Ozonlaget forsvinner — ødelegger vi vårt eget skjold?

Tenk deg at du hver dag må gå gjennom et dødbringende, brennende regnvær. Den eneste beskyttelse du har, er en paraply som er perfekt konstruert, slik at de dødbringende regndråpene preller av. Kan du forestille deg hvor verdifull den paraplyen ville være? Kan du tenke deg hvor meningsløst det hadde vært å ødelegge paraplyen og kanskje til og med lage hull i den? Menneskeheten er likevel i en lignende situasjon.

PLANETEN vår er konstant utsatt for solstråler. Størsteparten av disse strålene er gagnlige, ettersom de gir oss varme og lys, men en liten del er ganske dødbringende. De kalles ultrafiolette stråler, og hvis hele mengden av dem nådde jorden, ville alt liv der bli drept. Planeten vår ble heldigvis konstruert med en «paraply» som beskytter oss mot disse strålene, en paraply som kalles ozonlaget. Menneskeheten er dessverre i ferd med å ødelegge denne paraplyen.

Hva er ozonlaget? Hvordan fungerer det, og på hvilken måte ødelegger vi det? Ozon er en ustabil form for oksygen. Det har tre oksygenatomer (O₃) i stedet for de vanlige to (O₂). Ozon finnes naturlig i stratosfæren, hvor det absorberer de farlige ultrafiolette strålene og slipper igjennom det nødvendige og ufarlige lyset. Selv om ozon lett brytes ned av andre gasser, danner solstrålene stadig mer av det i stratosfæren. Ozonlaget er dermed et selvreparerende skjold. Hvilken konstruksjon!

Problemet oppstår i det øyeblikk menneskene begynner å slippe sine egne industrigasser ut i dette fine systemet. Da ødelegges ozonet raskere enn solstrålene klarer å reprodusere det. I 1974 begynte forskerne å få mistanke om at KFK, eller klorfluorkarboner, er ozonødeleggende gasser. Og KFK finnes overalt. De blir brukt til fremstilling av alle slags skumplastprodukter, fra isolasjon til begre og hurtigmat-emballasje. De blir brukt som drivgass i spraybokser, som kjølemedium i klimaanlegg og kjøleskap og som løsningsmidler til rengjøring av elektronisk utstyr.

En forsker skrev om farene: «Det var ikke et slikt øyeblikk da jeg ropte ’heureka!’ Jeg kom hjem en kveld og sa til min kone: ’Arbeidet går svært bra, men det ser ut til å være verdens ende.’» Etter at KFK første gang ble fremstilt i 1930, har mange hevdet at de ikke er giftige, og at de er svært stabile. Tok de feil?

En forutsagt trussel

Nei. Hva det siste angår, hadde de tydeligvis altfor rett. Nettopp fordi KFK-molekylene er så stabile, lever de videre og bevarer sin ødeleggende virkning. Etter at KFK har lekket ut av kasserte luftkondisjoneringsanlegg og sammenklemte skumplastbegre, driver de sakte opp i stratosfæren. Der blir de utsatt for ultrafiolett stråling, og til slutt spaltes de og avgir noe som virkelig dreper ozon — klor. Klormolekylene danser en dødsdans med de sårbare ozonmolekylene, ødelegger dem og svinger uskadd videre for å finne en annen uheldig partner. Et klormolekyl kan danse av gårde på denne måten i mer enn et århundre og ødelegge 100 000 ozonmolekyler.

Foruroligede forskere slo alarm på grunn av den omfattende bruken av KFK som drivgass i aerosolbokser. Innen 1978 hadde Canada, Sverige og USA forbudt bruken av KFK i aerosolbokser, men få land fulgte etter.a Noe som var enda verre, var at det ble funnet flere anvendelsesmuligheter for tungkjemikalier, så produksjonen av KFK fortsatte å øke. USA forbruker fremdeles en fjerdedel av den årlige produksjonen i verden.

Forskerne, som utstyrte seg med datamaskinmodeller av jordens atmosfære, fortsatte å advare om at kjemisk forurensning gradvis vil redusere ozonlaget og sakte slippe igjennom mer ultrafiolett stråling. Industriforetagender og regjeringer bagatelliserte forskernes påstander og kalte bevisene deres spinkle og konklusjonene uprøvd.

Tidsskriftet Discover kalte denne striden for «ozonkrigen» og skrev at forskerne «for noen år siden begynte å se på denne saken som et enormt globalt eksperiment: Hvert år sender menneskene nok en million tonn med KFK opp i atmosfæren og venter for å se hva som hender». Det som hendte, overrasket alle.

Ozonlaget ble ikke jevnt svekket med en ubetydelig prosent slik alle datamaskinmodellene hadde forutsagt, men isteden ble ozonkonsentrasjonen kraftig redusert over Sydpolen. I oktober 1984 oppdaget et britisk team i Antarktis at ozonlaget over dem var blitt redusert med cirka 40 prosent. Det nå kjente «ozonhullet» var blitt dannet. Andre forskere stilte seg tvilende i begynnelsen. Det britiske teamet var ikke særlig godt kjent. Dessuten hadde ikke andre måleinstrumenter i atmosfæren registrert en dramatisk nedgang i ozonet over Antarktis.

Det viste seg imidlertid at datamaskinene som mottok opplysninger fra satellitter, var blitt programmert til å betrakte en reduksjon av ozonet på mer enn 30 prosent som feilaktig. Maskinene hadde registrert ozonhullet i årevis, men vraket opplysningene!

Forskerne kranglet en stund om årsaken til hullet. Men fly med en mengde instrumenter om bord som fløy gjennom selve ozonhullet, oppdaget den virkelige synderen — klor fra menneskelagde kjemikalier! Høyt over Sydpolen er det en stor virvelstrøm med ispartikkelskyer, og på dem finnes det millioner av små flater hvor klormolekylene kan danse sin dødsdans med ozonmolekylene enda raskere.

Siden den gang har forskerne oppdaget et lignende hull over Nordpolen. Begge hullene er sesongbetont og åpner og lukker seg hvert år. Hullet over Sydpolen er omtrent like stort som USA, og det over Nordpolen er på størrelse med Grønland.

På hvilken måte blir du berørt av disse hullene? De har passert over deler av Nord-Europa og truet de sørligste delene av Sør-Amerika. Du trenger imidlertid ikke å stå under et ozonhull for å bli berørt av det. Noen forskere frykter at hullene produserer ozonfattig luft som brer seg utover begge halvkuler. Over de tettest befolkede områdene på den nordlige halvkule er ozonlaget faktisk blitt redusert med tre til sju prosent i løpet av de siste 17 årene. Tidligere trodde forskerne at det ville ta ozonet et århundre å bli redusert med tre prosent!

Virkningene av den økte mengden ultrafiolett stråling som vil nå jordens overflate, vil være omfattende. Disse strålene forårsaker hudkreft hos mennesker. De skader også menneskenes immunforsvar og kan medføre grå stær. Science News regner med at økt ultrafiolett stråling vil «drepe tre millioner av dem som lever i dag, eller som blir født før år 2075».

Dr. Michael Oppenheimer, som er opptatt med atmosfæreforskning, sa: «Disse forandringene kommer til å berøre alle mennesker og hvert økosystem på jordens overflate, og vi har bare en vag anelse om hva slags forandringer det vil være snakk om.» Økt ultrafiolett stråling vil ødelegge små krill og andre plankton som lever like under havflaten, og dermed bringe forstyrrelse i havets næringskjede. En svekkelse av ozonlaget kan medføre masseødeleggelse av plantelivet, skadede avlinger og til og med forandringer i globale vind- og værforhold. Hvis noen av disse truslene blir virkelige i løpet av de kommende tiår, vil det helt opplagt skape problemer for menneskene og jorden.

Er det noe håp?

I september 1987 undertegnet 24 nasjoner en avtale som ble kalt Montreal-protokollen. Den krever at industriland fryser bruken av KFK på 1986-nivået, og at bruken skal være redusert med 50 prosent innen 1999. Utviklingsland har bedre tid på seg, ettersom KFK anses for å ha avgjørende betydning for moderniseringen.

Avtalen, som vil tre i kraft i 1989 dersom minst 11 land stadfester den, er blitt rosende omtalt som en «milepæl». En politiker i USA sa jublende: «For første gang er verdens nasjoner blitt enige om å samarbeide om et miljøproblem før det har fått vidtrekkende skadelige virkninger.»

Alle var imidlertid ikke like begeistret. Noen forskere ble bekymret da det mest avgjørende beviset for at KFK er årsaken til ozonhullet, ble offentliggjort bare to uker etter at Montreal-avtalen var blitt undertegnet. De som undertegnet avtalen, ble til og med bedt om ikke å ta ozonhullene i betraktning i sin overveielse. En ekspert sa: «Hvis forhandlerne i Montreal hadde hatt disse bevisene foran seg, ville de ha vedtatt å avskaffe KFK fullstendig.»

Og enda verre: KFK som nå er på vei gjennom troposfæren, vil bruke fra sju til ti år på å drive opp i stratosfæren. Det betyr at mengden av KFK i stratosfæren vil øke til det dobbelte uavhengig av avtaler. Som det ble sagt i The German Tribune: «Selv om det ble nedlagt forbud med øyeblikkelig virkning, ville atmosfæren bruke 80 år på å vende tilbake til den tilstand den var i i 1920-årene.»

I mellomtiden arbeider kjemiske bedrifter hardt for å finne erstatninger for KFK. Noen av disse har allerede vist seg å være til dels lovende. Men det tar tid å teste dem og tenke ut hvordan de kan fremstilles. «Vi trenger dem nå, ikke i morgen,» sier Joe Farman, den forskeren som først oppdaget ozonhullet over Antarktis. «Vi slipper KFK opp i atmosfæren fem ganger raskere enn naturlige prosesser klarer å kvitte seg med dem.» Det er likevel gode grunner til ikke å framskynde lanseringen av erstatningsstoffer. «Ingen vil støtte et produkt som vil finnes på ethvert kjøkken, som kanskje viser seg å være giftig,» sier miljødirektøren i en kjemibedrift.

Selv om det er håp om å finne en løsning, er forskerne rystet. De har funnet ut at jordens atmosfære er en svært innviklet og sårbar mekanisme; den reagerer spontant og uten forvarsel på menneskenes forurensning.

Dr. Oppenheimer gir denne oppsummeringen: «Vi er i villrede og går en svært usikker framtid i møte.» Lettvinte løsninger på et slikt alvorlig problem vekker bare munterhet. Da en embetsmann i USA oppfordret til en kampanje for «personlig beskyttelse» hvor man skulle gå med hatt og solbriller, spurte kritikere hvordan man skulle sette sombreroer på soyabønner eller solbriller på ville dyr.

Det ser ut til at bare en dyptgående løsning vil kunne vinne respekt eller være tilstrekkelig for å løse problemet. Er menneskene i stand til å oppheve virkningene av alle de forbrytelser de har begått mot denne planeten? Det virker ikke slik. Menneskene er som regel ikke villige til å bruke penger på å fjerne sin egen skitt før de holder på å bli kvalt i den. Er det ikke mer fornuftig å se hen til Konstruktøren av våre kompliserte omgivelser for å finne en løsning? Han forutså utvilsomt vår problemfylte tid da han lovte å «ødelegge dem som ødelegger jorden». — Åpenbaringen 11: 18.

[Fotnote]

[Ramme på side 25]

OZONPARADOKSET

Ozon er et livreddende skjold. Ozon er et skadelig, forurensende stoff. Du har kanskje hørt det beskrevet på begge måter. Hvilken av dem er riktig? Begge! I stratosfæren, hvor ozonet hører hjemme, er det virkelig livreddende. Men her nede i troposfæren blir ozon produsert som et biprodukt av menneskelig forurensning. Menneskene slipper store mengder hydrokarboner ut i luften, for det meste gjennom forbrent bensin fra biler. Sollyset virker på disse hydrokarbonene og danner ozon.

Det er ikke meningen at mennesker skal puste inn ozon. Det ødelegger lungene. Forskerne har faktisk nylig funnet ut at det er farligere for menneskenes helse enn tidligere antatt. Noen har ropt fortvilt etter strammere restriksjoner på ozonforurensning — til liten nytte.

Ser du hvor ironisk ozonkrisen er blitt? Der oppe hvor vi trenger ozon, ødelegger vi det. Her nede hvor ozon er giftig, produserer vi det!

Men du tenker kanskje: ’Hvorfor kan vi ikke bare sende ozonet opp i stratosfæren hvor det er behov for det?’ Ozon er for ustabilt til å kunne klare turen. Det ville bli brutt ned lenge før det kom så høyt. Noen forskere har fablet om å transportere ozon opp dit ved hjelp av små luftskip, jetfly eller raketter. De innrømmer likevel villig at omkostningene ville bli enorme. Den eneste løsningen er tydeligvis å unngå å ødelegge det ozonet som er der oppe, og å unngå å produsere ozon her nede.

[Illustrasjon på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

Stratosfæren

Ultrafiolette stråler

Ozonlaget i stratosfæren

Troposfæren

Sprayboks

Jorden

△ KFK

→ Klor

● Ozon