Hva katolikker sier om pavens ufeilbarhet

HVORDAN ser mange katolikker på dogmet om pavens ufeilbarhet? Les de følgende uttalelsene, som er gitt til Våkn opp!s medarbeider i Italia:

A. M., en katolsk advokat i Bergamo, sa: «Hvis en bekjenner seg til katolisismen, må en tro på dens dogmer. Det er opplagt at problemet med pavens ufeilbarhet ikke kan forklares på en fornuftsmessig måte — det er et trosspørsmål. Enten så tror en, eller så tror en ikke.»

P. S., en katolikk i Palermo, er enig: «Det som etter min mening er viktig, er ikke så mye om dogmet finner støtte i Bibelen eller ikke, men om den funksjon det har i kirken, kan bekreftes, og at det er til spesielt gagn i dag. Vi lever i en verden med stor forvirring, et babel når det gjelder ideer og oppfatninger. Folk har ikke lenger noe sikkert å holde seg til, og det er et stort behov for en absolutt sikker kilde som de kan forholde seg til.»

Andre katolikker stiller seg kritisk til dogmet. Det ser ut til at de er skeptiske på grunn av pavedømmets historie. «Selv om jeg er aktiv katolikk, er det vanskelig for meg å tro på dette dogmet [om pavens ufeilbarhet],» sa L. J., en journalist i Roma. «Pavenes historie viser det stikk motsatte.»

A. P., en doktor i Roma, sier: «Jeg tror ikke på det i det hele tatt. Paven er et menneske som alle andre og gjør feil. Det er for eksempel ikke riktig av ham å blande seg opp i politikk. Det er bare Gud som ikke gjør noen feil.»

Denne læren har skapt splid. I 1982 mente 57 prosent av katolikkene i Roma, hvor jo Vatikanet ligger, at dogmet om pavens ufeilbarhet er et av de mest tvilsomme dogmene. I Portugal er det bare 54,6 prosent av katolikkene som tror på det, og i Spania bare 37 prosent.

Kan det være at dette dogmet istedenfor å bidra til enhet innen den katolske kirke i virkeligheten har avlet splid og uenighet? Historien viser at det har vært omstridt helt fra begynnelsen av, allerede på det kirkemøtet hvor det ble fastslått i forrige århundre.

Splid og trusler

Det kan ikke benektes at det var en temmelig het ordstrid mellom biskopene og kardinalene på Vatikankonsilet i 1870. La Civiltà Cattolica skrev det året om «heftig diskusjon» og pekte på at ikke engang jesuittene hadde regnet med at «slike motsetninger skulle oppstå i forbindelse med en slik hellig sannhet».

Den tyske historikeren Ferdinand Gregorovius skrev at det var «stormfulle møter» på konsilet. Det møtet som ble holdt den 22. mars 1870, var spesielt urolig. Biskop Josip Juraj Strossmajer, en av de mange biskopene på konsilet som var imot dogmet, ble fullstendig overdøvet av skrålet fra de biskopene som var for det. Opptegnelser fra konsilet forteller at mens Strossmajer talte, protesterte disse biskopene «høylytt» og ’skrek’: «Kast ham ut!» og: «Kom deg ned!»

Andre historikere har vist at paven og kurien øvde sterkt press på dem som deltok på konsilet, for at dogmet skulle bli vedtatt. Den katolske historikeren Roger Aubert skriver i denne forbindelse om det «oppgjør» som Pius IX hadde med kardinal Guidi fra Bologna, som på konsilet hadde holdt en tale som paven ikke likte, hvor han hadde henvist til tradisjonen. Temmelig opprørt skal Pius IX ha sagt til kardinalen: «Jeg er tradisjonen!»

Paven ville at dogmet skulle bli vedtatt for enhver pris: «Jeg er så bestemt på å gå videre med denne saken,» sa han, «at hvis jeg hadde trodd at konsilet ønsket taushet, så ville jeg ha oppløst det, og jeg ville selv ha kommet med definisjonen.» La Civiltà Cattolica innrømmet: «Den måten som flertallet på konsilet, også pave Pius IX, manøvrerte tingene på, og de begrensninger og vanskeligheter som ble pålagt mindretallet, kan ikke lenger bagatelliseres eller forsvares apologetisk.»

En historiebok oppsummerer begivenhetene ved å si: «Pavelige nuntier [sendemenn] truer biskopene til å støtte en erklæring om pavelig ufeilbarhet.» Men en slik måte å ’manøvrere’ tingene på kunne ikke stilne opposisjonen — det førte bare til at den ble enda mer opprørt. Etter konsilet brøt en gruppe geistlige med den katolske kirke. Den gammelkatolske kirke ble dannet, og den er fortsatt aktiv i Østerrike, Vest-Tyskland og Sveits.

Tvilere i dag

Striden om dette dogmet har ikke gitt seg. I 1970, nærmere 100 år etter at det var blitt vedtatt, ble striden spesielt heftig.

I slutten av 1960-årene skrev den nederlandske biskopen Francis Simons boken Infallibility and the Evidence, hvor han tydelig gav uttrykk for sin tvil når det gjaldt den katolske kirkes og pavens ufeilbarhet. Simons sa at «istedenfor å være en kraft som virker til fremme for fremgang og sunne forandringer, er kirken [på grunn av dogmet] blitt en institusjon som frykter det som er nytt, og er opptatt med å trygge sin egen posisjon».

Kort tid senere kom et angrep fra Hans Küng, den kjente sveitsiske teologen, som med sin bok om pavens ufeilbarhet (Unfehlbar? Eine Anfrage) og andre skrifter vakte sterke reaksjoner hos det katolske hierarki. Så, i slutten av 1970-årene, skrev August Hasler: «Det blir stadig tydeligere at det ikke er noe grunnlag for dogmet om pavens ufeilbarhet, verken i Bibelen eller i de første 1000 årene av kirkens historie.»

Teologer som er lojale mot kirkens lære, har reagert på forskjellige måter. La Civiltà Cattolica nevner de «enorme problemene og vanskelighetene og den betydelige intoleranse» som er fremkalt av «at det annet Vatikankonsil stadfestet dogmet om den romerske biskops overhøyhet som Peters etterfølger». Karl Rahner understreket at «dogmene forblir i sin historiske ramme og for bestandig kan underkastes framtidig fortolkning».

Hvis definisjonen av dogmene kan fortolkes på en ny måte, hvordan kan de da være ufeilbare? Hvordan kan de gi folk den visshet de søker? Noe som er enda viktigere, er å vite om de første kristne fulgte en ufeilbar pave.

[Uthevet tekst på side 6]

’Det er ikke riktig av ham å blande seg opp i politikk.’ — En doktor i Roma

[Bilderettigheter på side 7]

Miami Herald Publishing Co.