Havet — verdifull ressurs eller global avfallsplass?

— Fra Childe Harold’s Pilgrimage av Lord Byron.

EN GANG i tiden var disse ordene sanne, ikke bare poesi. Men ikke nå lenger. I dag klinger denne dikterens ord, som beskriver havets enorme størrelse og tilsynelatende usårbarhet overfor ubetydelige menneskers inngrep, like falske og hule som tanken om at mennesket aldri ville kunne fly. Menneskets herredømme stopper ikke lenger ved kysten. Det har satt sine dype spor i havet.

Har du noen gang vært ved kysten? I så fall har du utvilsomt mange gode minner derfra: solen som glitrer i havflaten, den søvndyssende, rytmiske lyden av bølger som bryter mot kysten, en forfriskende svømmetur og lek i bølgene. Bare tanken på det får deg til å se fram til neste gang, ikke sant? Men det blir kanskje ikke noen neste gang. Og det er kanskje ikke det vi først og fremst bekymrer oss over, for havet gjør mer enn bare å tilfredsstille våre sanser.

Et eksempel: Pust dypt inn. Ifølge The New Encyclopædia Britannica skylder du havet en god del av den luften du puster inn. Hvordan det? Det blir sagt at vannet på jorden, spesielt algene i vannet, skaffer til veie omkring 90 prosent av det oksygenet vi puster inn. Andre anslår at det mikroskopiske fytoplanktonet i havet alene sørger for opptil en tredjedel av oksygenet på jorden. Havene regulerer også temperaturen på jorden, opprettholder et ufattelig stort mangfold av livsformer og spiller en avgjørende rolle hva klimaet på jorden og vannets kretsløp angår. Havet er med andre ord nøkkelen til livet på vår planet.

En global avfallsplass

Men for menneskene er havet mer enn det. Det er også en søppelplass. Kloakk, kjemisk avfall fra fabrikker og avløpsvann som inneholder pesticider fra landbruket, finner alt sammen veien til havet ved hjelp av lektere, elver og rørsystemer. Menneskene har lenge brukt havet som en kolossal avfallsplass. Men nå har denne avfallsplassen begynt å slå tilbake på dem. Over hele verden har man i de senere år måttet stenge populære strender etter hvert som avfall er blitt skylt i land i avskyelige mengder.

Det ble slått stort opp i pressen da utstyr som var blitt brukt i forbindelse med narkotikamisbruk, og medisinsk utstyr, for eksempel brukte bandasjer, kanyler og små beholdere med blod — noen av dem infisert av AIDS-virus — etter hvert ble skylt i land på strendene langs østkysten av USA. Klumper med ubehandlet kloakk, døde laboratorierotter og enda mer ufyselige ting kom til syne. Noe av dette var et ganske vanlig syn.

Krisen har rammet strender langs Nordsjøen og Østersjøen, Adriaterhavet og Middelhavet og også langs den sovjetiske kysten ved Svartehavet og strender ved Stillehavet. Badesteder er blitt stengt fordi de som badet der, risikerte å pådra seg forskjellige sykdommer. Den verdenskjente havforskeren Jacques Cousteau skrev nylig at de som badet ved enkelte strender langs Middelhavet, stod i fare for å pådra seg 30 forskjellige sykdommer — alt fra byller til koldbrann. Han forutsa at det vil komme en tid da man ikke engang vil våge å stikke tåen ut i vannet.

Men menneskenes avfall fører ikke bare til ubehageligheter for de badende og til at strender blir stengt. Ødeleggelsene har også spredt seg til havdypene.

For flere år siden begynte New York å dumpe avfall omkring 200 kilometer utenfor kysten av byen. Fra havbunnen 130 kilometer unna begynte fiskere nylig å dra opp fisk som var skadet eller hadde råtne finner, og krabber og hummere med hull i skallet, hull som ser ut som om de skulle ha vært laget med blåselamper. Representanter for myndighetene benekter at det finnes noen som helst forbindelse mellom stedet hvor avfallet er blitt dumpet, og den syke fisken, men fiskerne ser annerledes på det. En havnebetjent sa til bladet Time at innbyggerne i New York «får avfallet tilbake i den fisken de spiser».

Ekspertene mener at havforurensningen raskt er i ferd med å bli en global epidemi, og den er ikke begrenset til industrilandene. Mindre utviklede land er også angrepet og det av to grunner. For det første er verdenshavene egentlig et eneste stort hav med havstrømmer som ikke tar hensyn til territorialgrenser. For det andre har industrilandene benyttet fattigere land som dumpingplass for avfall. Bare i løpet av de to siste årene har USA og Europa fraktet omkring tre millioner tonn med farlig avfall til østeuropeiske og afrikanske land. I tillegg har utenlandske entreprenører bygd fabrikker i Asia og Afrika som ikke er tilstrekkelig utstyrt for å kunne kvitte seg med avfallsproduktene.

Plastplagen

Plast er en oppfinnelse som menneskene er i ferd med å miste kontrollen over. Til tider ser det ut til at teknologien ikke kan klare seg uten plast. Plasten er tilsynelatende uunnværlig, men også praktisk talt umulig å bli kvitt. Menneskene har sin fulle hyre med å bli kvitt plastavfall. Det kan ta alt fra 450 til 1000 år å bryte ned den plasten som holder seks ølbokser sammen.

En populær måte å bli kvitt plastprodukter på er som du kanskje allerede har gjettet, å dumpe dem i havet. En rapport som nylig ble offentliggjort, anslo at hvert år blir 26 000 tonn innpakningsmateriale av plast dumpet i havet og i tillegg går 150 000 tonn fiskeutstyr tapt. Ifølge U.S.News & World Report blir det «hver dag kastet over bord 690 000 plastbeholdere fra handelsskip og skip som tilhører marinen». En ekspert regnet ut at det til og med midt ute i Stillehavet flyter omkring 50 000 plastrester pr. kvadratkilometer.

Havet klarer ikke å absorbere all denne plasten. Den driver vanligvis omkring inntil havet kaster den opp på en strand, hvor den blir liggende og tilgrise landskapet. Men i løpet av den tiden den driver rundt på havet, har den gjort langt mer alvorlig skade.

En for høy pris

Problemet med plastprodukter er, som med all annen forurensning, at den tar liv. Store havskilpadder forveksler flytende plastposer med gjennomsiktige, bølgende maneter, som er deres yndlingsrett. Enten svelger skilpaddene plastposene hele, eller posene setter seg fast i halsen på dem. Uansett tar de livet av dem.

Alle slags sjødyr, fra hvaler til delfiner og seler, blir sittende fast i utstyr som er gått tapt i forbindelse med linefiske og garnfiske. Selene morer seg med å stikke snuten gjennom plastringer som er blitt kastet, men får dem ikke av igjen, og ute av stand til å åpne munnen sulter de langsomt i hjel. Sjøfugler blir sittende fast i liner, og dør utmattet i et fortvilt forsøk på å komme løs. Og dette er ikke enkeltstående tilfelle. Avfall kveler omkring én million sjøfugler og 100 000 sjøpattedyr hvert år.

Kjemisk forurensning krever også sine dødsoffer. I fjor sommer ble store mengder seler skylt i land langs kysten av Nordsjøen. I løpet av noen måneder ble om lag 12 000 av Nordsjøens 18 000 steinkobber utryddet. Hva var det som drepte dem? Et virus. Men det er ikke hele sannheten. De milliarder av tonn avfall som regelmessig slippes ut i Nordsjøen og Østersjøen, spilte også en rolle. Slike utslipp svekker selenes immunsystem og fører til at sykdommer lettere sprer seg.

Forurensningen er spesielt ille i Østersjøen og de nordlige havområdene, men et dyr vil i dag måtte lete lenge etter et havområde som ikke er forurenset. Selv i de avsidesliggende arktiske og antarktiske områdene finner man spor av kjemikalier og pesticider i kroppsvevet til pingviner, narhvaler, isbjørner, fisker og seler. Kadavre av hvithval i St. Lawrence-bukta i Canada er så fulle av toksiner at de blir ansett som livsfarlig avfall. Langs USAs atlanterhavskyst døde om lag 40 prosent av de delfinene som hørte til i området, i løpet av bare ett år. Da de ble skylt i land, var de fulle av blemmer og hadde store skader, og deler av huden hadde løsnet fra kroppen.

En fin mekanisme forstyrres

Havforurensning har også en annen stygg konsekvens. Den retter et dødelig slag mot kompliserte økosystemer, noe som har skremmende virkninger. Havet er for eksempel utstyrt med et forsvarssystem mot forurensning. Elvemunninger og sumpområder ved elvemunningene er effektive filter som fjerner skadelige stoffer fra vannet før det strømmer ut i havet. Havet selv har en enorm kapasitet til å fornye seg selv og til å fjerne urenheter. Men menneskene ødelegger sumpområder og overbeskatter elvemunningene samtidig som de dumper avfall i havet raskere enn havet kan ta hånd om det.

Kloakk og avløpsvann renner ubehandlet ut i havet og tilfører algene for mye næring. Dermed blomstrer de uhemmet og danner store røde og brune algebelter som tapper vannet for oksygen og dreper livet i havet i mange kilometers omkrets. Slike algebelter brer seg i hele verden.

Menneskene har til og med forurenset på måter som man tidligere ikke var klar over. Et eksempel er den termiske forurensning. Utslipp av varmt, flytende avfall som selv bare i liten grad øker temperaturen i vannet nær utslippsstedet, kan bidra til økt vekst av organismer som forstyrrer økosystemet.

I tillegg kommer støyforurensningen. Ifølge The New York Times har kjempestore skip, sprengninger i forbindelse med seismiske undersøkelser og boring etter olje forstyrret stillheten i havdypet. Støyen ødelegger fiskenes, hvalenes og selenes følsomme høreorganer og forstyrrer kanskje også kommunikasjonen dem imellom. I boken Kosmos hevder Carl Sagan at hvalene muligens en gang var i stand til å høre hverandres lavfrekvenslyder over avstander på tusener av kilometer eller like langt som avstanden mellom Alaska og Antarktis. Sagan anslår at i og med menneskenes støyforstyrrelser ble denne avstanden redusert til noen få hundre kilometer. «Vi har stengt hvalene ute fra hverandre,» sier han tankefullt.

Havforurensningen illustrerer også hvor innfløkt forurensningskrisen er blitt. På grunn av den skade som menneskene har påført ozonlaget i jordens atmosfære, når for eksempel flere ultrafiolette stråler fram til havflaten og dreper plankton som lever nær overflaten. Siden plankton absorberer karbondioksid, vil ødeleggelsen av planktonet bidra til at temperaturen på jorden vil øke, den såkalte drivhuseffekten. Også sur nedbør er en bit i puslespillet, ettersom nedbøren fører med seg nitrogen fra menneskelig virksomhet ned til verdenshavene og kanskje dermed bidrar til den dødelige algeoppblomstringen. For et innfløkt og farlig nett mennesket har spunnet!

Men er situasjonen fullstendig håpløs? Hva vil skje med havene? Er de dømt til å bli redusert til livløse kloakkummer fylt av kjemikalier og søppel?

[Ramme på side 5]

EN GLOBAL PLAGE

◼ I 1987 var 33 prosent av skalldyrbankene i USA ikke lenger drivverdige på grunn av forurensning.

◼ Sylt, en vesttysk ferieøy i Nordsjøen som lenge har vært kjent for sine rene strender, ble i fjor sommer rammet av algeoppblomstring og forurensning. Et metertykt lag med illeluktende skum dekket strendene.

◼ Naturforskere som så fram til å besøke Laysan, en avsidesliggende og ubebodd øy omkring 1600 kilometer fra Hawaii, fant strendene på øya tilgriset av plastrester og søppel.

◼ Verden over slippes det ut omkring seks millioner tonn olje i havet hvert år — mesteparten forsettlig.

◼ Ifølge miljøvernorganisasjonen Greenpeace inneholder Irskesjøen mer radioaktivt avfall enn alle havene til sammen. Forurensningen kan ha bidratt til at antall tilfelle av leukemi i kyststrøkene har økt med 50 prosent.

◼ På strendene i hvert eneste land langs Indiahavet finner man tjæreklumper som skyldes utslipp av olje fra oljetankere.

◼ Hvert år mister omkring 30 000 pelsseler livet på grunn av at de vikler seg inn i drivgarn som er gått tapt, eller som fiskeindustrien har kassert. Man antar at fartøyer som hører hjemme i Asia, alene mister omkring 16 kilometer garn hver natt.

◼ Italienske myndigheter hevder at 86 prosent av strendene i landet er rene, men miljøvernforkjempere mener tallet skal være 34 prosent. Omkring 70 prosent av byene langs middelhavskysten slipper ubehandlet kloakk ut i havet.

◼ De 20 000 øyene i Sørøst-Asia er blitt påført skader på grunn av forurensning som skyldes utvinning av tinn til havs, utblåsninger og utslipp av avfall fra land og fra skip. Følgene er truede dyrearter, ødelagte korallrev og strender som er tilgriset av fett og tjæreklumper.

◼ Det brasilianske tidsskriftet Veja publiserte en artikkel som het «Et rop om hjelp», og som handlet om forurensningen av Brasils kystlinje og farvannet langs kysten. Anklagen lød: Kloakkutslipp og industrialisering uten at det blir tatt nødvendige forholdsregler.

[Bilde på side 7]

Oljeutslipp krever tusenvis av liv

[Rettigheter]

H. Armstrong Roberts