Forskjellige meninger om mariaåret

Bibelen fremstiller Maria som en trofast Jesu disippel. (Apostlenes gjerninger 1: 14) Vi har ikke til hensikt å nedvurdere hennes ry eller hennes trofasthet når vi nå skal se litt nærmere på betydningen av mariaåret. Men i betraktning av at det året som ble viet til henne, skulle være svært betydningsfullt, er det bare rett og riktig for de troende å spørre seg selv: Godkjenner Gud den ærbødighet som blir vist Maria? Og er Maria Guds svar på verdensproblemene?

DETTE mariaåret er det andre den katolske kirke feirer. Det første, fra 1953 til 1954, ble proklamert av pave Pius XII for å feire hundreårsdagen for dogmet om den ubesmittede unnfangelse. Dette var bare noen få år etter at den samme paven hadde framsatt læren om Marias legemlige opptagelse til himmelen.a

Noe enkelte katolikker husker fra det første mariaåret, er det store antall nye prester. De håper sikkert at det vil gjenta seg, ettersom det for tiden er svært få som føler seg kalt til å bli prest. Det er faktisk mange som er bekymret over prestemangelen. Ifølge Luigi Accattoli, som er ekspert på Vatikan-saker i avisen Il Corriere della Sera, er det anslått at «mer enn halvparten» av de over 300 000 katolske menighetene i hele verden «har ikke en fast ansatt prest». Det er derfor ingen tilfeldighet når de troende blir oppfordret til å besøke mariakirkene, som er blitt omtalt som «steder som fremmer kallet». Vil et mariaår være nok til å snu trenden med det minkende antall katolske prester?

Maria, kallet og ateisme

Noen husker sikkert de storslåtte æresbevisningene «Jomfruen» var gjenstand for i det første mariaåret. Den gang ble til og med en rekke lands væpnede styrker trukket inn. I Loreto i Italia, hvor vi finner en berømt mariakirke, gjennomførte det italienske flyvåpenet en imponerende parade. Fem hundre amerikanske marinesoldater drog på pilegrimsreise til Lourdes i Frankrike. I Irland «var hærens avdelinger vigslet til madonnaen, som for anledningen ble utropt til feltmarskalk for hæren,» skriver La Repubblica.

Da pave Pius XII kunngjorde mariaåret i 1953, håpet han at det året ville bidra til å bekjempe dem som «bestrebet seg på å frarøve noen troen på Kristus», og motvirke deres ateistiske ideologier. «Det er ingen overdrivelse å si at man i løpet av mariaåret 1954 opplevde autentiske mirakler i form av uventede og etterlengtede omvendelser,» skriver Avvenire. I katolske kretser føler man i dag på lignende måte at den fornyede begeistringen for Maria vil kunne bekjempe ateistiske ideologier og de styreformer som fremmer dem.

The New York Times skriver at Johannes Paul II «offentlig har ytret ønske om å besøke Sovjetunionen hvis han får tale fritt der». Og man håper til og med at 1988, «det året man skal feire kristendommens tusenårsjubileum i Russland, også vil være det året da paven skal fornye landets uforbeholdne innvielse . . . med tanke på dets omvendelse,» skriver den katolske teologen René Laurentin i Avvenire.

Spesialbehandling av Maria

Det ble planlagt mange forskjellige arrangementer for de 14 månedene som utløp den 15. august 1988, den siste dagen i mariaåret. Det var meningen at alle disse arrangementene skulle ’ære Herrens Mor’ og gjenopplive ærbødigheten for henne etter mange år da den har vært avtagende. Paven sendte ut en encyklika spesielt tilegnet Maria, og det ble planlagt å holde forskjellige møter for å drøfte betydningen av hennes rolle.

Katolikkene fikk nøyaktig veiledning med henblikk på mariaåret. De måtte blant annet høytidelig feire alle mariafestene og dra på pilegrimsreise til kirker som var vigslet til «madonnaen». De kunne også dra nytte av den «fullkomne avlat»b ved helhjertet å støtte opp om mariadager og liturgiske fester eller ved å motta pavens velsignelse gjennom en biskop, som til og med kunne lyses under et radio- eller TV-program. De ble rådet til å tillegge det alter som er vigslet til Maria i hver katolske kirke, større betydning.

Protestantiske reaksjoner og katolsk dissens

Dette katolske tiltaket er som ventet blitt godt mottatt av den gresk-katolske kirke, ettersom den også praktiserer mariadyrkelse. Det har imidlertid vært svært ulike reaksjoner fra protestantiske religionssamfunn.

Det katolske hierarki, som utmerket godt vet at mariadyrkelsen fortsatt representerer en av de ting som protestantene er uenige i, har forsøkt å unngå å gjøre motsetningene skarpere ved å gjenta at mariaåret «kommer til å stimulere den økumeniske dialog». De samme katolske kilder innrømmer imidlertid at mariaåret har forårsaket ’skarpe reaksjoner’, «et kor av skjellsord» og «en proteststorm» blant protestantene. Ifølge tidsskriftet Vita pastorale er det derfor katolske økumeniske grupper er opptatt av å ’legge bånd på fanatisk overstrømmende følelser, unngå sykelig føleri og gi dyrkelsen av relikviene til madonnaen ny form’. En rekke katolske tidsskrifter gjentok til stadighet at alle som feirer mariaåret, burde ’ha den nye økumeniske forståelse i tankene’ og stille ’fanatiske og anti-økumeniske aspekter’ i bakgrunnen.

Mange protestanter betrakter mariadyrkelsen som avgudsdyrkelse. Protestantiske grupper i Italia foreslo derfor å innstille alt samarbeid med katolikker i løpet av mariaåret, og valdensere og metodister utstedte på et kirkemøte en erklæring som kritiserte pavens tiltak på det kraftigste og kalte det et «hinder for ekte økumenisk samarbeid».

Ikke hele det katolske presteskap er enig i pavens initiativ. Det vakte stor oppsikt da den katolske presten Franco Barbero offentlig kunngjorde at han aldri bad til Maria. I sitt «brev til Maria» sier Barbero at hun er blitt knust «under et fjell av dogmer, relikvier, andaktsøvelser, legender og overtro». Den samme presten har også sagt at selv det å «snakke om et ’mariaår’ kan skape berettiget forvirring».

Com-nuovi tempi, et tidsskrift som utgis av en gruppe fremskrittsvennlige katolikker, sa: «Det så ut til at den katolske kirkes begynnende økumeniske arbeid [etter det annet Vatikankonsil] i det minste skulle bidra til ikke å gjenta de gamle religiøse skikkene i forbindelse med mariadyrkelsen, ettersom disse hadde få røtter i kristendommens opprinnelse. Feiringen av dette mariaåret vil dessverre ikke kunne bidra til å gjenopplive . . . en umistelig kristen tro.»

Hvorfor går da kirkelige autoriteter og til og med paven inn for å legge så stor vekt på Maria? Hvorfor «elsker [katolikker] Maria høyere enn Jesus», slik «Mor» Teresa i Calcutta har uttalt? Med andre ord: Hva ligger til grunn for mariakultusen?

[Fotnoter]