Gerenuken — gasellen som ser ut som en sjiraff

Av Våkn opp!s medarbeider i Kenya

VI HAR nettopp kommet inn i Samburu nasjonalpark i Nord-Kenya. Blikket flakker hit og dit, og vi suger inn mange inntrykk fra villdyrenes rike, til vi fester øynene på et bedårende dyr som glupsk spiser av et tre. Det ser ut som en sjiraffunge, men ved nærmere øyesyn ser vi at det ikke er en sjiraff.

«Hva er det?» spør vi vår smilende guide.

«En gerenuk,» sier han. Vi får vite at ordet gerenuk kommer fra et somalisk ord som betyr «sjiraffhalset». På swahili heter dyret swala twiga, som betyr «sjiraffgasell».a

Vi ser på mens den beitende gerenuken står på bakbena og støtter seg mot en gren med forbena. Den ser virkelig ut som en sjiraff når den strekker den usedvanlig lange halsen slik at den kan beite omkring to meter over bakken. Det er en fornøyelse bare å betrakte denne skapningen med hjerteformet hode, uttrykksfulle øyne og store ører! Hannene har to elegante horn, som krummer seg bakover.

En langhalset gourmet

Denne grasiøse gasellen holder ofte til i ørkenaktige omgivelser. Den må bli veldig tørst! Men forbausende nok drikker den sjelden vann, om den i det hele tatt gjør det. Den kan hente all den fuktigheten den trenger, fra de bladene, skuddene og kvistene den spiser. Og fordi gerenuken er villig til å spise cirka 80 forskjellige vekster — deriblant eviggrønne planter som få andre dyr spiser — kan den trives i de mest ufruktbare områder.

Gerenuken er på sin måte kresen i matveien, for den velger bare de beste delene av plantene, de som har høy næringsverdi. Det er interessant å merke seg at gerenuken spiser av de samme slags skudd og kvister som sjiraffen og som dik-diken, en mindre antilope som er omkring 35 centimeter høy. Likevel konkurrerer de ikke om føden. Hvorfor ikke? Fordi de spiser i forskjellig høyde: sjiraffen mellom fire og en halv og fem og en halv meter over bakken, gerenuken omkring to meter og den lille dik-diken cirka en halv meter over bakken.

«Adgang forbudt»

I motsetning til menneskene, som ofte fører krig på grunn av territorium, bevarer vanligvis gerenukene freden seg imellom ved å respektere hverandres eiendom. Hver gerenuk markerer sine territoriegrenser ved hjelp av sekret fra kjertler foran øynene. Den velger ut et område på rundt halvannen kvadratkilometer, og med denne kjertelen avsetter den et klebrig stoff på grener og kvister. Stoffet avgir en duft, og på den måten blir andre gerenuker klar over hvor grensene går.

Men hva med uønskede inntrengere, for eksempel geparden, leoparden eller løven, som har liten respekt for opplysningen «Adgang forbudt»? Gerenuken må ty til sin hemmelige taktikk for å overleve. Den har en forbausende evne til å «fryse» bevegelser og stå og stirre mens den lar de store ørene henge rett ned langs halsen. Med sine vakre brune nyanser passer den godt inn i sine naturlige omgivelser. Den står urørlig til de uønskede besøkende går sin vei.

Men hvis gerenuken skulle bli oppdaget, flykter den. Fordi den kjenner sitt eget territorium så godt og kan smette fort inn og ut blant tornebusker og kratt, er det vanskelig for de fleste rovdyrene å følge etter. Etter å ha iakttatt dette raske og grasiøse dyret forstår vi lett hvorfor Bibelen oppfordrer sine lesere til å fri seg fra en uklok avtale som en gasell, med en gasells fart. — Ordspråkene 6: 5.

Ungene

Ved fødselen er gerenuken helt hjelpeløs. Moren hjelper derfor ungen til å klare seg gjennom de første dagene. Når tiden for fødselen nærmer seg, finner moren seg et ensomt sted. Som regel blir ungen født om morgenen, og dermed får den vokse seg sterkere før den farlige natten faller på. Etter bare ti minutter står ungen forbausende nok på sine vaklende, radmagre ben! Når kvelden kommer, er den temmelig aktiv og leken og underholder moren med spilloppene sine.

På dette tidlige stadiet er gerenukungen et lett bytte. Derfor vasker moren ungen grundig, så den blir fri for avslørende dufter. Og på grunn av den naturlige kamuflasjen kan ungen trygt gjemme seg mens moren går for å finne mat. Men noen ganger hender det at den lille gasellen finner seg et annet sted. Siden moren ikke kan stole på lukten når hun skal spore opp ungen, tyr hun til gerenukspråket — en lav breking, som kan bære ganske langt, selv om den er svak i menneskers ører. Når ungen hører denne brekingen, reiser den seg opp eller breker tilbake, så moren kan finne ut hvor den befinner seg. Etter to uker trenger ikke gerenukungen å holdes skjult lenger, men kan som resten av familien gå og finne kvister som den kan nappe blad av.

Gerenuken er blitt kalt «en av de merkeligste skapninger i Øst-Afrika». Hvis vi bare tenker på utseendet, er nok vår venn sjiraffantilopen litt merkelig, men den er også grasiøs, snarrådig og vakker. Også den vitner om vår store Skapers visdom.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 15]

Foto: Dino Sassi/Copyright — Kenya Stationers Limited