Jeg overlevde forfølgelsen i Nazi-Tyskland

LA MEG ta deg med tilbake til tiden i Tyskland etter den første verdenskrig, da det ble lagt opp til en dramatisk periode med forfølgelse av de kristne.

Foreldrene mine giftet seg i 1919, og det året innviet de seg også til å tjene Jehova. Jeg ble født året etter, Johannes i 1921, Eva i 1922 og til slutt George i 1928. Vi var de eneste barn hvis foreldre var bibelstudenter, som Jehovas vitner ble kalt den gangen, i byen Wittenberge, hvor vi bodde.

Da nasjonalsosialistene eller nazistene overtok makten i 1933, ble mange lærere medlem av partiet. Jeg nektet å si Heil Hitler!, og derfor ble jeg stadig plaget av klassekamerater som var medlemmer av Hitlerjugend. Det verste var at jeg ikke deltok i feiringen av sommersolvervet, da litteratur som nazistene hadde erklært ulovlig, deriblant bibler, ble brent offentlig.

Omtrent på samme tid ble min bror Johannes slått i ansiktet mens hele klassen så på, fordi han ikke ville si Heil Hitler! Mor reiste tvil om lærerens rett til å gjøre noe slikt og henviste til loven om religions- og talefrihet, som på et tidlig tidspunkt i nazistenes styre offentlig ble støttet av Rudolf Hess og riksinnenriksministeren Wilhelm Frick.

Læreren overhørte det hun sa, og ropte: «Hvordan våger du å si noe slikt! Der Führer har tatt makten, og alle gjør best i å skynde seg å slutte opp om ham!» Så snerret han: «Jeg skal sørge for at du og familien din havner i rennesteinen!»

Mor så ham rett inn i øynene og sa: «Det, herr Sienknecht, er det Jehova, himmelens og jordens Gud, som avgjør, og ikke du!»

Familien vår blir forfulgt

Ikke lenge etterpå kom far hjem, og uten noen innledning sa han: «Vi er i løvehulen, akkurat som Daniel!» Han var blitt oppsagt fra sitt arbeid uten varsel. Det betydde i virkeligheten at vi var uten noen synlig form for underhold. Hva skulle vi nå gjøre?

Folk som vi minst ventet det av, kom med mat til oss. Noen kom stille og forsiktig hjem til oss om natten. Senere begynte far å selge støvsugere, og samtidig distribuerte han Selskapet Vakttårnets litteratur, som nå var forbudt.

I 1936 vedtok våre kristne brødre utenfor Tyskland en resolusjon som advarte Hitlers regjering og oppfordret den til å stanse sin dårlige behandling av Jehovas vitner. Den 12. desember 1936, mellom kl. 17.00 og kl. 19.00, distribuerte Jehovas vitner i Tyskland denne resolusjonen over hele landet. Det var da jeg begynte å delta i felttjenesten.

I desember samme år ble foreldrene mine innkalt til å møte i Sondergericht (en spesialdomstol) i Berlin. Anklagen: De hadde distribuert litteratur utgitt av en forbudt organisasjon. Noen dager senere kom det en ny innkallelse, som gikk ut på at alle vi fire barna skulle møte for den lokale domstolen i Wittenberge. Hvorfor? Det ble hevdet at foreldrene våre forsømte oss i åndelig henseende, noe som var fullstendig meningsløst.

I retten ble de forbløffet da de hørte at vi, som bare var henholdsvis 16, 15, 14 og 8 år gamle, forsvarte troen vår ved hjelp av Bibelen. Vi sa at Heil Hitler! betyr «frelsen kommer fra Hitler», men ettersom frelsen bare kommer fra Jehova Gud gjennom Jesus Kristus, kunne vi ikke bruke det slagordet. Domstolen avsa likevel en kjennelse som gikk ut på at vi skulle tas fra foreldrene våre og sendes til en forbedringsanstalt i Strausberg i nærheten av Berlin.

Før de hentet oss, tok foreldrene våre oss med til jernbanestasjonen og sendte oss til bestemor i Wolfenbüttel. Det gjorde de fordi saken deres ennå ikke var avgjort, og de fryktet utfallet av den. På stasjonen sa mor med tårer i øynene, men meget bestemt: «Jehova kan beskytte dere bedre enn det vi kan.» Far og mor trykte oss inntil seg som om det var siste gang de så oss, og så siterte de Jesaja 40: 11: «Som hyrden skal han gjete sin hjord og samle lammene i sine armer. Han skal bære dem ved barmen.» Vi følte oss svært oppmuntret.

Til våre foreldres store overraskelse ble saken mot dem henlagt på grunn av mangel på bevis.

Vi flykter fra nazistene

Det gikk ikke lang tid før nazistene igjen var på sporet etter oss barn. De ville se oss så fort som mulig for å granske våre «oppfatninger». For å unnslippe dem reiste vi fra bestemor i Wolfenbüttel og slo oss ned på forskjellige steder, hver for oss. Jeg tok meg jobb som portier ved Duisburger Hof, et hotell i Rhinland.

En dag ventet hotellet spent på et besøk av propagandalederen Joseph Goebbels og hans stab. Da de kom, hilste alle i vestibylen og ropte som vanlig Heil Hitler! — bortsett fra meg. En høytstående embetsmann la merke til det og oppsøkte meg senere i et bakrom. Jeg tenkte: «Denne gangen slipper jeg ikke unna.» Men plutselig ble han hentet. Dr. Goebbels hadde tydeligvis bruk for ham øyeblikkelig. Jeg forsvant hurtig i en av korridorene i det store hotellet og viste meg ikke resten av dagen.

Mot slutten av 1943 intensiverte de allierte luftangrepene mot byer, og for første gang ble det brukt fanger fra konsentrasjonsleirene for å hjelpe til med opprydding og reparasjonsarbeid etter bombeangrepene. Noen dører og vinduer i hotellet måtte repareres, og de satte fanger til å gjøre dette. Jeg ble svært glad da jeg så at fangene hadde fiolette trekanter på de stripete jakkene sine. Det betydde at de var Jehovas vitner. Men da jeg forsøkte å snakke med dem, løftet SS-vaktene geværene sine, rettet dem mot meg og ropte: «Gå videre!» Jeg følte meg helt nedslått.

De forferdelige forholdene i verden på den tiden fikk mange av oss til å tro at denne krigen ville ende med Harmageddon. Men så fikk vi høre at de allierte styrkene var på vei inn i Tyskland. Vi gledet oss fordi vi visste at det nazistiske tyranniet snart var over.

Etterkrigstiden

Da situasjonen etter de alliertes seier hadde roet seg, var brødrene ivrige etter å starte reorganiseringen av det offentlige forkynnelsesarbeidet. Familien vår ble gjenforent etter å ha vært fra hverandre i ti lange år, og vi slo oss ned i Hannover i den nordlige delen av Vest-Tyskland. I det første året etter krigen, i 1946, feiret vi minnehøytiden hjemme hos oss, hvor vi hadde plass til alle de 50 brødrene i Hannover. Hvilken glederik feiring var ikke dette; å komme sammen med brødre som nylig var blitt løslatt fra konsentrasjonsleirene, og å se de salvede forsyne seg av symbolene! Det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

I 1946 holdt vi også det første store stevne etter krigen i den nordlige delen av Vest-Tyskland. Det ble felt mange gledestårer. Selv foredragsholderne måtte av og til ta en pause for å gi uttrykk for sine følelser. Det ble rett og slett for mye for dem å se så mange av sine kjære brødre sitte der fredelig og glede seg over undervisningen, uten å være omgitt av piggtråd. Etter dette stevnet begynte jeg som pioner, og jeg ble sendt til en by i nærheten som het Lehrte.

Mens jeg var der, ble jeg innkalt til å tjene ved det tyske avdelingskontoret i Wiesbaden. Da jeg kom dit i 1947, hadde Betel-familien under 20 medlemmer. Vi holdt midlertidig til i en stor villa, og plassen var begrenset. I 1952 ble jeg innbudt til å gjennomgå Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead, og jeg ble uteksaminert i den 19. klassen. Deretter ble jeg sendt tilbake til Wiesbaden for å fortsette arbeidet som oversetter.

I 1954 bestemte jeg meg i en alder av 34 år for å gifte meg. Edith tjente som pioner, og som operasangerinne var hun enda en stund bundet av en kontrakt som hun måtte oppfylle. Med tiden ble vi sendt som spesialpionerer til middelalderbyen Lohr.

Senere fikk vi et annet oppdrag. Edith ble gravid, så vi måtte slutte i heltidstjenesten. Vi fikk en sønn, som vi kalte Markus. Senere flyttet vi til Canada. Der fikk vi vår andre sønn, Ruben. Sønnene våre er nå henholdsvis 34 og 30 år gamle. Den ene av dem tjener som eldste og den andre som menighetstjener i Thornhill menighet, som ligger nord for Toronto, og hvor jeg tjener som presiderende tilsynsmann.

Jehova velsigner dem som er utholdende

Med Jehovas hjelp overlevde hans folk naziregimets grusomheter, og de kunne reorganisere arbeidet med tanke på økt teokratisk virksomhet. Legg som en kontrast merke til hva som hendte med nazistene. De hadde feiret sine tidlige seirer i tiden før krigen på Zeppelinwiese i Nürnberg. Men i september 1946 arrangerte vi et minneverdig stevne nettopp på det stedet. Stevnet nådde sitt høydepunkt mandag den 30. september. Alle kontorer, butikker og restauranter i byen var stengt den dagen.

Men hvorfor var all forretningsvirksomhet nedlagt den mandagen? Fordi de nazistiske krigsforbryternes dødsdommer skulle avsies i Nürnberg. Dommene skulle egentlig ha blitt avsagt den 23. september, men domsavsigelsen var blitt utsatt til den 30. september. Så den selvsamme dagen som våre tidligere forfølgere satt i forvaring og hørte domsavgjørelsene, ja, nettopp den dagen var vi som tidligere var blitt forfulgt, lykkelig samlet for å tilbe Gud på det sted som før hadde vært nazistenes paradeplass!

Når jeg nå ser tilbake, kan jeg med sikkerhet si at vi aldri trenger å bekymre oss, selv om det kan se ut til at det «dryger» med den forutsagte, nær forestående ødeleggelsen av denne urettferdige og undertrykkende ordning. Den «kommer sikkert», slik Gud har lovt. Den «slår ikke feil». Jehova er lojal. Han har full kontroll med tiden. «Den fastsatte tid» (NW) da Gud skal tilintetgjøre sine fiender til ære for sitt navn og til frelse for dem som tilber ham, må derfor komme. Den «vil ikke være forsinket»(NW)! (Habakkuk 2: 3) — Fortalt av Konstantin Weigand.

[Bilde på side 18]

Konstantin Weigand, her sammen med familien sin, overlevde forfølgelsen av Jehovas vitner i Nazi-Tyskland

[Bilde på side 21]

Nazister hilser Hitler i 1937. I 1946 holdt Jehovas vitner et stevne på dette stadionet i Nürnberg samtidig som nazilederne fikk sine dommer

[Rettigheter]

U.S. National Archives