Fødselskontroll — hvem bør bestemme — du eller kirken?

Av Våkn opp!s medarbeider i Spania

«ET BARN er en engel sendt fra Gud. Jo flere barn du har, desto sterkere bevis har du for at Gud velsigner deg og bruker deg til sin ære.»

Denne uttalelsen fra den lokale sognepresten hvilte tungt på Joaquim. Han var arbeidsledig. Han og hans kone, Lourdes, hadde allerede seks barn. Hvordan skulle de klare å forsørge flere? Hans innvendinger ble avfeid med følgende advarsel: «Å hindre svangerskap er synd. Du vil bli ekskommunisert hvis du gjør det.» Lourdes fødte pliktskyldigst ytterligere ti barn, til tross for at det la knugende økonomiske byrder på denne fattige portugisiske familien.

Presten gjorde ikke annet enn å viderebringe en fundamental katolsk lære som går ut på at ekteskapet skal være fruktbart, og at hvert enkelt ektepar «storsinnet bør ta imot» de barn som måtte komme. Men i de senere år har mange katolikker reist innvendinger mot kirkens offisielle retningslinjer i dette spørsmålet.

En fransk katolsk mor til ti sa: «Jeg mener at den katolske lære er umulig å leve etter i våre dager for vanlige unge par som ønsker å leve som gifte for Guds åsyn.» Kitty Parker fra California har gitt uttrykk for en lignende oppfatning: «Min mann og jeg bestemte oss for å benytte oss av prevensjon etter at vi gjennom lengre tid hadde drøftet saken og lest og bedt. Det var vårt første alvorlige brudd med kirken.» Judy Ford i Paignton i Storbritannia mener at «avgjørelsen bør tas av vedkommende familie, uten at den behøver å frykte irettesettelse fra kirken».

Mange oppriktige katolikker stiller seg selv dette spørsmålet: «Bør det være kirken som avgjør om bestemte metoder for fødselskontroll er riktige eller gale nå i vår tid med overbefolkning, utbredt fattigdom og slumforsteder som skyter opp som paddehatter?» Hvem bør en katolikk høre på? Paven, sognepresten eller sin egen samvittighet?

Spørsmålet har ikke oppstått i det 20. århundre

Foreldre har lenge prøvd å finne praktiske måter å begrense barnetallet på. For over 2000 år siden mente Aristoteles at det var viktig å kontrollere befolkningstilveksten for å hindre fattigdommen i å bre seg. Han omtalte forskjellige metoder for barnebegrensning som var i vanlig bruk på hans tid. I mange land har det vært vanlig å la barna die i flere år, og det har også bidratt til å redusere fødselshyppigheten. Men en av de vanligste former for befolkningsregulering, en metode som fremdeles blir brukt i enkelte land, var spedbarnsdrap. Uønskede barn, som oftest piker, ble drept uten nåde.

På grunn av bedre helsestell kan mødre i noen afrikanske land nå for tiden gjennomsnittlig ha hele åtte barn. Hvis fødselsraten i India (hvor mødre gjennomsnittlig føder nærmere fem barn) holder seg på sitt nåværende nivå, vil landet ha en befolkning på nesten en milliard ved århundreskiftet.

Mange av de stadig mer barnerike familiene strømmer til de håpløst overbefolkede storbyene i den tredje verden, for eksempel Calcutta og Mexico. Den sistnevnte ligger an til å ha mellom 26 og 36 millioner innbyggere i år 2000. De fleste av disse fattige nasjonene satser derfor på en eller annen form for familieplanlegging.

I mange vestlige land, hvor det er lett å få prevensjonsveiledning, har barnetallet sunket betraktelig. Befruktningshindrende midler og metoder benyttes av de fleste ektepar uansett religiøs tilknytning. Protestantiske kirkesamfunn overlater gjerne avgjørelsen til de berørte ektepars egen samvittighet. Men i 1930 fastslo pave Pius XI offisielt det gjeldende katolske syn på saken, som ble ytterligere innskjerpet av pave Paul VI og deretter av den nåværende pave, Johannes Paul II.

Et dilemma for oppriktige katolikker

Hva går den offisielle katolske oppfatning om fødselskontroll ut på? Enkelt forklart går den ut på at bare «naturlige» fødselsregulerende metoder er moralsk akseptable. Ifølge pave Johannes Paul II består den «naturlige» metoden i å «finne fram til de periodiske svingninger i den menneskelige fruktbarhet og innrette . . . barneavlen etter disse periodiske svingningene». Andre former for prevensjon er forbudt.

Det er tydelig at mange katolikker finner denne metoden upraktisk. De må derfor enten følge sin egen samvittighet eller sin kirkes lære. I de fleste land i den vestlige verden kan man se en tendens til at pragmatiske katolikker ignorerer de pavelige forordninger, men ikke uten en viss selvransakelse. Denne tendensen gjør seg også gjeldende i land hvor den overveiende del av befolkningen er katolikker.

En fransk prest har uttalt: ’Det at svært høye normer blir fastlagt, ikke som rettledning, men som absolutte krav, har ført til at det eksisterer to kirker side om side: På den ene siden har vi dem som fastsetter loven, og en minoritet som holder den. På den andre siden har vi en majoritet som gjør så godt de kan, eller som til og med bestemmer seg for å trosse disse meget kompliserte prinsippene.’ Over 60 prosent av befolkningen i Spania ignorerer kirkens lære om barnebegrensning, selv om over halvparten av denne gruppen betrakter seg selv som aktive katolikker. En undersøkelse som nylig ble foretatt i Italia, viser at under to prosent av landets befolkning retter seg helt og holdent etter kirkens offisielle standpunkt.

Dette sterke misforholdet mellom det som den katolske kirke lærer, og det som katolikkene i sin alminnelighet praktiserer, er ikke så overraskende når vi vet at biskoper, prester og teologer gir uttrykk for motstridende oppfatninger i dette spørsmålet. Pavene har vært kategoriske i sine uttalelser, men mange høytstående geistlige har et mer nyansert syn på saken. Noen av dem har også tatt åpent avstand fra kirkens offisielle lære. Prester i de lokale kirker, som har til oppgave å veilede ektefolk, er ofte uvillige til å treffe moralske avgjørelser på dette området. Spørsmålet er derfor i bunn og grunn om det foreligger noen direkte veiledning fra Gud om fødselsregulering.

Hva sier Bibelen?

De som er imot prevensjon, henviser ofte til det bibelske påbudet som ble gitt til Adam og Eva: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden.» (1. Mosebok 1: 28) Men som den spanske forfatteren Ricardo Lezcano ganske riktig bemerker: «Det virker noe ulogisk at den samme regelen som gjaldt for de to som var alene på kloden, skal anvendes på fire milliarder mennesker.» Det bibelske påbudet hadde tydelig sammenheng med den tidens spesielle forhold.

Fødselskontroll eller familieplanlegging blir ikke omtalt i Bibelen. Bibelen fordømmer seksuell umoral, men den lærer ikke at seksuell omgang mellom mann og kone utelukkende skal skje i forplantningens tjeneste. (Jevnfør Ordspråkene 5: 15—20; 1. Korinter 7: 2, 3.) Akkurat som i andre spørsmål hvor Bibelen ikke gir direkte veiledning, må derfor hvert enkelt ektepar også i dette spørsmålet treffe en avgjørelse ut fra sin egen samvittighet. Det å fastsette stivbente regler for hva som er riktig og galt i denne forbindelse, vil være å «gå ut over det som er skrevet». — 1. Korinter 4: 6.

Dette betyr ikke at enhver form for fødselskontroll er akseptabel i Guds øyne. Bibelen viser tydelig at Gud har aktelse for det ufødte barns liv, og at han ser fosterutviklingen. (Salme 139: 13—16; Jeremia 1: 5) Moseloven hadde en bestemmelse som fastsatte streng straff for en som forårsaket et ufødt barns død, selv om det skjedde av vanvare. (2. Mosebok 21: 22, 23, EN) Fra Guds synspunkt er derfor abort forkastelig, og det samme gjelder ethvert middel eller medikament som gjør slutt på liv etter at en befruktning har funnet sted.a

Bibelen antyder altså nøyaktig det som mange oppriktige katolikker rent intuitivt mener — nemlig at familieplanlegging er en sak som det er best å overlate til de enkelte ektepar å treffe avgjørelser om.

Joaquim, den portugisiske familiefaren som er nevnt innledningsvis, kom fram til denne konklusjonen etter at han personlig hadde erfart hva det medfører av vanskeligheter og fortvilelse å holde seg til den katolske lære angående fødselskontroll. Han begynte å undersøke Bibelen for å finne ut om kirkens øvrige dogmer kanskje også var «menneskebud» og ikke «Guds bud». — Matteus 15: 3, 9.

Joaquim er nå et av Jehovas vitner og bestreber seg på å følge Jesu Kristi retningslinjer og ikke menneskelige påbud. (1. Korinter 2: 16) Vil du foreta en lignende undersøkelse? Jehovas vitner på ditt hjemsted vil med glede hjelpe deg.

[Fotnote]

[Ramme på side 24]

Motstridende uttalelser

◼ Humanae Vitae (Hyrdebrev fra pave Paul VI, 1986). Den ekteskapelige akt bør være «fullstendig menneskelig, totalt og fullstendig åpen for det nye liv».

◼ Pave Johannes Paul II. «Prevensjon er objektivt sett så dypt ulovlig at det ikke av noen som helst grunn kan rettferdiggjøres. Å tenke eller si noe annet er det samme som å si at det kan oppstå situasjoner hvor det er tillatt å la være å anerkjenne Gud som Gud.»

◼ Den spanske kardinal Narcisso Jubany Arnau. «[Det er] en alvorlig synd å hindre befruktning med overlegg.»

◼ Franske katolske biskoper i et hyrdebrev (1968). «Den tradisjonelle visdom tilsier at man må avgjøre hvilken plikt overfor Gud som er den viktigste i det aktuelle tilfellet. Paret må treffe sin beslutning etter felles overveielser gjennom lengre tid.»

◼ Den katolske teologen Charles Curran. Etter det pavelige hyrdebrev av 1968 om fødselskontroll kom Curran og omkring 600 andre katolske akademikere og geistlige med en erklæring som gikk ut på at de enkelte par ’har rett til å følge sin egen samvittighet’.

◼ En eldre fransk prest. «Kirken tviholder på formuleringer som fører til at den mister all sin troverdighet. . . . Den fortsetter å stille urealistiske krav.»