Den olympiske ild kaster skygge
Av Våkn opp!s medarbeider i Canada
ILD og flammer har fascinert menneskene i alle tider. De første menneskene må ha sett med frykt på «det flammende sverd» som hindret dem i å komme inn i Edens hage. (1. Mosebok 3: 24) En annen ild, den olympiske ild, har derimot vakt varme følelser hos mange.
En del husker sikkert hvordan denne ilden krysset hav og kontinenter med forskjellige transportmidler fra Olympia i Hellas før den kom fram til Calgary i Canada for å åpne de 15. olympiske vinterleker og til Seoul i Sør-Korea for å åpne de 24. olympiske sommerleker i 1988. Etter hvert som ilden ble båret av mennesker til fots, i rullestoler, på snøscootere og på hundesleder mil etter mil tvers over Canada, ble følelser satt slik i sving at det fikk bladet Maclean’s til å skrive en artikkel med overskriften «Lidenskapens flamme».
Men andre, som undersøker opprinnelsen til den olympiske ild, ser annerledes på det. I deres øyne kaster ilden en foruroligende skygge.
Ilden tennes på ny
Legender fra tidligere tider forteller som oftest at ild ble sendt ned fra himmelen som en guddommelig gave. Ifølge gresk mytologi stjal Promethevs ild fra gudene på fjellet Olympos og gav den til menneskene. Ild var så viktig at enkelte samfunn lot det brenne en evig flamme. I Hellas hadde mange hus en hellig arne som representerte familiens liv eller ånd. Et tempel i Roma var viet til tilbedelsen av Vesta, gudinnen for arneilden.
Under de første olympiske leker, som ble arrangert i 776 f.Kr., ble det ofret 100 okser til Zevs. I den ene enden av stadionet stod en prest og holdt en fakkel. Idrettsmennene kappløp dit, mot presten. Den som vant, fikk det privilegium å ta fakkelen og tenne ilden på offeralteret. Ilden brant under lekene som et symbol til ære for denne ofringen til Zevs.
Det ser ikke ut til at det finnes noen vitnesbyrd om at det brant en ild da baron Pierre de Coubertin gjenopptok lekene i 1896. Det ble imidlertid rapportert at det brant en olympisk ild under OL i Amsterdam i 1928 og under OL i Los Angeles i 1932.
Men når var det man fikk ideen til fakkelbæringen i moderne tid? Bladet Maclean’s skriver at i 1936 arrangerte nazipartiet, som var sponsor for sommerlekene i Berlin, et 12-dagers løp fra Olympia i Hellas til Tyskland ved å bruke 3000 fakkelbærere. Lederne for Det tredje rike var eksperter på å få så god respons som mulig fra befolkningen. Maclean’s sier videre: «Ildens ankomst tilførte lekenes åpningsseremoni ny og enestående dramatikk, og ideen slo rot.»
Den greske forfatteren Xenophon Messinesi sier: «Ingen annen del av seremoniene ser ut til å gjøre et slikt inntrykk som ilden som kommer fra Olympia, og som noen ganger har brukt hele to måneder på veien. Den knytter de forestående leker sammen med den tilkjennegivelse av religiøsitet som er blitt helliget opp gjennom århundrene.»
Lekene gjeninnføres
De opprinnelige olympiske lekene ble holdt for å få folks gudsdyrkelse til å flamme opp. Lekene ble skapt som en religiøs fest til ære for Zevs, den fremste av de olympiske gudene. Disse lekene fant sted hvert fjerde år fra 776 f.Kr. til 394 e.Kr., da den «kristne» romerske keiseren Theodosius «erklærte at ’hedenske fester’ skulle opphøre». Hellas, som da var en del av Romerriket, rettet seg etter dette.
Dette romerske dekret var så urokkelig at det opprinnelige stedet hvor de olympiske lekene ble holdt, ble glemt og forble ukjent fram til 1800-tallet. Da «vakte gjenoppdagelsen av det et ønske om å gjenopplive den olympiske tradisjon, så i 1896 ble de første moderne olympiske leker holdt» i Aten, melder The Toronto Star.
Den moderne olympiske bevegelse har et høyt mål: streben etter bedre sosiale verdier. Bruce Kidd, formann for det olympiske akademi i Canada og tidligere olympiadeltager, skrev i Calgary Herald: «Grunnleggeren, Pierre de Coubertin, skapte de moderne leker som brennpunktet for en sosial bevegelse som skulle bidra til å gjøre verden til et bedre sted ved å utbre den humanitære olympiske filosofi og allmenn utdannelsespraksis.» Har OL nådd dette høye mål? Kidd sa også at «den olympiske bevegelse gjør krav på å være en verdslig religion», og at «den olympiske bevegelse stort sett har fremmet det godes sak, men den kommer til kort når det gjelder dens viktigste ambisjoner».
Kanskje den forfeiler sitt edle mål fordi det er så vanskelig å oppnå sosiale forbedringer i tilknytning til idrett som i så høy grad er konkurransepreget. Den slags konkurranse har dessuten ytterligere gått på akkord med idealene bak den moderne olympiske ild.
Seier for enhver pris
Det sterke ønske om å utmerke seg på nasjonalt og individuelt plan, koste hva det koste vil, har bidratt ikke så rent lite til den utstrakte bruken av dopingmidler som skal øke prestasjonsevnen. Denne bruken kan føre til mentale problemer, fra dyp depresjon til voldsomme raseriutbrudd. Calgary Herald siterte dr. Harrison Pope, som sa: «Psykiske symptomer som kan tilskrives anabole steroider, forekommer langt oftere enn noen av oss trodde tidligere.» En lege som var knyttet til USAs OL-tropp, sa: «Du kan ikke være konkurransedyktig i internasjonal idrett nå uten å bruke anabole steroider.»
«Vi bruker bioteknologi for å gjøre disse menneskene større, raskere og sterkere,» tilføyer en lege for en OL-tropp. «Og det kommer til å bli mer barbarisk. Folk vil gjøre nesten hva som helst for å øke prestasjonsevnen.» Dette er blitt kalt «seier-for-enhver-pris-syndromet» og til og med «Frankenstein-syndromet». Coubertins motto, «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», er visst helt uvesentlig i et samfunn som setter alt inn på å få «gull» — seier og etterfølgende reklameavtaler og reklameinntekter.
Både bloddoping, menneskelige veksthormoner, kunstig befruktning etterfulgt av abort, og utskiftning av urin hører med til et opplegg som enkelte OL-deltagere følger for å unngå å bli avslørt av dopingtester og for å øke sin prestasjonsevne under OL. Ifølge The Toronto Star blir enkelte idrettskvinner «kunstig befruktet for så å få fremkalt abort etter to—tre måneder for å dra fordel av en merkbar økning i hormonproduksjonen». Andre idrettsutøvere «fører ved hjelp av et kateter inn en annens ’rene’ urin som er fri for dopingmidler, etter å ha tømt ut sin egen urin, som viser at de har dopet seg. . . . Den ’rene’ urinen blir pumpet inn i blæren før konkurransen, slik at idrettsutøveren kan erklæres dopingfri hvis det blir påkrevd med dopingprøve.» Bloddoping er en prosess hvor idrettsutøveren tapper kroppen for en del blod. Kroppen erstatter naturlig de røde blodlegemene. Før konkurransen tilbakeføres blodet igjen for å gi musklene ekstra oksygen.
Når det gjelder det å forstå hverandre bedre ved å lære om hverandres kulturer, pleier de konkurrerende nasjonale leirer å holde seg for seg selv, og hver mediagruppe konsentrerer seg om sitt eget land og sine egne lag. Så den «hellige ild» gjør lite for å bidra til å bryte ned nasjonalistiske barrierer på noen målbar måte. Som en skribent så det: «Det som vil finne sted . . . under vinterlekene i Calgary, etterfulgt av sommerlekene i Seoul, vil ikke være annet enn at land stiller seg til skue i konkurransen om å oppnå internasjonal anerkjennelse av sine respektive systemers overlegenhet.» Det viste seg at han hadde helt rett. Sjeflegen for en OL-tropp tilføyde at idrettsfolk «er soldater. Hvis de vinner, blir vår kultur sett på som den beste kulturen». Og det som teller, er hvor mange medaljer som til slutt blir vunnet.
Den olympiske ild og de edle ambisjonene som den stod for, er blitt kvalt av politikk, kommersialisme og nå dopingmisbruk. Etter den store dopingskandalen under de olympiske leker i Seoul, hvor den kanadiske sprinteren Ben Johnson og andre ble fratatt sine medaljer, må en spørre: Hvilken ytterligere pris vil bli betalt for å oppnå flyktig ære?
[Bilde på side 25]
Den olympiske ild kommer til Calgary i Canada til de olympiske vinterleker 1988