Buskmannen — Afrikas mester i å overleve

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Sør-Afrika

«DEN siste buskmann.» Dette kunne en lese i The Star Today! den 26. oktober 1983. Vi leser videre: «En gang streifet millioner av fjellbuskmenn omkring i Kappfjellene, Natalfjellene og Transvaalfjellene.» Likevel så det ut til at den eneste gjenlevende av denne en gang så stolte folkegruppen var en liten, gammel mann som het Japie Mabinde.

Men flere tusen som tilhører Japie Mabindes folk, lever fortsatt i Kalahariørkenen i nærheten. Det er spennende å studere historien om hvordan de har overlevd trass i lidelser og folkemord.

I krig med svarte og hvite

Da de svarte afrikanske stammene begynte å trenge inn i det sørlige Afrika, oppdaget de at buskmennene allerede bodde i disse landområdene. Buskmennene er en folkegruppe av uvanlig små mennesker. Gjennomsnittshøyden deres er bare omkring 150 centimeter. Buskmennene skiller seg også ut fra de svarte afrikanerne ved at hudfargen deres har et gulskjær.

En stund skulle de svarte og de gule innfødte komme til å bo fredelig sammen i det samme landområdet. De svarte stammene lærte å respektere buskmennene på grunn av deres kjennskap til naturen og dyrelivet. Det var til og med et gammelt sesotho ordtak som sa: «Buskmannen er læreren.» Men den fredelige sameksistensen varte ikke lenge.

På 1600-tallet kom hvite kolonister og skjøt og drev bort viltet — buskmennenes høyt verdsatte mat. Buskmennene gjorde gjengjeld ved å stjele av de hvites buskap. Hva førte det til? En bitter krig mellom buskmenn og hvite kolonister som varte i nærmere 200 år. Så i 1802 inntraff en hungersnød som drev de svarte stammene til å krige seg imellom. Mangel på jord og mat førte uunngåelig til sammenstøt med buskmennene. Med tiden fant de små jegerne at deres område var begrenset til Drakensberge og Lesothofjellene.

Men buskmennene måtte fortsette å krige med både svarte og hvite fiender. De forsvarte det som var igjen av deres landområde, men var nå desperate og benyttet seg av mord, tyveri og vandalisme. Våpen og overlegenhet hva antall angikk, gav imidlertid de andre herredømme over de små jegerne. I 1869 ble den siste organiserte gruppe fjellbuskmenn utryddet på befaling fra de britiske kolonimyndighetene. Bare enkelte isolerte grupper var igjen ved århundreskiftet.

Det var få som sørget over dette folkemordet. I 1897 sa George Theal, en tidligere representant for kolonistyret i Kapp-provinsen: «En kan kanskje synes synd på slike villmenn som disse, som er blitt utryddet fra sine naturlige omgivelser, men det er liten grunn til å beklage at de har forsvunnet . . . det var til beste for verden, så det kunne gjøres plass til en høyerestående rase.»a

Buskmennene i Kalahariørkenen

Det var imidlertid ikke alle buskmennene som forsvant. Flere tusen overlevde i Kalahariørkenen — et kjempemessig område som både svarte og hvite gjetere opprinnelig unngikk. Det er et område som er fritt for overflatevann. Det lille regnet som faller om sommeren, tørker raskt opp. Derfor er landområdet verken egnet for jordbruk eller for fedrift. Men buskmennene har med stor kløkt utviklet måter å klare seg på. De tar for eksempel ville meloner og løkformede røtter og lager en mos, som de så presser noen verdifulle dråper væske ut av. Eller de oppdager vann som er skjult under ørkensanden, og suger den opp gjennom lange, hule siv.

I og med at buskmennene lever av jorden, må de være eksperter i botanikk. Og den dag i dag kan en liten jente kjenne igjen 75 forskjellige planter før hun er åtte år gammel. Når hun blir voksen, vil hun ha god kjennskap til om lag 300 arter. En av kvinnene forbløffet en dyktig botaniker, Brian Maguire, da hun klarte å skille mellom to planter som han, «eksperten», trodde var identiske. Den tyske vitenskapsmannen dr. H. J. Heinz forklarer: «Vanligvis skiller moderne botanikk artene fra hverandre på grunnlag av utseendet . . . [mens buskmennene] vurderer lukt, følelse, oppbygning, smak og utseende.»

Buskmannen er også en glimrende jeger. Først sporer han opp en dyreflokk og velger ut sitt bytte. Han kommer så nær innpå som mulig ved å krabbe på alle fire, og så skyter han ut en giftpil. Straks styrter flokken av gårde, men buskmannen forfølger ubarmhjertig sitt bytte. Alf Wannenburg skrev etter at han hadde vært med på en slik jakt flere ganger: «Alt blir observert, tatt i betraktning og drøftet. Hvilken retning et blad på en nedtråkket gressplante er vridd i, hvilken retning en kvist er rykket av en buske i, dybden, størrelsen, formen og plasseringen av selve sporene — alt dette gir dem opplysninger om hvilken tilstand dyret eller flokken er i, hvilken retning det eller den forflytter seg, hvor raskt det foregår, og hvilke bevegelser dyret eller flokken sannsynligvis kommer til å gjøre.» Noen ganger tar det over en dag før giften gjør sin fulle virkning, men til slutt sakker det sårede dyret akterut og blir tatt igjen av forfølgeren.

Naturvernere og kjemikere

Fordi jorden betyr liv for buskmennene, har de utviklet en sunn respekt for den. Så når de sanker mat, passer de på å flytte før de har ribbet området fullstendig. Fordi de tror at Skaperen ville straffe dem hvis de dreper et dyr unødig, jakter de aldri for sportens skyld. En gang kom en gruppe buskmenn over et strutsereir med egg. Strutseegg blir høyt verdsatt som matressurs, og skallet blir brukt til å oppbevare vann i. Men de lot reiret være i fred inntil de var sikre på at hunnen hadde lagt alle eggene. Så studerte de hvert egg nøye og ristet forsiktig på dem. De la tilbake dem som det var begynt å utvikle seg unger i. Det er ikke noe rart at noen omtaler buskmennene som «verdens største naturvernere»!

Buskmennene har også tilegnet seg ferdigheter innen «kjemi». De har lært å blande maling av høy kvalitet. Denne malingen bruker de når de lager sine berømte bergmalerier, som ifølge enkelte «regnes for å være verdens beste primitive kunst på grunn av buskmennenes nøyaktighet og sikre iakttagelsesevne». Disse vakre maleriene har motstått vær og vind i flere hundre år. Fra larven av to forskjellige biller (Diamphidia og Polyclada) har de også utviklet virkningsfull gift, som de smører på pilene sine. Så snart disse giftstoffene kommer inn i blodomløpet, betyr de den visse død for både mennesker og dyr. Det finnes ingen motgift.

De sørafrikanske buskmennene lærte seg til og med å «vaksinere» seg mot slangebitt. De holdt den døde slangens hode bakover og skrapte forsiktig armene sine med gifttennene dens. Så presset de en dråpe gift ut av gifttennene og gnidde inn i rispene. Noe annet som vitnet om like stor dyktighet, var det kjemiske brygget de brukte mot den svartmanete kappløven. Hvite kolonister ble med tiden tvunget til å utrydde disse svære løvene. Men buskmennene klarte å leve sammen med dem i flere hundre år. Hva var hemmeligheten? Et stoff de brente i leirbålet, og som tjente til å holde løver borte!

Framtidige muligheter til å overleve

I dag bor det om lag 55 000 buskmenn i Kalahariørkenen og i utkanten av den. Men deres livsstil som jegere og sankere er truet. Det er blitt boret dype hull for å skaffe vann til kvegdrift. Buskmennene har også gledet seg over disse permanente vannkildene, men det har også vært visse ulemper forbundet med dem. Oppslagsverket Encyclopædia Britannica forklarer: «Flertallet av våre dagers buskmenn er blitt fordrevet fra sine områder av europeiske og bantu kvegoppdrettere. På grunn av forstyrrelser fra kvegoppdretterne er bestanden av ville dyr og [spiselige] planter blitt redusert.»

Kalahari-området, som en gang kunne forsørge buskmennene, er derfor i ferd med raskt å bli omdannet til en ørken. «Det var ikke en ørken tidligere,» sier den kjente forfatteren og oppdagelsesreisende sir Laurens van der Post. «Vi kalte det en ørken bare fordi det ikke fantes overflatevann der. Det er svært rikt på et særpreget dyre- og planteliv.» van der Post beklager derfor den vanskelige situasjonen buskmennene er i, «for de var rike på de områder hvor vi er fattige. . . . De var en del av naturen. Naturen var ikke deres fiende». Ja, selv om moderne mennesker en gang så ned på buskmenn og regnet dem for å være ville, må de nå innse at de har mye å lære av disse djerve menneskene, som er mestere i å overleve.

Nå står buskmennene overfor noe annet som truer deres eksistens som folkegruppe: de er i ferd med å bli oppslukt av vestlig kultur. I hvilken utstrekning de vil klare å forbli et eget folk, gjenstår ennå å se. Kanskje dette vil vise seg å være den største utfordring Afrikas mester i å overleve har møtt.

[Fotnote]

[Ramme på side 19]

Buskmennenes opprinnelse

Et av buskmennenes sagn forteller om en tid da jorden var dekket av vann og en person «av den tidlige slekt» overlevde. Denne helten, som het Mantis, knyttes til regnbuen, og det sies at den første buskmann nedstammet fra ham. Denne legenden er bemerkelsesverdig lik Bibelens beretning om Noah og den verdensomspennende flommen. — 1. Mosebok 7: 6, 7; 9: 8—16.

[Ramme/bilde på side 21]

«Slik bør det være»

Jehovas vitner har anstrengt seg for å dele sitt håp om en rettferdig, ny ordning under Guds ledelse med de buskmennene som er deres naboer i det sørlige Afrika. (Åpenbaringen 21: 3, 4) I det minste én buskmann, som het Johannes, reagerte positivt på deres budskap, men han er nå død. Han døde av tuberkulose. Imidlertid har den «siste» av fjellbuskmennene, Japie Mabinde (bildet til venstre), også hatt anledning til å høre Bibelens budskap.

Tidlig i 1984 snakket Jehovas vitner med ham. De viste ham Johannes 5: 28, 29 i Bibelen på zulu og sa at han hadde mulighet til å få se avdøde medlemmer av hans folk igjen i en oppstandelse. «Jeg er svært lykkelig,» sa Mabinde, «fordi det er Bibelen som sier dette.» Han ble spesielt glad da han fikk se en kunstners oppfatning av de paradisiske forhold som Bibelens profetier sier skal råde over hele jorden i framtiden. Han sa: «Ja, slik bør det være.»

[Bilde på side 20]

En familie av buskmenn sitter rundt leirbålet i Kalahariørkenen

[Rettigheter]

Foto: Africana Museum