«Min favorittmodell»

Av Våkn opp!s medarbeider i Sverige

«DET er sensommer i Nord-Sverige. Solen er i ferd med å gå ned. Jeg har parkert ved en myr i enden av en smal skogsvei og sitter i bilen og slapper av. Jeg gløtter bort på bjørketrærne på den andre siden av myra. Plutselig kommer en stor brunbjørn tassende ut av skogen — rett imot meg.

Jeg smetter raskt ut av bilen. Med kameraet klart smyger jeg meg langs myra for å finne en riktig vinkel å fotografere fra. Bjørnen stopper opp og stirrer på meg. Jeg kaster et raskt blikk mot bilen, som står ti sekunders rask løping unna. Bjørnen løfter det brede hodet sitt, værer ut i luften, rister den store kroppen sin og fnyser. Det knyter seg i magen min.

Den fortsetter mot meg. Jeg lister meg sakte tilbake mot bilen. Igjen stopper den opp, og nå har den oppdaget meg. Plutselig, med et kraftig fnys, kommer den mot meg. Raskt løfter jeg kameraet. I brøkdelen av et sekund fanger jeg øynene dens i søkeren. Jeg trykker på utløseren og skynder meg tilbake til bilen.

For et blinkskudd! Bildet ble så bra at det svenske postverket brukte det som motiv på et frimerke.»

Slik beskriver naturfotografen Bertil Pettersson et av sine møter med brunbjørnen.

«Den er min favorittmodell,» sier han og fortsetter: «Det er ikke ofte man møter dette vakre, fryktinngytende dyret i de dype svenske skogene. Det er ikke mange som har sett en brunbjørn, og enda færre har fotografert en.»

En forsiktig fyr

«Det er ikke riktig at bjørnen er treg, jovial og dum,» forklarer Bertil. «Den er årvåken og forsiktig og kan lett lure en mann ute i skogen. Den kan angripe og slåss, men ikke i oppreist stilling, slik det blir fortalt i enkelte historier. Av og til reiser den seg på to for å ta et overblikk over situasjonen. Vanligvis trekker den seg tilbake eller gjemmer seg i tykningen til faren er over. Ved hjelp av sin gode hørsel og fine luktesans kan den oppdage deg lenge før du har den ringeste anelse om at det er en bjørn i nærheten.»

«Hva bør jeg gjøre hvis jeg treffer på en bjørn ute i skogen?» spør jeg. «For det første, få ikke panikk. En bjørn vil sjelden gå til angrep hvis den ikke blir provosert. Trekk deg forsiktig unna. Hvis den brummer, bør du få opp farten, for det er dens måte å si ifra på at du ikke er velkommen.

La aldri hunden gå løs når du går tur i skogen. Hunden vil kanskje bjeffe på bjørnen og erte den på seg, slik at den kommer løpende med bjørnen i hælene — rett imot deg! Resten kan du sikkert tenke deg.»

En riktig «sjusover»

«Hvordan tilbringer fotomodellen din vinteren?» spør jeg.

«I sitt underjordiske hi,» svarer Bertil.

«Å ja, den ligger i vinterdvale,» sier jeg. «Nei, den bare sover,» forklarer han. «Du behøver bare å forstyrre en sovende bjørn for å bli overbevist om at den ikke ligger i dvale. Den vil sannsynligvis våkne like lett som et menneske og raskt være på bena. Sovende bjørner har våknet av duren fra motorsager og flyktet fra stedet i full fart.»

«Bjørnen må kjenne årstidene godt,» fortsetter jeg.

«Ja,» nikker Bertil, «når den har spist seg god og mett i slutten av oktober, gjør den i stand hiet sitt med grankvister og mose. Siden den er forsiktig og smart, venter den gjerne med å gå i hi for vinteren til en dag det snør, slik at sporene dens raskt blir skjult. Den kommer fram igjen i midten av april. Da drar den vanligvis ’sengen’ sin ut foran inngangen til hiet og oppholder seg der en stund før den endelig begynner vårvandringen.»

Bertil viser meg bilder av to sjarmerende bjørnunger som leker, og han forklarer: «Bjørnungene blir født i hiet i slutten av januar. De er da på størrelse med en rotte, men de vokser fort. Når de kommer ut av hiet om våren, er de store nok til å tumle omkring, slåss og leke i nærheten av moren.»

Rør ikke bjørnunger!

«Alle som skulle få øye på slike søte, myke bylter i en lysning i skogen, har sannsynligvis lyst til å leke med dem og vil kanskje trykke dem inntil seg,» antyder jeg.

«Farlig, farlig!» advarer Bertil. «En binne vil ikke engang la deg få øye på ungene sine. Det er grunnen til at det er svært vanskelig å få tatt bilde av en binne med unger. Ved forskjellige anledninger over en periode på fire år forsøkte jeg forgjeves å ta bilder av en bjørnefamilie fra et skjulested i skogen. Så, ved solnedgang en dag i mai, skjedde følgende:

Jeg var på vei til skjulestedet 60 meter unna da jeg plutselig fikk øye på en stor bylt i nærheten av åtselet som jeg hadde lagt ut i myra. En bjørn! Snart kom to halvvoksne, årsgamle bjørnunger til syne i myrkanten. Jeg drog fordel av vinden, som blåste mot meg. Med kameraene klare krøp jeg 20 meter mot myrkanten og huket meg ned bak en furu bare et steinkast fra bjørnene. Da bjørnene kom fram til moren, fulgte de nysgjerrig med mens hun gravde ned åtselet. I mellomtiden fikk jeg tatt noen gode bilder.

Ved solnedgang, før teppet gikk ned for denne forestillingen, så jeg noe som få andre har sett. Da moren var ferdig med å grave, begynte ungene å klynge seg til henne. De dyttet til henne i siden og brummet monotont. Brått satte hun seg ned og matet ungene. Etter en stund veltet hun seg over på ryggen, løftet hodet og betraktet kjærlig ungene til de hadde avsluttet kveldsmåltidet. Da de hadde spist seg mette, krøp de inntil henne og la seg til å sove.

Jeg trakk meg sakte tilbake for ikke å ødelegge idyllen. Etter denne fantastiske opplevelsen følte jeg dyp takknemlighet overfor Gud, som i sin gavmildhet har skapt disse vidunderlige dyrene.»

[Helsides bilde på side 24]

[Bilde på side 26]

Bjørn som snuser inn skogsluften

Forsiktig! Mor med unger