Hva Bibelen sier

Homoseksualitet — hva er prestene forpliktet til?

HOMOSEKSUELLE som oppriktig ønsker å tjene Gud, er i villrede om hva de skal gjøre. Som en av dem sa: «Hvis du tilhører kirken og tilfeldigvis oppdager at du også er homoseksuell, hvilke valgmuligheter har du egentlig da?»

Mange homoseksuelle har naturlig nok vendt seg til sine prester for å få vite hva de må gjøre for å behage Gud. Gir disse prestene riktig veiledning? Hvilken forpliktelse har de overfor de homoseksuelle? Hva går deres fundamentale plikt overfor alle mennesker ut på?

Prester er forpliktet til å opprettholde Guds normer

Bibelen uttrykker det enkelt når den sier om prestene i gammel tid at de ble «utnevnt til gagn for mennesker over de ting som har med Gud å gjøre». (Hebreerne 5: 1, NW) Da Abraham i gammel tid tjente sin familie på den måten, hjalp han dem til å «holde seg til Herrens vei». — 1. Mosebok 18: 19.

Presteskapet i det gamle Israel spilte en avgjørende rolle når det gjaldt å opprettholde Guds normer. Prestene var forpliktet til å hjelpe nasjonen til å fortsette å «være Herrens folk». (2. Krønikebok 23: 16) Nå som den gang er Guds representanter forpliktet til å hjelpe sin hjord til å fortsette å «være Herrens folk» og «holde seg til Herrens vei».

For å kunne gjøre det må de lære hjorden Guds Ord. (Malaki 2: 7) Har prestene vist seg å være «sendebud fra Herren» som hjelper folk til å «holde seg til Herrens vei»? Generelt sett er svaret nei. Og det er særlig tydelig når det gjelder homoseksualitet.

Dårlige sendebud, farlig rettledning

For å si det rett ut: Bibelen fordømmer homoseksuelle handlinger. Ingen trylleformularer kan fjerne slike skriftsteder som 3. Mosebok 18: 22 og Romerne 1: 26, 27. (Se rammen.) Men en jesuittprest som følger med strømmen i sin negative holdning til Bibelen, sier om forhold mellom homoseksuelle: «Det er den eneste mulige løsningen for mange mennesker for at de skal få leve et lykkelig og meningsfylt liv.» En biskop i den episkopale kirke gav uttrykk for den samme tankegang da han kalte homoseksualitet «noe som [de homoseksuelle] ikke har kontroll over». Men Bibelen sier om noen i det første århundre som hadde vært homoseksuelle: «Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene.» — 1. Korinter 6: 9—11.

Noen unnskylder det at de går imot Bibelens normer, ved å si at det dreier seg om kjærlighet. En prest sa: «Det er først og fremst kjærlighet, særlig kjærlighet til outsiderne og de utstøtte, som viser hva vårt åndelige liv er verdt.» Han trakk så denne konklusjonen: «Homoseksualitet ville aldri ha vært et stridsspørsmål for Kristus. Spørsmålet for ham ville ha vært: Lever disse menneskene sitt liv, hva de enn er, på en virkelig kjærlig måte?»

Men Bibelen forveksler ikke kjærlighet med sentimentalitet. Guddommelig kjærlighet står i et likevektig forhold til rettferdighet og innebærer hat til det som er ondt. Bibelen kommer med denne kraftige formaningen: «Dere som elsker Herren, hat det onde!» (Salme 97: 10) Ekte kjærlighet innebærer også tukt, for «Herren tukter den han elsker». (Hebreerne 12: 6) Prester er derfor forpliktet til både «å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot». (Titus 1: 9) Og husk dette: Når en prest i gammel tid trofast utførte sine plikter, «berget [han] mange fra syndeskyld». — Malaki 2: 5, 6.

Bibelens normer undergraves

Men generelt sett er prestene i vår tid som ettergivende foreldre; de er redd for å rise barna sine fordi ’det ikke ville være kjærlig’. I flere tiår har presteskapet undergravd Bibelens normer på den måten. Hva har det ført til? «Om dommen over den onde gjerning ikke straks blir satt i verk, får menneskene mot til å gjøre det onde.» (Forkynneren 8: 11) En undersøkelse viste for eksempel at selv om den katolske kirke offisielt er imot homoseksuelle forbindelser, mente 55 prosent av alle katolikker i USA at en som har homoseksuelle forbindelser, likevel kan være en god katolikk.

Noe lignende skjedde med israelittene i gammel tid da prestene ikke holdt fram Guds normer. Han sa om dem: «De gikk bort fra meg . . . De spurte ikke: ’Hvor er Herren . . . ?’» Og hvorfor gjorde de ikke det? Nei, for «prestene spurte ikke: ’Hvor er Herren?’ Og de som sysler med loven, kjente meg ikke». (Jeremia 2: 5—8) Profeten Sefanja sa: «Ugjerningsmannen kjenner ikke skam», fordi deres «prester krenker det som er hellig, og gjør vold mot loven». — Sefanja 3: 1—5.

Vi må «si fra oss ugudeligheten»

Homoseksuelle som ønsker å tjene Gud, må gjøre det på hans premisser — premisser som kommer tydelig fram i Bibelen. Akkurat som i det første århundre er det i vår tid homoseksuelle som er blitt hjulpet til å ’la det jordiske i seg dø: hor, urenhet og lidenskaper’. (Kolosserne 3: 5) For noen har det ikke vært lett å gjøre det, men de har lært å bekjempe sitt umoralske begjær, akkurat som mange heteroseksuelle har måttet bekjempe urette begjær overfor noen av det annet kjønn. Begge grupper er også blitt hjulpet ved regelmessig å komme sammen med den sanne kristne menighet, som kan hjelpe dem med å nå det mål å ’si fra seg ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i rettferd og gudsfrykt’. — Titus 2: 12.

Prester som utvanner bibelske normer og tolererer synd, gjør ikke de homoseksuelle noen tjeneste. Det kan nok være at de ’klør dem i øret’, men de oppfyller ikke den forpliktelse de har til å ’forkynne Ordet’. Det er det de er forpliktet til overfor de homoseksuelle og overfor alle andre. — 2. Timoteus 4: 1—5.

[Ramme på side 13]

«Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.» — 3. Mosebok 18: 22

«Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.» — Romerne 1: 26, 27