Havet — hvem kan redde det?

EN HØSTDAG i 1988 firte ni menn og fire kvinner seg ned fra en bro i New York. Tjue meter under broen ble de hengende i klatretau og vente. Hva var hensikten? Å forhindre at en lekter dumpet slam i havet. Resultatet ble et antiklimaks. Lekteren unngikk demonstrantene ved å ta en annen rute og dumpet avfallet som den pleide. Demonstrantene ble arrestert.

Andre kjemper innbitt ved hjelp av lovlige midler for å hindre at verdenshavene dør. Traktater undertegnes, og det dukker stadig opp nye lover. Det er blitt vedtatt lover som forbyr dumping av plast i sjøen. Oljetankere har fått forbud mot å slippe ut avløpsvann som inneholder olje. Man har lykkes med å rense noen elver og kyststrekninger.

Men stort sett er det langt mellom hver seier. Miljøvernforkjempere frykter at så lenge det er billigere å dumpe avfall i sjøen, vil lovene bli omgått, akkurat som den ovennevnte lekteren med slam manøvrerte seg unna demonstrantene. Det som dessverre ofte avgjør disse spørsmålene, er økonomi, ønsket om å tjene penger. Miljøvern gir liten avkastning, men koster mye.

Er det Gud som har skylden?

Bladet Time anså forurensningsproblemet som så viktig at det bestemte seg for å avstå fra å kåre «årets mann» og isteden kåre jorden til «årets planet» i januarnummeret for 1989. Det er imidlertid interessant å merke seg at slike artikler om miljøkriser av og til gir uttrykk for en kynisk innstilling til Bibelen.

Artikkelen i Time innledet med å sitere Forkynneren 1: 4 (EN): «Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evinnelig.» «Nei, ikke evinnelig,» skrev artikkelforfatteren. «I beste fall vil jorden bestå i fire eller fem milliarder år til.» Den samme forfatteren bemerket senere at befalingen til det første menneskepar om å ’legge jorden under seg’ «kunne oppfattes som en invitasjon til å bruke naturen slik det passet dem. Utbredelsen av kristendommen, som vanligvis blir betraktet som det som har banet veien for den teknologiske utvikling, kan samtidig ha båret i seg spiren til den hensynsløse utnyttelse av naturen». Tidsskriftet Life gikk til og med så langt som til å omtale Bibelens løfte om at ’de tålsomme skal arve jorden’, som en latterlig og falsk forutsigelse.

Alle slike uttalelser har en ting felles: De er basert på antagelsene om at Gud enten ikke eksisterer, at han ikke har inspirert Bibelen, eller at han ikke har visdom eller makt til å lede sine skapninger og oppfylle de løfter han har gitt. Hva tror du? Er det ikke et visst overmot forbundet med å trekke slike slutninger uten å ha bevis? Alle som har sett de voldsomme krefter og den skjønnhet som kjennetegner et stormfullt hav, har fått et kraftig bevis for at han som skapte vår planet, virkelig er mektig. Hans visdom kommer til uttrykk overalt i havene og i det myldrende livet der.

Da Gud gav menneskene befalingen om å ’legge jorden under seg’, gav han dem ikke tillatelse til å ødelegge den. Han tildelte snarere det første menneskepar en forvaltningsoppgave, et ansvar som gikk ut på å ta vare på jorden og dyrke den. Hvis Gud med sitt påbud til menneskene om å ’legge jorden under seg’ mente at de skulle forvandle den til en forurenset søppelplass, noe som er i ferd med å skje i dag, hvorfor gav han så Adam og Eva den paradisiske Edens hage som et eksempel på hvordan de skulle gjøre det? Og hvorfor påbød Gud menneskene «å dyrke og passe hagen» og utvide dens grenser ved å legge under seg de ’torner og tistler’ som vokste utenfor denne mønsterhagen? — 1. Mosebok 2: 15; 3: 18.

Bibelen kom for lenge siden med en bemerkelsesverdig profeti som bare kunne bli oppfylt på vår generasjon. Den gikk ut på at Jehova vil «ødelegge dem som ødelegger jorden». (Åpenbaringen 11: 18) Profetiene i Bibelen viser at tiden da dette vil skje, er nær.

Noen klandrer Gud for forurensningsproblemet og viser til menneskene som den eneste løsningen, det eneste håp. Men fornuften tilsier det stikk motsatte — at menneskene må laste seg selv, og at de ikke er i stand til å løse problemet. Men det er ikke noe nytt at menneskene gir Gud skylden. Ordspråkene 19: 3 gav for lang tid siden uttrykk for at mennesker ville ha en slik sneversynt oppfatning: «Noen mennesker ødelegger seg selv ved sine egne tåpelige handlinger og gir så Herren skylden.» — Today’s English Version.

Det forvalteransvar som menneskene ble pålagt i Eden for omkring 6000 år siden, gjelder fortsatt. Alle som i dag respekterer Skaperen, kan vise at de gjør det, ved å respektere hans skaperverk og ikke hensynsløst forurense miljøet. Vi kan alle være med på å bevare et rent hav. (Se nedenfor.) Men dessverre er denne verdensordning bygd opp slik at de som ikke på noen måte vil være med på å forurense jorden og havet, måtte ha blitt eneboere, fullstendig overlatt til seg selv i en ødemark. Det vil ikke være mulig for Jesu etterfølgere på grunn av den tjeneste de utfører. — Matteus 28: 19, 20.

Det eneste håp vi kan ha om at forurensningen av havet vil ta slutt, hviler ikke på mennesker, men på Gud. Hans løfter står i sterk kontrast til menneskenes fiaskoer; han har ikke kommet til kort hva det å oppfylle sine løfter angår. Det er derfor følgende ord fra Bibelen kan være til trøst for oss: «Du alene er Herren. Du har skapt himmelen, den høye himmel og hele dens hær, jorden og alt som er på den, havet og alt som er i det. Du holder liv i alle ting.» — Nehemja 9: 6.

Snart vil jorden og havet få tilbake sin skjønnhet, og det for alltid. Ja, «det dype og mørkeblå havet» vil fortsette å rulle; det vil aldri dø. Det vil Skaperen sørge for.

[Ramme på side 9]

HVA DU KAN GJØRE

Hvordan du kan vise at du har respekt for havet:

◼ Når du er på båttur eller fisketur, kan du følge denne enkle regelen: Det du tok med deg ut, bør du ta med deg tilbake. Det gjelder spesielt plastgjenstander. Prøv å unngå å miste fiskesnøre. Kvitt deg med motorolje på en forskriftsmessig måte på land, ikke i sjøen.

◼ Den samme regelen gjelder når du er på stranden. Hold øye med plastprodukter som du har hatt med deg — nisteposer, plast som holder mineralvannbokser sammen, plastgjenstander og plastbeholdere med sololje. Husk hvor lett noe av dette vil kunne blåse bort hvis det ikke er noe som holder det på plass. Før du forlater stedet, bør du se deg nøye omkring og ta med deg avfallet.

◼ Følg den samme fremgangsmåten når du er på fisketur eller båttur langs elver eller på innsjøer, eller når du er på tur langs elvebredden eller stranden. Husk at det å forurense en elv er galt i seg selv, og at det du kaster i elven, til slutt kan ende i havet, hvor det gjør enda mer skade.

◼ Følg alle lover som gjelder gjenvinning eller deponering av avfall.

◼ Bruk ikke mer vaskemiddel enn nødvendig når du vasker klær eller vasker opp.

◼ Vann er i likhet med luft en livsnødvendighet. Vis den rette respekt — ikke forurens det.

[Bilde på side 8]

«Hit kommer du, sa jeg, ikke lenger.» — Job 38: 11