Drakefjellene — vakre, men farlige

Av Våkn opp!s medarbeider i Sør-Afrika

VANDRINGSMANNEN går sakte; det har vært en anstrengende dag. Men han glemmer snart at han er trett. Han føler at det er fare på ferde, og ser at himmelen har skiftet dramatisk. Luften er annerledes, og det er dødsens stille. Skyene samler seg, og det blir stadig mørkere. Plutselig høres et øredøvende tordenskrall.

Han skynder seg av gårde for å komme i ly. Men han løper ikke — det ville lage statisk elektrisitet, som tiltrekker lynet som en magnet. Det begynner å regne, og så kommer det hagl, som stikker ham i ansiktet. Til slutt kommer han i ly, får pusten tilbake og betrakter uværet.

Tordenen som ruller, og den gjenlyd det gir mellom de omkringliggende fjellene, er skremmende. Mørket blir bare brutt av lynglimtene som lyser opp fjellene på den andre siden. Stormen raser en times tid, men så stilner den like fort som den kom, og vandringsmannen skynder seg til den hulen som for tiden er hans hjem.

Slike hendelser er vanlige i de såkalte drakefjellene — den kjente fjellkjeden Drakensberge i Sør-Afrika. En av toppene heter faktisk Indumeni, som på zulu betyr «der hvor det tordner». Hvite kolonister gav den veldige fjellkjeden dette navnet fordi en legende fortalte at det en gang fantes draker her. Fjellkjeden strekker seg faktisk som en doven drake over et område på cirka 1050 kilometer. Den delen som utgjør en naturlig grense mellom Natal og Lesotho, er uten tvil den mest imponerende delen av fjellkjeden. Den blir ofte kalt Sør-Afrikas Sveits. Navnet er passende, særlig når toppene er dekket med snø.

De kraftige stormene som herjer i drakefjellene om sommeren, understreker det som sies om disse fjellene, nemlig at de er vakre, men farlige. Men det er ikke bare naturens ødeleggende krefter som har gitt dem dette ry.

Mennesket — den største fare

Menneskenes historie i Drakensberge har til sine tider vært mer voldsom enn de stormene som herjer her om sommeren. I 1818 begynte en periode med bitre stammekriger mellom de svarte, og det ble begått mange grusomme handlinger i de vakre fjellene. I 1823 hadde befolkningen i Natal sunket fra kanskje én million til noen få tusen. Rester av noen spredte stammer søkte tilflukt i fjellene.

Det hadde imidlertid levd en annen rase i skyggen av Drakensberge før de svarte kom. Vi vet ikke hvor lenge de såkalte buskmennene var de eneste som bodde i dette området, og det er også uvisst hvor de kom fra.a De hadde lys, gulbrun, rynket hud og var kortvokst.

Buskmennenes levemåte var fremmed for de hvite. De var dyktige jegere, men de jaktet bare for å skaffe seg mat, aldri for sportens skyld. De hadde solid kunnskap om planter og var forsiktige så de ikke forstyrret balansen i naturen. Noen var begavede diktere, andre var kunstnere. De bodde i huler i fjellene, og de dekorerte veggene med de nå kjente klippemaleriene. De som kommer for å se Drakensberge, kan fremdeles beskue noen av disse vakre maleriene. Vi vet fremdeles ikke hvordan buskmennene blandet den holdbare malingen som de brukte.

Da de første hvite bosatte seg i området i 1837, var det ikke til å unngå at det oppstod interessekonflikter mellom de hvite og buskmennene. Buskmennene holdt ikke kveg. De betraktet faktisk alle dyr som noe alle kunne bruke. Men de anerkjente jaktrettigheter innen forskjellige områder. Hvis fremmede jaktet i deres område, ble det betraktet som en krigserklæring. De hvite jaktet for sportens skyld og drepte villdyrene, som var buskmennenes mat. Til gjengjeld stjal buskmennene de hvites kveg. De hvite svarte med å jage og utslette buskmennene. De små menneskene ble også angrepet av svarte stammer. Resultatet ble at buskmennene døde ut i dette området.

Jegere lokkes ikke lenger til drakefjellene, ettersom det nå er forbudt å jakte her. Fjellene tiltrekker seg imidlertid en annen gruppe eventyrlystne mennesker — naturelskerne.

Mennesker og dyr — ser og hører

Drakensberge kan være et farlig sted for uforberedte turister, men hvis en tar de nødvendige forholdsregler, kan en nyte den ualminnelig vakre naturen. Afrika er kjent for sin store variasjon i plantelivet, og dette området er ikke noe unntak. Når det har falt mye nedbør, vil blomsterelskerne kunne nyte synet av slike blomster som lampekost og rakettplanter og ville orkideer, for bare å nevne noen få. Mangfoldigheten av ville dyr er imponerende. Du vil ikke kunne se alle sammen, men du vil kunne høre mange av dem hvis du er oppmerksom på deres særegne lyder og skrik. Du blir kanskje skremt av skaberakksjakalens uhyggelige skrik eller av en bavians bjeffing. Og med litt trening vil du kunne skille mange fuglelyder fra hverandre. Du vil bli observert av hundrevis av øyne, selv om du kanskje ikke ser dem.

Det finnes mange slags antiloper i dette området. Blant dem finner vi den lille gråduiker, som vanligvis er i aktivitet om natten, den noe større buskbukken og den majestetiske elgantilopen, som er den største av dem alle. Den vakre oribien med sin rødaktige og hvite pels er sjelden, men du finner den i naturreservatet Giant’s Castle. Hvis du ser nedover en skråning, kan det av og til se ut som om gresset beveger seg. Men så oppdager du at det er en godt kamuflert antilope som gresser.

Vi skal heller ikke overse den store, høytflygende lammegribben. Den spiser som en gribb, men flyr som en ørn. Den har gråhvitt bryst, halsen og nakken er oransjegul, og hodet er hvitt. Dette står i kontrast til de svarte vinge- og halefjærene. Svart bust ligger som et skjegg rundt nebbet, og den har en maske av svarte fjær rundt øynene som gir den et enda mer skremmende utseende. Men det er en sky fugl, som hovedsakelig lever av kadavre.

Lammegribben har den vanen at den slipper ned knokler fra store høyder for å knuse dem mot steinene. Deretter kommer den feiende og graver ut margen med tungen. Den svarte ørnen og Kapp-gribben holder også til i dette området, men lammegribben, som har et vingespenn på nesten tre meter, er kongen. Lammegribben er dessverre en truet art, og det er svært få igjen. I naturreservatet Giant’s Castle kan man fra et bestemt sted betrakte denne fuglen uten at den ser en.

Imponerende fjell

Drakefjellenes utfordrende topper — for eksempel den store Sentinel, 3165 meter, den glatte og farlige Monk’s Cowl (Munkehetta), 3235 meter, og den lumske Devil’s Tooth (Djevelens tann) med sine 200 meter høye stupbratte sider — virker også tiltrekkende på eventyrlystne fjellklatrere. Men det er farlig å klatre i dem. Bergartenes sammensetning gjør det enda farligere. Basalten er ganske sprø her.

Det finnes imidlertid en rekke bratte, men sikre passasjer i fjellsidene hvor man kan komme opp uten å bruke spesielt klatreutstyr. Man må selvfølgelig følge fjellets regler. Det er absolutt nødvendig å ha med varme klær, et telt og reserveproviant. Det kan bli svært kaldt oppe i fjellsidene, hvor det kan blåse kraftig om natten. «Jeg husker en natt,» forteller en turgåer, «da vinden rev og slet i teltet vårt og det var så kaldt at vi ikke kunne sove. Neste morgen hadde vannet i vannflaskene våre frosset, enda de hadde ligget inne i teltet. Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle utsette meg for en slik tortur en gang til. Jeg kom tilbake året etter, men denne gangen var jeg bedre rustet til å stå imot naturkreftene.»

Hvert år forlater tusener av turgåere, campingturister og fjellklatrere av alle raser stresset og forurensningen i byene og kommer hit for å puste inn den friske fjelluften, ta en dukkert i en kjølig dam, nyte det friske fjellvannet og se de majestetiske fjelltoppenes prakt. Om kvelden kan de se et teppe av skinnende stjerner spredt over himmelen. Noen blir tilskyndt til å ære Ham som har skapt alt dette, og de ser fram til den tid da hele jorden skal være omdannet til et paradis. — Lukas 23: 43.

[Fotnote]

[Kart/bilde på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

DRAKENSBERGE

SØR-AFRIKA

LESOTHO

NATAL

Durban

INDIAHAVET

[Bilder på side 25]

En malakittsolfugl sitter på en lampekostplante i Drakensberge

[Bilder på side 26]

Helt til venstre: Sebayeni Rock Art Gallery i Drakensberge

Til venstre: Den majestetiske elgantilopen

Under: Klippemalerier fra hulen i Sebayeni