Jeg lærte å styre mitt temperament

SCENEN var velkjent: en europeisk pub som var lik så mange andre puber jeg hadde spilt på som musiker. Som vanlig hadde vennene mine og jeg drukket mye. Jeg kan ikke engang huske hvorfor noen av gjestene gikk løs på oss.

Men jeg husker at det brøt ut slagsmål. Jeg var ung og sterk og slo en av gjestene så hardt at han falt over et bord. Så grep jeg en stol og begynte å slå de andre. Noen få minutter senere var rommet tomt — bortsett fra at det lå en ubevegelig skikkelse på gulvet. Redd og desperat løp jeg hjem for å si farvel til min kone, overbevist om at jeg ville bli arrestert og dømt for mord.

Dette var beklageligvis ikke første gang mitt temperament hadde løpt av med meg. Men for å forstå hvorfor det var slik, må du også vite litt om min bakgrunn. Jeg ble oppdratt i en sigøynerfamilie — ikke av det omreisende slaget, for min familie bodde alltid i eget hus. Far var ofte full, og han var vanvittig sjalu på min mor. Voldsomme vredesutbrudd var vanlig hjemme hos oss.

Det livet jeg senere levde, utsatte meg også for mye dårlig påvirkning. Far tjente til livets opphold som musiker, og jeg fulgte i hans fotspor da jeg var åtte år gammel. Jeg lærte å spille trekkspill, og da jeg var 13, opptrådte jeg som solist eller sammen med andre musikere. Det betydde at jeg måtte spille på hoteller, på puber og ved bryllupsmottagelser, ofte hele natten. Jeg lærte snart å drikke mye og å røyke.

Ekteskap og sjalusi

Ikke noe av dette hjalp meg til å utvikle en rolig personlighet. Ikke engang ekteskapet roet meg ned. Da jeg var 19 år gammel, giftet jeg meg med en vakker sigøynerpike. I samsvar med sigøynernes skikk ble bryllupsseremonien utført av lederen eller høvdingen for stammen istedenfor av en prest. Jeg husker at han tok min hånd og min bruds hånd og bandt dem sammen med håndflatene vendt opp. Så helte han en alkoholholdig drikk i håndflatene våre. Jeg måtte drikke av min bruds hånd, og hun måtte drikke av min hånd. Fra da av ble vi i sigøynersamfunnet betraktet som lovformelig gift, selv om vi giftet oss i rådhuset senere for å få vårt ekteskap registrert.

Kort tid etter bryllupet følte jeg den samme voldsomme sjalusi som min far hadde gitt uttrykk for. Jeg begynte å slå min kone, av og til så ofte som to ganger i uken! Dette førte uten tvil til at jeg begynte å drikke mer enn noen gang før. Dette igjen forverret bare mitt temperament. En gang satt jeg og drakk sammen med noen sigøynervenner hjemme hos far. Min eldre bror begynte å baktale min kone. Full som jeg var, løp jeg hjem, drog min kone ut av sengen og slepte henne med meg tilbake til de andre i bare nattkjolen. Jeg fikk henne til å sverge foran korset at det min eldre bror hadde sagt, ikke var sant.

Selv om hun sverget at ingen ting av det var sant, ble jeg enda sintere. Jeg løp hjem, tok en øks og begynte å slå i stykker vinduene i mitt eget hus. En annen bror av meg kom inn og forsøkte å holde meg igjen. Jeg dyttet ham så hardt vekk at han falt ned trappen og brakk hånden.

En forandring

Mitt voldsomme temperament raste ukontrollert inntil den episoden inntraff som jeg nevnte til å begynne med, da jeg trodde jeg hadde drept en mann. Etter at jeg hadde sagt farvel til min kone, gikk jeg til den romersk-katolske kirken på stedet, hvor jeg knelte ned foran hovedinngangen, oppløst i tårer, og bad til Gud om hans tilgivelse. Jeg lovte at jeg aldri mer skulle gjøre noe slikt igjen. Til min store lettelse fikk jeg vite at mannen ikke var død, men bare bevisstløs.

Likevel følte jeg meg fremdeles svært nedtrykt og fortvilt. Tre dager senere tok jeg toget til jobben. Jeg var fremdeles svært bekymret. En ung mann begynte å snakke med meg om Guds rike, en regjering som skal løse alle menneskenes problemer — en regjering som skal befri jorden og menneskene for sykdom, død og sorg! Den unge mannen var et av Jehovas vitner. Ettersom jeg trodde på Gud, lyttet jeg høflig. Men det den unge mannen fortalte meg, virket urealistisk. «Hvem skal gjøre alt dette?» spurte jeg ham. Han svarte: «Den allmektige Gud vil gjøre det.»

Jeg fant dette svaret fullstendig tilfredsstillende. Han gav meg også en brosjyre og lovte å besøke meg, men før han fikk anledning til å komme, fikk jeg besøk av to andre Jehovas vitner som hadde med seg tre eldre bøker som het «Skabelsen», «Forligelse» og «Rikdom», og som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Da den unge mannen jeg hadde møtt på toget, til slutt kom og besøkte meg, begynte vi å studere boken «Gud er sanndru».a

Jeg gjorde raske fremskritt. I løpet av seks uker forstod jeg ut fra det jeg leste i disse bøkene, at den kirken jeg tilhørte, ikke hadde noe å tilby meg. Jeg gikk til presteboligen og bad om at mitt navn måtte bli strøket av medlemslisten.

Motstand fra familien

Det begynte å gå opp for meg at jeg også måtte forandre min personlighet. Jeg kjente en eldre dame der hvor jeg arbeidet, som var et av Jehovas vitner. «Går Jehovas vitner i selskaper og brylluper?» spurte jeg henne. «Ja, det gjør de,» svarte hun. «Men de oppfører seg på en kristen måte.» Jeg spurte henne hva det betydde.

«De drikker seg ikke fulle, de bråker ikke, og de røyker heller ikke.»

Fra det øyeblikk av rørte jeg aldri mer en sigarett. Og nesten tre måneder etter at jeg hadde begynt å studere Bibelen, sluttet jeg brått å spille sammen med mine musikervenner. Jeg forstod at slikt dårlig selskap ville hindre meg i å gjøre fremskritt.

Det betydde at jeg måtte finne en ny måte å tjene til livets opphold på. Jeg begynte derfor å arbeide som murer. Men jeg tjente ikke så mye penger i mitt nye yrke som jeg hadde tjent da jeg arbeidet som musiker. Min kone, min far og mine brødre — ja, alle som kjente meg — var derfor imot meg og forsøkte å tvinge meg til å vende tilbake til min tidligere levemåte. Med Jehovas hjelp greide jeg å slutte med mitt overdrevne forbruk av alkohol og begynte å forsøke å styre mitt temperament.

En skulle kanskje tro at min kone ble glad for at jeg forandret meg, men det ble hun ikke. Fordi jeg ikke slo henne eller kranglet med henne mer, mente hun at jeg ikke var glad i henne lenger. Slik tenker en sigøynerkvinne. Julen nærmet seg, men jeg gjorde ingen forberedelser til feiringen. Jeg hadde lært ut ifra Bibelen at Gud ikke godkjenner denne feiringen.b Min kone forstod imidlertid ikke noe av dette. Hun ble så sint at hun forlot meg og tok med seg de fire barna våre. Hun reiste til foreldrene sine, som så sendte meg følgende beskjed: Hvis du ikke oppgir din nye religion, vil du ikke være velkommen i vårt hjem mer, og din kone vil ikke komme tilbake til deg.

Dette var et hardt slag for meg, for jeg var svært glad i min kone og i barna mine. Jeg nektet imidlertid å gi etter, og to uker senere kom min kone og barna hjem igjen — uten å stille noen betingelser. Kort tid deretter, bare seks måneder etter at jeg møtte den unge mannen på toget, ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.

Jeg holder mitt temperament under kontroll

Selv om jeg nå var en døpt kristen, var det fremdeles ikke lett for meg å styre mitt temperament. Men Jehova gav meg den styrken jeg trengte, gjennom studium av Bibelen og gjennom inderlig bønn.

Jeg måtte også holde ut med den motstand min kone øvde mot meg. Ofte lo hun av meg når jeg forsøkte å studere Bibelen. Hvis jeg forsøkte å fortelle henne om noe av det jeg leste, begynte hun å synge høyt for å overdøve meg. Men med tiden gjorde det inntrykk på henne at jeg hadde forandret min personlighet. To år senere ble hun også en trofast tilbeder av Jehova.

Det er lenge siden jeg nesten drepte en mann i en pub. Siden da har jeg hatt det privilegium å tjene som en eldste i en menighet av Jehovas vitner og se alle barna mine, unntatt ett, ta imot sannheten. Jeg samarbeider med en menighet av sanne kristne som ikke frykter meg, men som villig samarbeider med meg i forkynnelsesarbeidet.

Ja, jeg er svært glad for at Bibelens sannheter hjalp meg til å styre mitt voldsomme temperament. — Ettersom han som har skrevet denne artikkelen, bor i et land hvor kristendommen er forbudt av myndighetene, ønsker han å være anonym.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 19]

Da jeg var 19 år gammel, giftet jeg meg med en vakker sigøynerpike

[Uthevet tekst på side 20]

Jeg begynte å slå min kone, av og til så ofte som to ganger i uken

[Uthevet tekst på side 21]

«De drikker seg ikke fulle, de bråker ikke, og de røyker heller ikke»