Søkelyset ble rettet mot nazismens onde

I 1920-årene, da Tyskland kjempet for å reise seg etter nederlaget i den første verdenskrig, var Jehovas vitner travelt opptatt med å spre store mengder bibelsk litteratur. Dette var ikke bare et tilbud om trøst og håp til det tyske folk, men også et varsku om militarismens tiltagende makt. Mellom 1919 og 1933 leverte vitnene gjennomsnittlig åtte bøker, brosjyrer eller blad til hver av de omkring 15 millioner familier i Tyskland.

Bladene Den Gylne Tidsalder og Ny Verden henledet ofte oppmerksomheten på den militaristiske utviklingen i Tyskland. I 1929, over tre år før Hitler kom til makten, het det i den tyske utgaven av Den Gylne Tidsalder: «Nasjonalsosialismen er . . . en bevegelse som . . . direkte tjener menneskenes fiende, Djevelen.»

Like før Hitler kom til makten, het det i The Golden Age: «Den nasjonalsosialistiske bevegelse dukker fram som en truende bergmasse. Det virker utrolig at et politisk parti som var så ubetydelig i begynnelsen, og så heterodoks i sin politikk, i løpet av noen ganske få år har kunnet vokse seg så stort at det overskygger den nasjonale regjering. Men Adolf Hitler og hans nasjonalsosialistiske parti har klart denne sjeldne bedriften.»

En appell om forståelse

Hitler ble rikskansler i Tyskland den 30. januar 1933, og et par måneder senere, den 4. april 1933, ble Jehovas vitners avdelingskontor i Magdeburg beslaglagt. Men ordren ble tilbakekalt den 28. april 1933, og eiendommen ble tilbakelevert. Hva ville så skje?

Til tross for Hitler-regimets åpenbare fiendtlige innstilling arrangerte Jehovas vitner et stevne i Berlin den 25. juni 1933. Omkring 7000 mennesker var til stede. Vitnene gav offentlig uttrykk for hva deres hensikter var: «Vår organisasjon er ikke politisk i noen forstand. Vi insisterer bare på å lære folket Jehova Guds Ord, og det uhindret.»

Jehovas vitner gjorde seg således oppriktige anstrengelser for å presentere sin sak. Hva førte det til?

Angrepet begynner

Jehovas vitners urokkelige nøytrale stilling og deres lojalitet mot Guds rike kunne ikke aksepteres av Hitler-styret. Nazistene aktet ikke å tolerere at noen nektet å støtte deres ideologi.

Like etter at stevnet i Berlin var avsluttet, beslagla nazistene igjen avdelingskontoret i Magdeburg. Dette skjedde den 28. juni 1933. De avbrøt vitnenes møter og foretok arrestasjoner. Snart ble mange Jehovas vitner oppsagt fra sine stillinger i arbeidslivet. Deres hjem ble utsatt for razziaer, de ble slått og arrestert. Innen begynnelsen av 1934 hadde nazistene fratatt vitnene 65 tonn bibelsk litteratur og brent det hele utenfor Magdeburg.

Jehovas vitners urokkelige standpunkt

Trass i disse innledende angrepene stod Jehovas vitner på sitt og fordømte offentlig undertrykkelsen og urettferdigheten. I Vagttaarnet for 1. januar 1934 stod artikkelen «Frykt ikke for dem». Den var utarbeidet spesielt med tanke på de tyske vitnene og ansporet dem til å fatte mot under de stadig vanskeligere forholdene.

Den 9. februar 1934 sendte J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, et protestbrev til Hitler. Han skrev blant annet: «Det er mulig at De med hell kan motstå et hvilket som helst menneske, ja, endog stå alle mennesker imot, men De kan ikke med hell stå Jehova Gud imot. . . . Ennå en gang vil jeg . . . i Jehova Guds og hans salvede konges, Kristi Jesu, navn reise krav om at De befaler alle embetsmenn under Deres regjering å la Jehovas vitner . . . i Tyskland få lov å samles i fred og uhindret dyrke Gud.»

Rutherford satte en tidsfrist som ville utløpe den 24. mars 1934. Han sa at hvis de tyske Jehovas vitner ikke oppnådde lettelser innen den tiden, ville alle fakta om forfølgelsen bli offentliggjort over hele Tyskland og resten av verden. Nazistene besvarte Rutherfords krav med å opptrappe overgrepene og sende mange av Jehovas vitner til konsentrasjonsleirene som nettopp var blitt opprettet. De var derfor blant de første som ble internert i disse leirene.

Jehovas vitner avslører nazistenes grusomheter

Som Jehovas vitner hadde lovt, begynte de å avsløre de grusomhetene som fant sted i Tyskland. Jehovas vitner rundt omkring i hele verden sendte stadig protester til Hitlers regjering.

Den 7. oktober 1934 hadde alle Jehovas vitners menigheter i Tyskland et møte hvor det ble opplest et brev som ble sendt til embetsmennene i Hitlers regjering. I brevet het det: «Deres lov er direkte i konflikt med Guds lov . . . Vi vil derfor hermed underrette Dem om at vi for enhver pris vil adlyde Guds befalinger, komme sammen for å studere hans Ord og tilbe og tjene ham slik som han har befalt.»

Den samme dagen kom Jehovas vitner i 49 andre land sammen til et spesielt møte og sendte følgende telegram til Hitler: «Deres mishandling av Jehovas vitner sjokkerer alle rettenkende mennesker på jorden og vanærer Guds navn. Hold opp med å forfølge Jehovas vitner, ellers skal Gud ødelegge Dem og Deres nasjonale parti.»

Nazistene reagerte nesten umiddelbart med å intensivere sin forfølgelse. Hitler selv skrek: «Denne berme skal bli utslettet i Tyskland!» Men etter hvert som motstanden ble sterkere, ble Jehovas vitners besluttsomhet tilsvarende styrket.

I 1935 skrev The Golden Age åpent om naziregimets inkvisisjonsaktige torturmetoder og spionsystem. Bladet avslørte også at målet med Hitlerjugend var å fjerne gudstroen fra Tysklands ungdom. Året etter hadde Gestapo en landsomfattende kampanje som førte til at tusener av Jehovas vitner ble arrestert. Like etterpå, den 12. desember 1936, svarte Jehovas vitner med en egen kampanje: I løpet av denne dagen gjennomarbeidet de hele Tyskland og leverte titusener av eksemplarer av en resolusjon som var en protest mot forfølgelsen av Jehovas vitner.

De vitnene som fremdeles var på frifot den 20. juni 1937, distribuerte da et nytt budskap, et åpent brev som ikke la skjul på noen detaljer når det gjaldt forfølgelsen. Dette brevet navngav tjenestemenn og oppgav tidspunkter og steder. Gestapo ble forferdet over denne avsløringen og over at vitnene var i stand til å spre opplysningene så effektivt.

Det var nestekjærlighet som drev vitnene til å advare Tysklands befolkning mot å la seg bedra av de store ordene om at Det tredje rike skulle opprette et herlig tusenårig styre. «Vi må kunngjøre sannheten og la advarselen lyde,» het det i brosjyren Se kjensgjerningene i øinene, som kom ut i 1938. Den sa videre: «Vi anerkjenner at den totalitære regjeringsform . . . er et produkt av Satan, frembragt for å settes i stedet for Guds rike.» Jehovas vitner var blant de første som ble utsatt for nazistenes overgrep, men de protesterte også høylytt mot de grusomhetene som ble begått mot jøder, polakker, funksjonshemmede og andre.

Ved et stevne som ble holdt av Jehovas vitner i Seattle i Washington i USA i 1938, ble det vedtatt en resolusjon som het «Advarsel!» Vi siterer fra den: «Fascistene og nazistene, radikale politiske organisasjoner, har med urette tatt makten i mange land i Europa . . . Alle folk vil bli dirigert, alle deres friheter vil bli tatt fra dem, og alle vil bli tvunget til å gi etter for en egenmektig diktators styre, og dermed vil den gamle inkvisisjonen bli fullstendig vekket til live igjen.»

Rutherford holdt til stadighet kraftige radioforedrag om nazismens sataniske vesen. Foredragene ble kringkastet over hele verden og ble i trykt form distribuert i millioner av eksemplarer. Den 2. oktober 1938 holdt han foredraget «Fascisme eller frihet». I dette foredraget anklaget han Hitler i utvetydige vendinger.

Rutherford sa: «I Tyskland er folk i sin alminnelighet fredselskende. Djevelen har satt sin representant Hitler ved styret, en mann som har et sykelig sinn, som er grusom, ondsinnet og hensynsløs . . . Han forfølger jødene på en grusom måte, fordi de engang har vært Jehovas paktsfolk og båret Jehovas navn, og fordi Kristus Jesus var jøde.»

Etter hvert som nazistenes raseri mot Jehovas vitner nådde nye høyder, ble også vitnene skarpere i sine anklager. I Consolation for 15. mai 1940 står det: «Hitler er slikt et fullkomment Djevelens barn at disse talene og avgjørelsene flyter gjennom ham som vann gjennom et velbygd kloakkanlegg.»

Leirenes redsler avdekkes

Selv om folk stort sett var uvitende om konsentrasjonsleirenes eksistens helt fram til 1945, ble det ofte gitt detaljerte beskrivelser av dem i Selskapet Vakttårnets publikasjoner i 1930-årene. I 1937 fortalte for eksempel Consolation om eksperimenter med giftgass i Dachau. Innen 1940 hadde Jehovas vitners publikasjoner oppgitt navnet på 20 forskjellige leirer og berettet om de ubeskrivelige forholdene som rådde der.

Hvorfor hadde Jehovas vitner så god kjennskap til konsentrasjonsleirene? Da den annen verdenskrig brøt ut i 1939, var det allerede 6000 Jehovas vitner i leirer og fengsler. Den tyske historikeren Detlef Garbe anslår at vitnene på det tidspunkt utgjorde mellom fem og ti prosent av det samlede antall internerte i leirene.

Ved et seminar som dreide seg om Jehovas vitner og holocaust, uttalte Garbe: «Av de 25 000 menneskene som oppgav at de var Jehovas vitner ved Det tredje rikes begynnelse, ble omkring 10 000 holdt fengslet i kortere eller lengre tid. Av dem ble over 2000 sendt til konsentrasjonsleirer. Dette betyr at Jehovas vitner var de mest forfulgte av alle religiøse grupper bortsett fra jødene.»

I juni 1940 opplyste Consolation følgende: «Det var 3 500 000 jøder i Polen da Tyskland begynte sin lynkrig . . . , og hvis de meldingene som når ut til den vestlige verden, er sanne, er utryddelsen av dem i full gang.» I 1943 stod det i Consolation: «Hele nasjoner, så som grekerne, polakkene og serberne, blir systematisk utryddet.» Innen 1946 hadde The Golden Age og Consolation fortalt om 60 forskjellige fengsler og konsentrasjonsleirer.

Nazistene frustrert på grunn av Jehovas vitner

Selv om nazistene forsøkte å stanse flommen av Selskapet Vakttårnets litteratur, måtte en embetsmann i Berlin innrømme: «Det er vanskelig å finne de hemmelige stedene i Tyskland hvor bibelforskernes litteratur fremdeles blir trykt — ingen har navn eller adresser, og ingen røper en annen.»

Til tross for sine innbitte anstrengelser klarte Gestapo aldri å ha mer enn halvparten av det totale antall Jehovas vitner i Tyskland i forvaring på noe enkelt tidspunkt. Forestill deg hvor frustrert den effektive nazistiske etterretningsorganisasjon må ha vært — den klarte ikke å få has på denne lille hæren og bringe den til taushet eller stanse flommen av litteratur. Litteraturen fant veien ut på gatene og til og med inn bak konsentrasjonsleirenes piggtrådgjerder.

Seier over barbariet

Nazistene, som ble betraktet som mestere i å knekke folks vilje, forsøkte desperat å få Jehovas vitner til å bryte sin kristne nøytralitet, men de kom ynkelig til kort. I en bok om denne tiden heter det: «En kan ikke unngå å få det inntrykk at SS psykologisk sett aldri helt klarte den utfordring som Jehovas vitner gav dem.» — The Theory and Practice of Hell.

Ja, med Guds ånds hjelp gikk vitnene seirende ut av kampen. Historikeren Christine King, som er rektor ved Staffordshire universitet i England, kom med følgende beskrivelse av partene i konflikten: «Den ene [nazistene] overveldende, mektig, tilsynelatende uovervinnelig. Den andre [Jehovas vitner] bitte, bitte liten . . . med bare sin tro og ikke noe annet våpen . . . Jehovas vitner tilføyde det mektige Gestapo et moralsk nederlag.»

Jehovas vitner var en liten, fredelig enklave i naziriket. Likevel kjempet de på sin måte en kamp som de vant — en kamp for retten til å tilbe sin Gud, en kamp for å kunne elske sin neste, en kamp for å kunne forkynne sannheten.

[Ramme på side 9]

Jehovas vitner påviste at leirene eksisterte

SELV om Auschwitz, Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen var ukjente navn for folk flest til etter den annen verdenskrig, var de velkjente navn for dem som leste Den Gylne Tidsalder og Ny Verden. Rapporter som Jehovas vitner fikk smuglet ut av leirene under stor risiko, og som ble offentliggjort i Selskapet Vakttårnets litteratur, avslørte naziregimets morderiske hensikter.

I 1933 kom The Golden Age med den første av mange rapporter om konsentrasjonsleirene i Tyskland. I 1938 utgav Jehovas vitner boken «Korstog mot kristendommen» på fransk, tysk og polsk. Den inneholdt en detaljert beskrivelse av nazistenes ondsinnete angrep på vitnene og skisser av konsentrasjonsleirene Sachsenhausen og Esterwegen.

Nobelprisvinneren dr. Thomas Mann skrev: «Jeg har lest deres bok og dens skremmende dokumentasjon med største sinnsbevegelse. Jeg kan ikke beskrive den blandede følelsen av avsky og vemmelse som fylte mitt hjerte mens jeg leste disse beretningene om menneskelig fornedrelse og avskyelig grusomhet. . . . Å tie ville bare tjene verdens moralske likegyldighet . . . Dere har gjort deres plikt ved å utgi denne boken og gjøre disse forholdene kjent.» — Uthevet av oss.

[Ramme på side 10]

Jehovas vitner blant de første som havnet i leirene

GENEVIÈVE DE GAULLE, en niese av Frankrikes tidligere president Charles de Gaulle, var med i den franske motstandsbevegelsen. Da hun ble tatt og senere internert i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i 1944, traff hun Jehovas vitner. Etter den annen verdenskrig holdt Geneviève de Gaulle foredrag rundt omkring i Sveits, og hun snakket da ofte om Jehovas vitners standhaftighet og mot. I et intervju den 20. mai 1994 sa hun følgende om dem:

«De var blant de første som ble internert i leiren. Mange hadde allerede dødd . . . Vi kjente dem på deres spesielle emblem. . . . Det var absolutt forbudt for dem å snakke om sin tro eller å være i besittelse av noen religiøs bok, særlig Bibelen, som ble betraktet som den mest oppviglerske bok. . . . Jeg vet om [et av Jehovas vitner], og jeg hørte at det også var flere, som ble henrettet for å ha vært i besittelse av noen sider med skriftsteder. . . .

Det jeg i høy grad beundret hos dem, var at de kunne ha forlatt leiren når som helst bare ved å skrive under på at de fraskrev seg sin tro. Disse kvinnene, som lot til å være så svake og utslitte, var til sjuende og sist sterkere enn SS, som satt med myndigheten og hadde alle slags maktmidler til sin disposisjon. [Jehovas vitner] hadde sin styrke, og det var deres viljekraft, som ingen kunne overvinne.»

[Ramme på side 11]

Jehovas vitners atferd i leirene

AV KJÆRLIGHET til sin neste — til cellekamerat, brakkekamerat, leirkamerat — delte vitnene ikke bare sin åndelige føde med andre, men også det de hadde av bokstavelig mat.

En jøde som overlevde oppholdet i Buchenwald, forteller følgende: «Der traff jeg bibelforskerne. De vitnet stadig om sin tro. Ja, ikke noe kunne stoppe dem i å tale om sin Gud. De var meget hjelpsomme overfor andre fanger. Da pogromen førte til en massetilstrømning av jøder til leiren den 10. november 1938, gikk ’Jehovah’s Schwein’, som vaktene kalte dem, omkring med sin brødrasjon til gamle og utsultede jøder, mens de selv kunne komme til å gå uten mat i opptil fire dager.»

En jødisk kvinne som var fange i Lichtenburg-leiren, sa noe lignende om vitnene: «De var tapre mennesker, som bar sin skjebne med tålmodighet. Selv om ikke-jødiske fanger hadde forbud mot å snakke til oss, overholdt disse kvinnene aldri denne bestemmelsen. De bad for oss som om vi hørte til deres familie, og oppfordret oss innstendig til å holde ut.»

[Ramme på side 12]

Forutsagt at noen skulle forsøke å benekte holocaust

I BLADET Consolation for 26. september 1945 ble det framholdt at det i framtiden kunne komme til å bli gjort forsøk på å revidere historien og benekte det som hadde skjedd. Vi siterer fra artikkelen «Er nazismen blitt utryddet?»:

«Propagandamakere går ut fra at folk glemmer fort. De akter å viske ut den forløpne historie og framtre i en ny forkledning som velgjørere når deres belastende rulleblad er blitt skjult.»

Bladet kom med følgende klarsynte bemerkning: «Inntil Jehova utkjemper Harmageddon-krigen, vil nazismen fortsette å reise sitt uhyggelige hode.»

[Illustrasjoner på side 11]

(Se den trykte publikasjonen)

Disse tegningene over konsentrasjonsleirer stod i Jehovas vitners publikasjoner i 1937

[Bilde på side 7]

De 150 som arbeidet ved Jehovas vitners avdelingskontor i Magdeburg i 1931

[Bilder på side 8]

Litteratur fra Jehovas vitner som avslørte kirkesamfunnenes samarbeid med nazismen