Hvordan jeg lærte å kontrollere mitt voldsomme temperament

PANG! Med en feiende bevegelse sendte far mannens glass i gulvet. Mannen kom med høylytte protester, det hørtes skraping av stolben og så — klask! En knyttneve ble plantet midt i ansiktet på far, og blodet begynte å renne nedover ansiktet. Jeg sprang til for å komme far til unnsetning. Andre sluttet seg til slagsmålet, og det varte ikke lenge før hele denne franske kaféen var i opprør. Glass ble knust, stoler kastet omkring og bord slått i stykker. Politiet ble tilkalt og innfant seg raskt. Bare synet av en uniform hadde samme virkning på meg som den en rød klut har på en okse. Jeg gikk til angrep og hamret løs. Tre politimenn ble slått ned før jeg ble overmannet, og far og jeg fikk håndjern på og ble brakt til politistasjonen.

Denne lørdagen i mars 1953 hadde far og jeg gått hjemmefra for å gjøre noen innkjøp. Vi traff noen arbeidskamerater, og det endte med at vi tok oss en tur innom forskjellige kaféer. Far ble beruset, og snart var vi begge innblandet i dette slagsmålet. Neste dag ble vi omtalt i avisen under overskriften «Far og sønn setter i gang slagsmål blant kafégjester — tre politimenn alvorlig skadd». Vi ble idømt en måneds fengsel, og det tok oss et helt år å betale boten.

Dette var bare én episode som kunne ha ført meg inn i et liv med voldshandlinger. Men jeg har senere lært å kontrollere mitt voldsomme temperament. Hvordan? La meg først fortelle litt om min bakgrunn og om hvordan jeg utviklet et slikt temperament.

Eplet faller ikke langt fra stammen

Jeg ble født i Le Mans (i den vestlige delen av Frankrike) i 1929, det året den store depresjonen rammet De forente stater og deretter Vest-Europa. Det var stor arbeidsløshet i Frankrike i begynnelsen av 1930-årene. Men far, som var murer, var en dyktig arbeider. Han klarte derfor å få jobber på forskjellige byggeplasser. Etter hvert som den økonomiske situasjon forverret seg, ble han interessert i politikk, fagforeninger og arbeidernes krav. Han ble aggressiv og begynte å drikke.

Når far kom hjem, ofte svært sent på kvelden, måtte mor finne seg i hans forferdelige vredesutbrudd, som ofte førte til at hun ble slått og kopper og kar og møbler ble knust. Lørdagene var spesielt vanskelige for oss, for da var det lønningsdag. Mor la min søster og meg i seng om kvelden, og så lå vi ofte der og skalv, mens vi ventet på at far skulle komme full hjem. Av og til gikk han på jakt. Han og vennene hans kom da ofte hjem i beruset tilstand og fyrte av sine skytevåpen i luften.

Det er ikke så rart at jeg etter hvert som jeg vokste opp, ble hissig, brutal og selvisk. En dag etter at jeg hadde vært ute og slått meg løs sammen med en kamerat, tok far sykkelen min og låste den inn i et skur. Jeg overhørte en samtale mellom far og en av vennene hans som ønsket å få sykkelen til sin sønn. Jeg brøt opp skuret, tok en stor øks og knuste sykkelen. Deretter gravde jeg restene ned i hagen. Da far oppdaget det, gav han meg selvfølgelig en god omgang juling.

Blant de unge bøllene på hjemstedet var jeg den store «pampen» som alltid var villig til å komme med forslag til rampestreker. En av disse rampestrekene gikk ut på å forstyrre aftenmessen ved å sette i gang en uventet ringing med kirkeklokkene eller kaste stein på et blikktak i nærheten. Jeg fulgte på min egen måte fars eksempel. Han stelte i stand en masse bråk og var fryktet. Det samme kunne sies om meg.

Jeg blir bokser

I mellomtiden gikk jeg ut av skolen og kom i lære hos en møbelsnekker. I mars 1945, like før den annen verdenskrig sluttet, døde mor av kreft. Hun hadde hatt det vanskelig og hadde ikke opplevd den kjærlighet og lykke de fleste kvinner søker. Hennes død var et stort slag for meg, og livet virket meningsløst.

Det jeg hadde sett under krigen, hadde ikke gitt meg avsmak for voldshandlinger. Jeg valgte boksing som en form for atspredelse. I gymnastikksalen fikk jeg luft for min aggresjon ved å slå på en bokseball eller kjempe mot en sparring partner. Jeg ble en god bokser og nådde til slutt fram til kvartfinalen i det franske mesterskap for amatører.

Jeg var stolt av mine bokseferdigheter. De hjalp meg til å overvinne det mindreverdighetskompleks jeg hadde utviklet som følge av den ulykkelige barndom jeg hadde hatt. Foruten boksing var min største atspredelse å gå på dans i landsbyen. Bråsint som jeg var, kom jeg alltid bort i noe som jeg mente måtte «forsvares», noe «urett» som det måtte rettes på. Jeg var alltid parat til å kaste meg ut i det og ta del i et slagsmål.

En voldsom soldat og en voldsom ektemann

I 1950 ble jeg innkalt til militærtjeneste og ble sendt til Algerie. Også her førte mitt voldsomme temperament bare til vanskeligheter for meg. Av en eller annen ubetydelig grunn rundjulte jeg en av de andre soldatene. Jeg måtte møte fram for en gruppe offiserer, som jeg bare hånte og overøste med ukvemsord. Jeg fikk vite at det ikke var jeg som var sjefen, og at de nok skulle vise meg hvem som var det. Jeg ble sperret inne i en betongcelle i tre uker. Merkelig nok var det der jeg for første gang hørte navnet «Jehova» av en annen fange. Dette navnet satte seg fast i hukommelsen. Etter oppholdet i cellen ble jeg sendt til en disiplinærleir i Biskra i Algerie.

Da jeg var ferdig med militærtjenesten, vendte jeg tilbake til mitt tidligere arbeid på en bilfabrikk og begynte å bokse igjen, nå som profesjonell utøver. I 1952 traff jeg den piken som senere ble min kone. Men ekteskapet forandret ikke mitt voldsomme temperament. Ved en anledning gikk jeg ut for å kjøpe poteter, men da jeg ble lenge borte, gikk min kone ut for å se hva det var jeg holdt på med, og fikk se sykkelen min stå utenfor en kafé. Hun kom gråtende inn og fant meg ved et bord sammen med noen kamerater. Jeg forlot kaféen sammen med henne under de andres hånlige tilrop, men så snart vi kom hjem, slo jeg henne. Det varte ikke lenge før folk begynte å råde min kone til å reise fra meg.

Vårt ekteskap led også under at vi mistet det første barnet vårt. To år senere ble min kone gravid igjen, men døden slo til enda en gang. En katolsk nonne forsøkte å overbevise oss om at Gud trengte mange engler rundt seg, men det var ingen trøst for oss. Det styrket meg i virkeligheten i min overbevisning om at det ikke fantes noen Gud. Vi var dypt fortvilt, og ekteskapet vårt holdt på å gå i stykker.

Jeg finner en hjelp til å kontrollere mitt temperament

En dag viste far meg en bok han hadde kjøpt av et av Jehovas vitner. Jeg bladde raskt igjennom den, men den vakte ingen interesse hos meg, med unntagelse av at jeg la merke til navnet «Jehova» og husket at jeg hadde hørt dette navnet da jeg gjorde militærtjeneste i Algerie. Da vitnet kom tilbake for å besøke far, bad jeg ham om å skaffe meg en bibel, og jeg abonnerte på bladet Våkn opp! Jeg var fortsatt aktiv bokser og var nesten aldri hjemme når vitnet kom for å besøke meg. Til slutt sa jeg til ham at han ikke skulle komme mer. Da abonnementet på Våkn opp! utløp, fornyet jeg det imidlertid.

Kort tid senere fikk min kone og jeg besøk av Antoine Branca, som var presiderende tilsynsmann i Le Mans menighet av Jehovas vitner. Med sin varme, sørfranske aksent fortalte han oss om Guds hensikter og håpet om en oppstandelse. (Apg. 24: 15) Særlig min kone ble begeistret ved tanken på å få se igjen de to barna våre og også en bror på 19 år som hun hadde mistet. Jeg var litt mer forbeholden, men tok imot tilbudet om et bibelstudium.

Min nyvunne bibelkunnskap hadde naturligvis ingen mirakuløs innvirkning på mitt voldsomme temperament. Etter at Antoine Branca hadde reist fra Le Mans for å bli misjonær i Madagaskar, kom det to andre vitner og studerte med oss. Far så at vi fikk besøk, og gjorde narr av oss. Det oppstod en krangel. Jeg forstod hva som ville komme til å skje, og far var en kraftig mann. Jeg slo derfor til ham, før han slo til meg. Han gikk i gulvet ved første slag! Jeg følte meg svært skamfull. Da han hadde reist seg, jagde han oss ut av det huset som vi hadde bygd sammen. Min kone var gravid, og nå stod vi der uten et sted å bo. Og det var mitt voldsomme temperament som var skyld i det.

Min kones foreldre var så vennlige å ta imot oss, og de samtykte til og med i at vi fortsatte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, i håp om at det ville hjelpe meg til å forandre meg. Kort tid senere ble vår datter, Katrina, født. Jeg var svært glad for dette, men jeg følte fortsatt at jeg måtte bokse. Jeg vaklet mellom min voldsomme personlighet og de bibelske prinsippene jeg lærte. Det foregikk en kamp inne i meg, og jeg måtte få avløp for mine følelser, noe som gikk ut over min motstander i bokseringen. Men for å lette min samvittighet ville jeg la motstanderen slå meg først. Likevel var det noe inne i meg som hindret meg i å slå på den måten jeg hadde gjort tidligere. Det vitnet som studerte med meg, sa en dag rett ut til meg at boksing ikke var den form for idrett som ville hjelpe meg til å få mitt temperament under kontroll. Til slutt bestemte jeg meg for å gi opp boksingen.

En tid før dette måtte vi flytte fordi lille Katrina begynte å bli stor. En dag bestemte jeg meg for å besøke far for å slutte fred. Jeg ville spørre ham om han ville selge det lille trehuset som vi hadde bygd sammen, slik at jeg kunne flytte det til en annen tomt. Han var glad for å se meg og for å få treffe sin sønnedatter, som han aldri hadde sett. Han var også glad for å se de forandringer som hadde skjedd med meg, og hjalp meg til og med med å bygge opp huset igjen. Jeg tror at den høflighet og oppriktighet som Jehovas vitner viste, gjorde inntrykk på ham. Senere, under et av stevnene deres, gav han noen av vitnene lov til å slå opp telt og sette campingvogner på hans eiendom.

En annen slags kamp begynte

Første gang jeg var til stede på et av Jehovas vitners stevner, var i 1957. Det ble holdt i en gammel sirkusbygning i Paris, Cirque d’Hiver. I betraktning av mitt voldsomme temperament var det den fred og stille glede som preget dem som var til stede, som gjorde størst inntrykk på meg. Det var mange som kom bort til meg og sa Bonjour og til og med kalte meg frére (bror). Jeg fortalte alt dette til min kone da jeg kom hjem. Senere samme år innviet min kone og jeg vårt liv til Jehova, og vi ble døpt den 23. november 1957.

Det var nok så at jeg hadde gitt opp boksingen, men nå hadde jeg en annen kamp å kjempe — kampen mot min «gamle personlighet». (Ef. 4: 22, NW) Etter hvert som det ble kjent at jeg nå var et av Jehovas vitner, mistet jeg mange av mine tidligere venner. (1. Pet. 4: 4) Noen av dem som jeg arbeidet sammen med, gjorde narr av min nyfunne tro. En dag de hånte meg, mistet jeg besinnelsen og rundjulte dem alle sammen. Jeg vant kampen mot dem, men jeg tapte kampen mot mitt voldsomme temperament. — Rom. 7: 18—23.

Men ved hjelp av Guds ånd og ved hjelp av andre vitner gjorde jeg gradvis fremskritt i kampen for å bringe mitt voldsomme temperament under kontroll. Etter hvert oppnådde jeg mine kristne brødres tillit og ble utnevnt til presiderende tilsynsmann i Le Mans menighet av Jehovas vitner.

Stadig årvåkenhet nødvendig

Mine stadige bestrebelser for å utvikle selvkontroll hadde til å begynne med innvirkning på helsen. Jeg fikk problemer med nervene og pådrog meg psoriasis. Av denne og andre grunner flyttet vi i november 1965 til Grenoble, en by i den franske delen av Alpene. Etter at jeg kom hit, er helsen min blitt betydelig bedre.

Jeg har fortsatt det privilegium å tjene som en kristen eldste. Jeg må imidlertid stadig være oppmerksom på faren for å falle tilbake til min tidligere voldsomme handlemåte. Jeg husker at jeg en gang da jeg gikk fra hus til hus for å drøfte Bibelen med folk, traff en mann som begynte å rope og skrike til meg og håne meg, mens han slo på døren med begge knyttnever. Et voldsomt sinne vellet opp i meg, slik som det hadde gjort før. Jeg tok et skritt bakover og knyttet nevene, parat til å slå. Men så ble jeg skamfull. Heldigvis ble mannen roligere, og jeg var i stand til å forlate ham i all fredsommelighet. Jeg takket Jehova for at han hadde beskyttet meg mot mannen — og mot meg selv!

Ved en annen anledning besøkte jeg en advokat som ble voldsom og gikk inn for å hente et skytevåpen som han truet med å bruke mot meg hvis jeg ikke straks gikk. Til min egen forbauselse svarte jeg rolig: «Au revoir, Monsieur, jeg skal gå videre og snakke med naboene Deres.» Hvilken forskjell fra den måten jeg ville ha reagert på noen få år tidligere!

Etter at vi hadde fått Katrina, fikk min kone og jeg to gutter, og vi har alle fem levd et lykkelig, fredelig liv som en kristen familie.

Selv om jeg ofte pleide å «se rødt», har studiet av Guds Ord og det at jeg har anvendt det jeg har lært, hjulpet meg. Jeg tror at hvis jeg hadde verdsatt denne kilden til hjelp tidligere, ville jeg ha gjort hurtigere fremskritt. Det er spesielt én ting som har gjort dypt inntrykk på meg, og det er Jehovas makt. Kanskje dette skyldes min kampånd. Jeg lærte at ingen ustraffet kan gjøre motstand mot Guds styrke. Jehova var nå min virkelige «manager», den jeg trengte. Han var i stand til å gi meg den beskyttelse jeg hadde behov for, og den nøyaktige kunnskap som kunne gi budskapet om Riket «slagkraft» — uten å skade noen. Jeg takker oppriktig Jehova for at han gjennom sitt Ord og ved hjelp av sine vitner gav meg anledning til å lære å kontrollere mitt voldsomme temperament. — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 18]

«Jeg var alltid parat til å kaste meg ut i det og ta del i et slagsmål»

[Uthevet tekst på side 19]

’Jeg må stadig være oppmerksom på faren for å falle tilbake til min tidligere voldsomme handlemåte’

[Bilde på side 17]

For å få avløp for mitt voldsomme temperament ble jeg bokser