Jehovas vitner — modige trass i faren fra nazistene

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I TYSKLAND

JEHOVAS VITNER er kjent for å holde seg nøye til Guds Ord, Bibelen. Dette er noe som ofte krever mot, og det har utvilsomt betydning for deres liv og deres forhold til andre.

Vitnene har for eksempel stor aktelse for folk med en hvilken som helst etnisk eller kulturell bakgrunn. De elsker Gud og sin neste. (Matteus 22: 35—40) Ja, de har akkurat samme syn som apostelen Peter, som skrev: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» — Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.

Jehovas vitner er også kjent verden over for sin respekt for lov og orden og for regjerende myndigheter. De har aldri gjort seg til talsmenn for opprør og vil heller aldri gjøre det, selv ikke når de blir forfulgt i noen land fordi de gjør apostlenes ord til sine: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29; Matteus 24: 9) Samtidig anerkjenner vitnene at andre har rett til å utøve sin religion slik deres samvittighet krever.

Det modige, kristne standpunkt Jehovas vitner inntok i Tyskland og andre land som Adolf Hitler hersket over, er godt dokumentert. En betydningsfull hendelse som fant sted i Berlin i 1933, kan tjene som eksempel på deres mot, deres kjærlighet til Gud og sin neste og deres respekt for lov og orden og for religionsfrihet.

Ikke kompromiss med Hitler

Det er over 50 år siden det ble slutt på Hitlers 12 år lange skrekkvelde, som var forbundet med rasisme og myrderier. Men naziregimet tilføyde menneskeheten sår som volder sorg den dag i dag.

Historien viser at det bare var noen få grupper som modig stod fram og tok til orde mot nazistenes terror. Blant dem var Jehovas vitner, som er blitt beskrevet som «en ørliten øy av aldri sviktende [moralsk] motstand som eksisterte midt i en terrorisert nasjon». Deres modige standpunkt er godt bevitnet av ansette historikere.

Men enkelte kritikere, deriblant noen som tidligere har vært knyttet til Jehovas vitner, hevder at vitnene forsøkte å inngå kompromiss med Hitler-regimet i dets første tid. De sier at representanter for Selskapet Vakttårnet uten hell forsøkte å innsmigre seg hos den nye regjeringen, og at de i hvert fall for en tid støttet nazistenes rasistiske ideologi, som til slutt førte til drapet på seks millioner jøder.

Disse alvorlige beskyldningene er fullstendig uriktige. Her følger en åpenhjertig gjennomgang av de hendelsene som er inne i bildet, basert på tilgjengelig dokumentasjon og den historiske bakgrunnen.

Tilbakeblikk

Jehovas vitner har vært aktive i Tyskland i over 100 år. I 1933 var det omkring 25 000 personer som tilbad Jehova Gud og distribuerte bibelsk litteratur rundt omkring i landet.

Trass i de frihetene som ble garantert av den tyske statsforfatningen på den tiden, ble Jehovas vitner stadig gjenstand for ærekrenkende beskyldninger, som hovedsakelig stammet fra deres religiøse motstandere. Så tidlig som i 1921 ble vitnene, som den gangen ble kalt Ernste Bibelforscher (oppriktige bibelforskere), anklaget for å samarbeide med jødene og drive undergravende politisk virksomhet. Bibelforskerne ble stemplet som farlige, bolsjevikiske «jødekryp», uten at det noen gang ble lagt fram beviser for anklagene. Den sveitsiske teologen Karl Barth skrev senere: «Beskyldningen om at Jehovas vitner har forbindelser med kommunistene, kan bare bero på en ufrivillig eller også forsettlig misforståelse.»

Et kirkelig tidsskrift i Tyskland hevdet at Jehovas vitner og jødene var medsammensvorne i revolusjonære bevegelser. Som svar sa den tyske utgaven av Den Gylne Tidsalder (forløper for Våkn opp!) for 15. april 1930: «Vi har ingen grunn til å betrakte denne falske beskyldningen som en fornærmelse — ettersom vi er overbevist om at en jøde er et minst like verdifullt menneske som en navnkristen; men vi avviser den ovennevnte usannheten i det kirkelige tidsskriftet fordi tanken bak den er å nedvurdere vårt arbeid, å framstille det som om vårt arbeid ikke blir utført for evangeliets skyld, men for jødenes skyld.»

Historieprofessoren John Weiss skrev i tråd med dette: «Jehovas vitner var fri for tysk rasistisk nasjonalisme og hadde ikke i flere hundre år ergret seg over jødenes manglende omvendelse. Vitnene holdt fremdeles fast ved den opprinnelige, om enn nedlatende, kristne oppfatning at det er nødvendig å overbevise alle som kan tenkes å omvende seg til Kristus.»

Hva skjedde da Hitler kom til makten?

Den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til Tysklands nye rikskansler. Til å begynne med gikk Hitler-regjeringen inn for å skjule sin voldelige og ytterliggående karakter. Tidlig i 1933 betraktet derfor Jehovas vitner, sammen med millioner av andre tyskere, det nasjonalsosialistiske partiet som landets rettmessige øvrighet. De håpet å få den nasjonalsosialistiske (nazistiske) regjeringen til å forstå at de var en fredselskende, lovlydig kristen gruppe som ikke utgjorde noen trussel mot staten. Det betydde ikke at de var rede til å gå på akkord med bibelske prinsipper. Slik tilfellet har vært i andre land, ønsket vitnene å informere regjeringen om sin religions sanne, upolitiske karakter.

Det kom raskt for dagen at Jehovas vitner skulle bli blant de første ofrene for nazistenes brutale undertrykkelse. De ble igjen stemplet som medskyldige i en påstått bolsjevikisk-jødisk sammensvergelse. En forfølgelseskampanje begynte.

Hva var grunnen til at en slik liten religiøs gruppe pådrog seg det nye regimets vrede? Historikeren Brian Dunn peker på tre grunnleggende faktorer: (1) vitnenes internasjonale virkefelt, (2) deres motstand mot rasisme og (3) deres nøytrale standpunkt overfor staten. På grunn av sitt bibelske syn nektet de tyske vitnene å si «Heil Hitler!», å støtte det nasjonalsosialistiske partiet og senere å delta i nazistenes militære virksomhet. — 2. Mosebok 20: 4, 5; Jesaja 2: 4; Johannes 17: 16.

Følgen var at politiet og SA (Hitlers Sturmabteilung, stormtropper, eller brunskjorter) utsatte vitnene for trusler, forhør, husundersøkelser og annen sjikane. Den 24. april 1933 beslagla og stengte en gruppe tjenestemenn Vakttårnets kontor i Magdeburg. Etter at en grundig gjennomsøking ikke hadde frambrakt noen kompromitterende beviser, og etter at det amerikanske utenriksdepartementet hadde presset på, leverte politiet eiendommen tilbake. Men i mai 1933 ble Jehovas vitner forbudt i flere tyske delstater.

Jehovas vitner går modig til handling

I denne første perioden ønsket Hitler å framstå som en forkjemper for kristendommen. Han hevdet å være tilhenger av religionsfriheten og lovte å behandle kristne trossamfunn «med objektiv rettferdighet». For å befeste sitt omdømme var den nye rikskansleren til stede under gudstjenester. Mange personer i land som senere skulle komme i krig med Tyskland, uttrykte i denne tiden beundring over det Hitler fikk utrettet.

På grunn av bekymring over de stadig mer spente forholdene i Tyskland besluttet Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, og lederen for det tyske avdelingskontoret, Paul Balzereit, å iverksette en kampanje for å informere rikskansler Hitler, statsadministrasjonen og offentligheten om at Jehovas vitner ikke utgjorde noen trussel mot det tyske folk og staten. Rutherford trodde tydeligvis at Hitler ikke hadde kjennskap til angrepene mot Jehovas vitner, eller at han hadde fått gale opplysninger om vitnene fra religiøst hold.

Kontoret i Magdeburg arrangerte derfor et stevne for å gjøre bruk av de tyske borgernes rett til å appellere til myndighetene. På kort varsel ble Jehovas vitner over hele Tyskland innbudt til å komme til Wilmersdorfer Tennishallen i Berlin den 25. juni 1933. Det var ventet omkring 5000 stevnedeltagere. Trass i den fiendtlige atmosfæren var det over 7000 som modig møtte fram. Stevnedeltagerne vedtok en resolusjon med tittelen «Erklæring om kjensgjerningene». Dette dokumentet protesterte mot de restriksjonene som var blitt lagt på Jehovas vitners arbeid. Det kom med en tydelig redegjørelse for deres standpunkt og avviste anklagene om at de hadde befatning med oppviglersk politisk virksomhet. Det sa:

«Vi blir med urette anklaget overfor denne regjeringens styrende organer . . . Vi ber respektfullt nasjonens ledere og folket om å foreta en rettferdig og upartisk vurdering av den redegjørelsen for kjensgjerningene som her blir gitt.»

«Vi har ingen strid med noen personer eller religiøse lærere, men vi må gjøre oppmerksom på at det ofte er de som hevder å representere Gud og Kristus Jesus, som i virkeligheten forfølger oss og gir myndighetene et galt bilde av oss.»

Et stevne preget av mot eller kompromiss?

Noen forfekter nå det syn at stevnet i Berlin i 1933 og dokumentet «Erklæring om kjensgjerningene» var et forsøk fra framstående Jehovas vitners side på å vise at de støttet naziregimet og dets hat mot jødene. Men disse påstandene er ikke sanne. De er basert på en villedende framstilling av kjensgjerningene og en feilaktig tolkning av dem.

Kritikerne hevder for eksempel at Jehovas vitner utsmykket Wilmersdorfer Tennishallen med hakekorsflagg. Fotografier fra stevnet i 1933 viser tydelig at det ikke var noen hakekors inne i hallen, noe som også blir bekreftet av øyenvitner.

Det er derimot mulig at det hang flagg på utsiden av bygningen. En nazistisk stridsavdeling hadde brukt hallen den 21. juni, onsdagen før stevnet. Og dagen før stevnet hadde skarer av ungdommer sammen med avdelinger av SS (Schutzstaffel, opprinnelig Hitlers garde av svartskjorter), SA og andre feiret sommersolverv i nærheten. Så da Jehovas vitner kom til søndagens stevne, kan de ha blitt møtt med synet av en bygning som var utstyrt med hakekorsflagg.

Hadde hallen vært utsmykket med hakekorsflagg utvendig, i korridorene eller til og med innvendig, ville Jehovas vitner ha latt dem være. Også i dag unnlater de å fjerne nasjonale symboler når de leier offentlige lokaler for å holde møter eller stevner. Men det finnes ingen beviser for at vitnene selv hengte opp noen flagg eller hilste dem.

Kritikerne sier videre at vitnene åpnet stevnet med å synge den tyske nasjonalsangen. I virkeligheten begynte stevnet med sangen «Sions strålende håp», som var sang nummer 64 i vitnenes religiøse sangbok. Teksten til denne sangen ble ledsaget av musikk som Joseph Haydn hadde komponert i 1797. Sang nummer 64 hadde stått i bibelstudentenes sangbok i hvert fall siden 1905. I 1922 hadde de tyske myndighetene valgt å gjøre Haydns melodi med tekst av Hoffmann von Fallersleben til Tysklands nasjonalsang. Likevel sang bibelstudentene i Tyskland fremdeles sang nummer 64 av og til, slik bibelstudentene i andre land gjorde.

Det at Jehovas vitner sang om Sion, kunne neppe oppfattes som et forsøk på å blidgjøre nazistene. Etter press fra de antisemittiske nazistene fjernet andre kirkesamfunn slike ord som «Juda», «Jehova» og «Sion» fra sine salmebøker og liturgier. Det gjorde ikke Jehovas vitner. Stevnearrangørene regnet derfor slett ikke med å finne velvilje hos myndighetene ved å synge en sang som opphøyde Sion. På den annen side kan det være at noen stevnedeltagere ikke hadde lyst til å synge «Sions strålende håp», ettersom melodien fra denne komposisjonen av Haydn var den samme som den som ble brukt i nasjonalsangen.

En redegjørelse for Jehovas vitners hensikt

Ettersom landet hadde en overgangsregjering og var hjemsøkt av uroligheter, ønsket Jehovas vitner å gi en tydelig redegjørelse for sitt standpunkt. Gjennom ’Erklæringen’ avviste de bestemt at de hadde noen økonomiske eller politiske forbindelser med jødene. Dokumentet sa:

«Våre fiender hevder med urette at vi har mottatt økonomisk støtte til vårt arbeid fra jødene. Ingenting kunne være fjernere fra sannheten. Fram til i dag har jødene aldri gitt det aller minste bidrag til vårt arbeid.»

Etter å ha nevnt penger gikk ’Erklæringen’ over til å fordømme storfinansens urettferdige forretningsmetoder. Det ble uttrykt slik: «Det er jødiske forretningsfolk i det britisk-amerikanske imperiet som har bygd opp og brukt storfinansen som et middel til å utnytte og undertrykke folk i mange nasjoner.»

Denne uttalelsen var opplagt ikke myntet på det jødiske folk i sin alminnelighet, og det er beklagelig hvis den er blitt misforstått og har vakt anstøt. Noen har hevdet at Jehovas vitner hadde den samme fiendtlige holdningen til jødene som de tyske kirkene generelt inntok på den tiden. Det er fullstendig feil. Gjennom sin litteratur og sin oppførsel i løpet av nazitiden avviste Jehovas vitner antisemittiske synspunkter og fordømte nazistenes mishandling av jødene. Deres vennlighet mot de jødene som delte skjebne med dem i konsentrasjonsleirene, motbeviser på det kraftigste denne falske anklagen.

For å vise at Jehovas vitners arbeid var av religiøs art, sa ’Erklæringen’: «Vår organisasjon er ikke politisk i noen forstand. Vi er bare opptatt av å gjøre folk kjent med Jehova Guds Ord.»

’Erklæringen’ minnet også regjeringen på dens egne løfter. Jehovas vitner la vekt på visse høye idealer, som tilfeldigvis falt sammen med noen av de idealene som ble offentlig fremmet av den tyske regjeringen. Blant disse var familieverdier og religionsfrihet.

I denne forbindelse tilføyde ’Erklæringen’: «En grundig undersøkelse av våre bøker og skrifter vil tydelig vise at de svært høye idealene som blir framholdt av landets nåværende regjering, også blir trukket fram og støttet og kraftig understreket i våre publikasjoner. Vår litteratur påpeker dessuten at Jehova Gud til sin fastsatte tid skal sørge for at disse høye idealene blir fulgt av alle mennesker som elsker rettferdighet.»

Jehovas vitner gav aldri uttrykk for støtte til nazipartiet. De ønsket dessuten å benytte seg av religionsfriheten og hadde ikke til hensikt å slutte med sin offentlige forkynnelse. — Matteus 24: 14; 28: 19, 20.

Ifølge beretningen i Jehovas vitners årbok for 1974 var noen av de tyske vitnene skuffet over at ’Erklæringen’ ikke var mer uforbeholden. Hadde lederen for avdelingskontoret, Paul Balzereit, utvannet ordlyden i dokumentet? Nei, for en sammenligning av den tyske og den engelske teksten viser at dette ikke var tilfellet. Et inntrykk av det motsatte var tydeligvis basert på de subjektive iakttagelsene til noen som ikke hadde vært direkte involvert i utarbeidelsen av ’Erklæringen’. Deres konklusjon kan også ha vært påvirket av det forhold at Balzereit avsverget sin tro bare to år senere.

Det er nå kjent at det var blitt utstedt et forbud mot Jehovas vitner i Tyskland lørdag den 24. juni 1933, dagen før stevnet i Berlin. Stevnearrangørene og politiet fikk høre om forbudet noen dager senere. I betraktning av den spente atmosfæren og nazitjenestemennenes åpenbart fiendtlige holdning er det bemerkelsesverdig at stevnet i det hele tatt ble holdt. Det er ingen overdrivelse å si at de 7000 vitnene modig satte sin frihet på spill ved å være til stede.

Etter stevnet distribuerte vitnene 2,1 millioner eksemplarer av ’Erklæringen’. Noen av dem ble straks arrestert og sendt til arbeidsleirer. På den måten gav naziregjeringen tydelig til kjenne sin undertrykkende, voldelige karakter, og den satte snart i verk et omfattende angrep på denne lille gruppen av kristne.

Professor Christine King skrev: «Rå makt kunne ikke stanse Jehovas vitner, noe nazistene etter hvert skulle få erfare.» Det var som ’Erklæringen’ sa: «Jehova Guds makt er den høyeste, og det er ingen makt som kan lykkes i å motstå ham.»a

[Fotnote]

[Bilder på side 13]

Autentiske fotografier av det stevnet som Jehovas vitner holdt i Wilmersdorfer Tennishallen i 1933