 mistet supertankeren «Amoco Cadiz» styringen og gikk på grunn utenfor Bretagne i Frankrike. Over 200 000 tonn råolje rant ut i havet. Cirka 10 000 fugler ble drept, østersindustrien brøt sammen, en strandstrekning på over 160 kilometer ble forurenset, og det ble dannet et gigantisk oljeflak. Alt dette skyldtes menneskelig uaktsomhet.
Et mer skremmende eksempel på menneskelige svakheter fikk vi i april 1986. En alvorlig ulykke ved kjernekraftverket i Tsjernobyl i Sovjetunionen drepte 30 mennesker, brakte mange tusen mennesker i fare og tvang 135 000 innbyggere til å evakuere. The Wall Street Journal skriver: «Mange forskere sier at de langsiktige helsemessige skadevirkningene av den strålingen som sovjetrussere og europeere har absorbert etter reaktorulykken, vil forbli ukjent i mange år. . . . [De] venter en økning i antall tilfelle av leukemi og lunge-, bryst- og bukspyttkjertelkreft.» Ifølge en rapport i Pravda skyldtes katastrofen «ansvarsløshet, grov pliktforsømmelse og mangel på disiplin».
Det har inntruffet lignende ulykker før. Der Spiegel sier at «menneskeheten flere ganger har vært en hårsbredd fra tilsvarende katastrofer». Dette tyske tidsskriftet hevder å ha fått tilgang til 48 av over 250 rapporter om uregelmessigheter ved reaktorer som International Atomic Energy Organization har i sine arkiver. Dette var uhell i land som ligger så langt fra hverandre som Argentina, Bulgaria og Pakistan. Mange av disse uhellene, også den delvise nedsmeltingen ved Three Mile Island i USA i mars 1979, skyldtes menneskelig svikt.
Mennesker er ikke bare tilbøyelige til å gjøre feil, men de har også en begrenset kontroll over elementene. Ettersom vinden over Mellom-Europa som regel blåser fra vest mot øst, må Forbundsrepublikken Tyskland finne seg i at forurenset luft blåser inn fra Storbritannia, mens Den tyske demokratiske republikken og Tsjekkoslovakia må bære hovedbyrden av den forurensede luften fra Forbundsrepublikken. Men vindene kan være omskiftelige. Under Tsjernobylulykken skiftet de, slik at Polen, de baltiske stater og Skandinavia — for ikke å snakke om Sovjetunionen selv — ble mer forurenset av radioaktiv luft enn noen andre deler av Europa.
Flere alvorlige svakheter
Folk er ofte uærlige og lite objektive når det gjelder å underrette om forurensninger. Miljøforkjempere overdriver kanskje de negative sider til støtte for sitt syn, mens deres motstandere fremhever de positive sider. En autoritet sier for eksempel om forurensede elver: «Et langt parti av Elben, som ved århundreskiftet ble satt høyt blant Europas vannveier på grunn av sin overflod av fisk, har lenge vært biologisk død.» Det samme er blitt sagt om Rhinen, særlig etter tragedien ved Sandoz. En talsmann for den kjemiske industri hevder på den annen side at «selv etter brannen i Sandoz er forholdene i Rhinen bedre enn de var for ti år siden».
Dette er strengt tatt riktig, ettersom indiksjoner i 1983 viste at regjeringens lovgivning mot forurensning var effektiv, og at Rhinen ble mye bedre. Bladet National Geographic skriver om Themsen i Storbritannia: «Forurensningen er redusert med 90 prosent i løpet av de siste 30 årene.» Denne fremgangen har bare vært mulig gjennom felles anstrengelser. Men ifølge journalisten Thomas Netter er dette noe som savnes i mange land fordi «mange betrakter en økologisk katastrofe som andres problem».
Dette er uten tvil en av grunnene til at myndighetene har så store vanskeligheter med å få i stand internasjonale tiltak mot forurensning. Canada og USA har i årevis mislykkes i å bli enige om tiltak for å bekjempe sur nedbør. Men i 1986 var det endelig en viss fremgang å spore. Inntil da hadde saken ligget i dødvanne, som en kanadisk embetsmann uttrykte det. Og selv om 31 nasjoner i 1987 ble enige om å halvere produksjonen av aerosolbokser, som synes å skade ozonlaget rundt jorden, vil ikke dette målet bli nådd før ved århundreskiftet. For å fremme et bedre internasjonalt samarbeid utpekte De europeiske fellesskap 1987 som «miljøvernåret».
Det vil imidlertid bli gjort liten fremgang så lenge grådige mennesker bevisst forurenser for materiell vinnings skyld, eller når selviske mennesker forurenser for bekvemmelighetens skyld. Gode resultater er avhengig av at man tar hensyn til andres beste og er villig til å påta seg et personlig ansvar. «Jeg er overbevist om at tiltakene mot forurensningen må begynne i hjemmet,» sier Klaus Töpfer, miljøvernministeren i Forbundsrepublikken Tyskland. Hver borger må derfor gjøre sitt. Den lille mann kan selvrettferdig rette en anklagende pekefinger mot de store — den kjemiske industri og fabrikkene — men er han noe bedre hvis han selv forsøpler omgivelsene?
Bibelen forutsa at i «de siste dager» skulle mennesker være «egoistiske, glade i penger, . . . uforsonlige, . . . likegyldige for det gode». (2. Timoteus 3: 1—5) Ettersom det er disse egenskapene som fremmer forurensning, ser ikke situasjonen særlig lys ut. Men vi har likevel grunn til å tro at de hindringer som står i veien for at vi skal få en verden fri for forurensning, vil bli fjernet — og det snart!
[Ramme på side 6]
Hindringer i kampen mot forurensning
◼ Ukontrollert vekst
◼ For liten kunnskap
◼ Menneskelige svakheter
◼ Mangel på kontroll over elementene
◼ Selviskhet; mangel på omtanke for andre
[Oversikt/kart på side 7]
(Se den trykte publikasjonen)
Anslått mengde giftig avfall i tonn produsert i løpet av et av de senere år
Finland 87 000
Norge 120 000
Sverige 550 000
Nederland 280 000
Storbritannia 1 500 000
Vest-Tyskland 4 892 000
Sveits 100 000
Frankrike 2 000 000