Skadelig forurensning av atmosfæren

DA EDGAR MITCHELL i 1971 var underveis til månen i Apollo 14, sa han ved synet av jorden: «Den ligner en funklende, blå og hvit juvel.» Men hva ville en som befant seg i verdensrommet, kunne se i dag?

Hvis vedkommende var utstyrt med spesialbriller som gjorde det mulig å se de usynlige gassene i jordens atmosfære, ville han se et helt annet bilde. I bladet India Today skrev Raj Chengappa: «Han ville se kjempestore hull i det beskyttende ozonlaget over Antarktis og Nord-Amerika. I stedet for å se en funklende, blå og hvit juvel ville han se en grå, skitten jord omgitt av mørke, virvlende skyer av karbondioksid og svoveldioksid.»

Hvorfor har det oppstått hull i det beskyttende ozonlaget i den øvre delen av atmosfæren? Er virkelig den tiltagende luftforurensningen så farlig?

Hvordan ozon nedbrytes

For over 60 år siden erklærte forskerne at de hadde funnet fram til en uskadelig kjølevæske som kunne erstatte giftige og illeluktende kjølevæsker. Det nye kjemiske stoffet bestod av molekyler med ett karbonatom, to kloratomer og to fluoratomer (CCl₂F₂). Dette og lignende menneskelagde kjemiske stoffer kalles klorfluorkarboner (KFK).

I begynnelsen av 1970-årene hadde produksjonen av KFK utviklet seg til å bli en stor, verdensomfattende industri. Klorfluorkarbonene ble ikke bare brukt i kjøleskap, men også i aerosolbokser, klimaanlegg og rensemidler og i forbindelse med framstilling av hurtigmat-emballasje og andre skumplastprodukter.

I september 1974 forklarte så de to forskerne Sherwood Rowland og Mario Molina at KFK etter hvert stiger opp i stratosfæren hvor kloratomene til slutt blir frigjort. Etter forskernes beregninger kan hvert kloratom bryte ned tusenvis av ozonmolekyler. Nedbrytingen av ozon foregår imidlertid ikke i samme takt over hele det øvre lag av atmosfæren. Det har vist seg at reduksjonen av ozonmengden har skjedd langt raskere over polene.

Hver vår siden 1979 har store mengder ozon forsvunnet og så dukket opp igjen over Antarktis. Dette årlige fallet i ozonmengden kalles ozonhullet. Men i de senere år er det såkalte hullet blitt større, og det har holdt seg lenger. I 1992 ble det ved satellittmålinger påvist et rekordstort ozonhull — større enn Nord-Amerika. Og det var ikke mye ozon tilbake i det. Ballongmålinger viste en reduksjon på over 60 prosent — det laveste nivå som noen gang er registrert.

Samtidig har ozonnivået også sunket i den øvre del av atmosfæren over andre strøk på jorden. I tidsskriftet New Scientist heter det: «De siste målingene viser at . . . det i 1992 var usedvanlig lave ozonkonsentrasjoner mellom 50 og 60 grader nordlig bredde, det vil si over Nord-Europa, Russland og Canada. Ozonnivået var 12 prosent under det normale, lavere enn noen gang før i de 35 årene målingene har pågått.»

Tidsskriftet Scientific American sier: «Det viser seg nå at selv de dystreste spådommer er for forsiktige med hensyn til anslått ozontap på grunn av klorfluorkarboner. . . . Den gangen de ble framsatt, var likevel sterke krefter i statsstyrelsen og industrien kraftig imot regulering med den begrunnelse at de vitenskapelige bevisene var utilstrekkelige.»

Anslagsvis 20 millioner tonn KFK er allerede blitt sluppet ut i atmosfæren. Ettersom det tar flere år før klorfluorkarbonene driver opp i stratosfæren, er det millioner av tonn som ennå ikke har kommet opp i atmosfærens øverste lag, hvor de gjør mest skade. Klorfluorkarbonene er imidlertid ikke den eneste kilden til ozonnedbrytende klor. «NASA regner med at omkring 75 tonn klor blir sluppet ut i ozonlaget hver gang en romferje blir skutt opp,» heter det i tidsskriftet Popular Science.

Hvilke konsekvenser får det?

Det er ikke helt på det rene hva følgene blir av reduserte ozonmengder i den øvre delen av atmosfæren. Men det later til å være sikkert at det finner sted en økning i den skadelige ultrafiolette strålingen som når fram til jorden, og at dette fører til en økning i forekomsten av hudkreft. I tidsskriftet Earth heter det: «I løpet av de siste ti årene har den årlige dosen av skadelig ultrafiolett stråling som rammer den nordlige halvkule, økt med omkring fem prosent.»

En økning på bare én prosent i den ultrafiolette strålingen antas å forårsake en økning på to—tre prosent i antall tilfelle av hudkreft. Det sørafrikanske tidsskriftet Getaway opplyser: «Det oppstår over 8000 nye tilfelle av hudkreft i Sør-Afrika hvert år . . . Vi har et av de laveste nivåer av ozonbeskyttelse og en av de høyeste forekomster av hudkreft (sammentreffet er ingen tilfeldighet).»

At nedbrytingen av ozon i den øvre del av atmosfæren ville føre til en økning i antall tilfelle av hudkreft, ble forutsagt for flere år siden av forskerne Rowland og Molina. De anbefalte et øyeblikkelig forbud mot bruk av KFK i aerosolbokser i USA. Mange land har erkjent denne faren og blitt enige om å stanse produksjonen av KFK innen januar 1996. Men foreløpig utgjør bruken av KFK fortsatt en trussel mot livet på jorden.

Det sørafrikanske bladet Our Living World sier at reduksjonen av ozonmengden over Antarktis «har ført til at den ultrafiolette strålingen trenger dypere ned i havet enn tidligere antatt. . . . Dette har ført til betraktelige reduksjoner i produksjonen av de encellete organismene som utgjør første ledd i næringskjeden i havet». Det er også foretatt forsøk som tyder på at en økning i den ultrafiolette strålingen fører til reduserte jordbruksavlinger på mange områder og truer den globale matvareforsyningen.

Bruken av KFK kan virkelig føre til en katastrofe. Men atmosfæren må også ta imot mange andre forurensende stoffer. Et av dem er en atmosfærisk gass som i ytterst små mengder er viktig for livet på jorden.

Virkningen av forurensningen

Midt på 1800-tallet begynte menneskene å brenne stadig større mengder kull, gass og olje, noe som førte til at store mengder karbondioksid strømmet ut i atmosfæren. På den tiden var konsentrasjonen 285 deler karbondioksid pr. million deler luft. Men som en følge av menneskenes økte forbruk av fossilt brensel har mengden av karbondioksid nå økt til over 350. Hvilken virkning har det fått at det er blitt mer av denne varmebevarende gassen i atmosfæren?

Mange tror at det er økningen i karbondioksidnivået som har forårsaket temperaturstigningen på jorden. Men andre forskere sier at den globale oppvarmingen spesielt skyldes variasjoner i solen — at solen har sendt ut mer energi i den senere tid.

Hva det enn skyldes, var 1980-årene det varmeste tiåret siden målingene begynte midt på 1800-tallet. «Tendensen fortsatte inn i dette tiåret. Året 1990 var det varmeste året som er registrert, 1991 det tredje varmeste og 1992 . . . det tiende varmeste året i de 140 årene med registrerte målinger,» melder den sørafrikanske avisen The Star. Den lille nedgangen i de to siste årene tilskrives støv som ble kastet ut i atmosfæren da vulkanen Pinatubo hadde sitt utbrudd i 1991.

De framtidige virkningene av temperaturstigningen på jorden er sterkt omdiskutert. Men det later iallfall til at den globale oppvarmingen ytterligere har komplisert den vanskelige oppgaven å utarbeide værvarsler. New Scientist opplyser at sannsynligheten for at værvarslene ikke slår til, vil kunne «øke etter hvert som den globale oppvarmingen forandrer klimaet».

Mange forsikringsselskaper frykter at deres poliser vil bli ulønnsomme hvis oppvarmingen av jorden fortsetter: «På bakgrunn av en rekke uhell har noen reassurandører begynt å redusere sin andel av risikoen i forbindelse med naturkatastrofer. Andre snakker om å trekke seg helt ut av markedet. . . . Uvissheten skremmer dem.» — The Economist.

I 1990, det varmeste året som er registrert, trakk en stor del av de arktiske ismasser seg lenger tilbake enn noen gang tidligere. Dette førte til at flere hundre isbjørner ble stående fast på Vrangeløya i over en måned. Tidsskriftet BBC Wildlife hevder at «slike forhold . . . vil kunne inntreffe regelmessig hvis jorden blir varmere».

En sørafrikansk avis opplyste i 1992 at «meteorologer gir oppvarmingen av jorden skylden for den dramatiske økningen i antall isfjell som driver nordover fra Antarktis og utgjør en fare for skipsfarten i den sørlige delen av Atlanterhavet». Tidsskriftet Earth for januar 1993 hevder at havoverflatens stadig høyere nivå utenfor kysten av det sørlige California delvis skyldes at vannet blir varmere.

Dessverre fortsetter menneskene å slippe uhyggelige mengder av giftige gasser opp i atmosfæren. «I USA blir årlig over 900 000 tonn giftige kjemikalier sluppet ut i luften, ifølge en rapport fra miljøvernet i 1989.» (Boken The Earth Report 3) Dette tallet blir regnet for å være for lavt fordi avgassene fra millioner av motorkjøretøyer er holdt utenfor.

Også fra mange andre industriland kommer det rystende rapporter om luftforurensning. Særlig skremmende er den senere tids avsløringer av den ukontrollerte luftforurensningen i landene i Øst-Europa i alle tiårene med kommuniststyre.

Trærne på jorden, som absorberer karbondioksid og frigir oksygen, tar også skade av den forgiftede luften. New Scientist opplyser: «Trærne i Tyskland blir stadig sykere, ifølge . . . landbruksministeren, som sa at luftforurensningen fortsatt er en av de viktigste årsakene til at skogen sykner hen.»

Situasjonen er omtrent den samme i Transvaal Highveld i Sør-Afrika. «De første tegn til skader på grunn av sur nedbør viser seg nå i den østlige delen av Transvaal, hvor barnåler skifter farge fra frisk grønn til sykelig beigemelert,» forteller James Clarke i sin bok Back to Earth.

Lignende rapporter kommer fra hele verden. Ikke noe land er uberørt. Med fabrikkpiper som når høyt til værs, eksporterer industrilandene sin forurensning til nabolandene. Menneskenes grådighet slik den ytrer seg i utviklingen på det industrielle område, lover ikke noe godt.

Vi har likevel grunn til å være optimister. Vi kan være trygge på at den dyrebare atmosfæren ikke vil bli fullstendig ødelagt. Les i den neste artikkelen om hvordan det vil skje.

[Bilde på side 7]

Nedbrytingen av ozon i den øvre delen av atmosfæren har ført til en økning i forekomsten av hudkreft

[Bilde på side 9]

Hva blir følgene av en slik forurensning?